Kulturbærende fortellinger – Folkediktning – Begrep fra Tyskland – brukt av romantikere om diktning som var blitt til i et fellesskap Anonymt opphav og spres gjennom muntlig formidling Kulturbærende fortellinger – Myter/religiøse fortellinger Folkeeventyr Legender Sagn Fabler

§ 2. Barnehagens innhold Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet.        Barnehagen skal bistå hjemmene i deres omsorgs- og oppdrageroppgaver, og på den måten skape et godt grunnlag for barnas utvikling, livslange læring og aktive deltakelse i et demokratisk samfunn. Omsorg, oppdragelse og læring i barnehagen skal fremme menneskelig likeverd, likestilling, åndsfrihet, toleranse, helse og forståelse for bærekraftig utvikling. Barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur. Barnehagen skal gi barn grunnleggende kunnskap på sentrale og aktuelle områder. Barnehagen skal støtte barns nysgjerrighet, kreativitet og vitebegjær og gi utfordringer med utgangspunkt i barnets interesser, kunnskaper og ferdigheter. Barnehagen skal formidle verdier og kultur, gi rom for barns egen kulturskaping og bidra til at alle barn får oppleve glede og mestring i et sosialt og kulturelt fellesskap.

Kulturbegrepet En verdiorientert måte å bruke ordet på har sammenheng med ordets opprinnelige betydning, å dyrke eller foredle. Det dreier seg altså om en målestokk på kvalitet.   En forholdsvis nøytral definisjon av kulturbegrepet: "(...) de ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker å bringe videre oftest noe forandret til den neste generasjon." (Sosialantropolog Arne Martin Klausen) Men: Å formidle verdier og kultur som er et formål i barnehagen, er ikke et nøytralt prosjekt. Når man formidler videre verdier, regler og normer til neste generasjon, har man foretatt noen valg. ”Kulturberande forteljingar er eit uttrykk for identiteten til ein kultur, eit uttrykk for verdiar og sjølvforståing.” (Mjør s.55)

Kulturbærende fortellinger Myter Bibelfortellinger + andre ”levende” religiøse fortellinger i vårt multikulturelle samfunn Eventyr Legender Sagn Fabler

Myter En myte (fra gresk μῦθος mythos) er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om guder og gudinner, helter og heltinner, naturmytiske vesener, verdens opprinnelse, og ofte strekker den seg tilbake til førhistorisk tid.   Som begrep har myte flere betydninger: Myter er fortelling om det hellige. Akademisk bruk av begrepet setter ikke et skille om fortellingen er sann eller falsk; men i den vanlige bruk av myte eller mytisk i dagligtale menes som regel at det er noe som ikke er sant. Grekerne hadde to betegnelser som representerte antatte utviklingstrinn i et folks tenkesett: ”Mythos” er ordet for den fasen hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens ”logos” er ordet for den fasen hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesettet. Enkeltmyter danner til sammen et system – en mytologi. Det kan være mange felles trekk ved de ulike mytologier.

Norrøn mytologi Levende vesener (Ymer og Audhumla) oppsto fra den smeltende isen da kulde og is møttes i det store tomrommet mellom Niflheim (frost og tåke) og Muspellsheim (frådende flammer). Jotnene stammer direkte fra den første kjempen Ymer. Æsene fantes ferdig dannet inni en stein. Menneskene ble skapt av æsene med trestokker som grunnlag. Verden ble til på kjempen Ymers kropp som dannet bro over Ginnungagap. Æsene gjerdet inn en verden til menneskene. Æsene gjerdet inn en verden for seg selv midt i menneskenes verden.

Legender Fortellinger som tar utgangspunkt i de bibelske fortellingene, og forteller videre på dem, altså ikke bare ”utbroderer” eller gjendikter, men dikter videre.   Gir seg ut for å være sanne og knyttes til virkelige personer og hendelser. Legendene er knyttet til den skriftlige tradisjonen fordi ”legende” betyr ”bør leses”. Men det er sannsynlig at mange av legendene hadde opprinnelse som vandrehistorier. Fire typer: Legender om Jesus som barn Maria-legender Helgenlegender Legender om Vårherre og St. Peter

Fabler Fabelen er en todelt didaktisk fortelling: Første del er en illustrasjon på en menneskelig erfaring – andre del er en kort tolking som inneholder et visdomsord. Ved å fremheve ironien og bruke dyr eller naturobjekter som aktører i handlingen, skapes distanse til virkelighetens verden, og den modne leser blir utfordret til å se overføringsverdien til den virkelige verden. Fablene er kjent fra gammel tid, men mange forfattere har benyttet seg av denne sjangeren senere.

Tradisjonelle sjangrer: Eventyr Sagn Folkevise Stev Folkediktning Tradisjonelle sjangrer: Eventyr Sagn Folkevise Stev Theodor Kittelsen: Soria Moria slott (1900)

Sagn/vandrehistorier Sagn kommer av ordet segja/fortelle og er fortellinger som påstås å være sanne. De er oftest korte og kan være   Naturmytiske, om mennesker som møter overnaturlige vesener Historiske, om bestemte historiske hendelser og personer Opphavssagn, forklaringer på fenomener, navn, skikker eller naturformasjoner Sagn oppstår også i vår tid – og ”går på folkemunne” som i gammel tid.

Folkeeventyr Norske folkeeventyr er ikke særnorske. De finnes oftest i flere varianter innenfor og utenfor landets grenser.   Folkeeventyrene oppsto fra 13-1400-tallet og utover, og de føyde seg inn i en muntlig tradisjon. Eventyrene ble skrevet ned i sin nåværende form på 1800-tallet. Eventyrforskere opererer med et internasjonalt klassifiseringssystem for eventyr: Dyreeventyr, ramse- eller regleeventyr, skjemteeventyr, egentlige eventyr som igjen deles inn i 4 underkategorier: Legendeeventyr, Undereventyr, novelleeventyr og eventyr om dumme troll.

Askeladden som kappåt med trollet

Eventyr for barn? Bühler: Strukturen passer for barn fordi den er i tråd med barnets kognitive utvikling. Danielsen: Særlig undereventyr viser barna direkte hvordan etiske regler kan fungere i praksis. Bettelheim: Eventyrene kan hjelpe barnet i deres emosjonelle utvikling.

Kulturbærende fortellinger for barn Sylvi Penne: Den tredelte fortellingen med sammenheng mellom delene er i vår kultur et fortellingsmønster som utvikles i mennesket i tidlig barndom. Det er et uttrykk for behovet mennesket har for å skape sammenheng og orden i tilværelsen. ”Livets fortellinger og kunstens fortellinger er regissert ut fra de samme narrative grunnmønstrene.” Studier viser hvordan førskolebarn gradvis utvikler dette kognitive skjema i sin tenkning, og hvordan de etter hvert klarer å skape sammenheng når de skal fortelle om det de har hørt og opplevd. Det tredelte mønsteret som vi finner i mange folkeeventyr, har også vært utgangspunkt for det meste av barnelitteraturen gjennom tidene, balanse – ubalanse – balanse. Det starter rolig, så dukker det opp en utfordring som skaper en ubalanse som må bekjempes. I sluttdelen opprettes balansen igjen. Fortellingen inviterer leseren til en verden med ulike livstolkninger og kulturelle verdier. Verdisystemet er knyttet til aktørene i fortellingen. Aktørenes handlinger har en hensikt. Hvem som vinner eller lykkes til slutt, forteller samtidig om hvilke verdier som seirer.

Kulturbærende fortellinger J. A. Appleyard: Førskolebarnet lever ennå i en magisk verden der grensene mellom fantasi og virkelighet er diffuse. Alt blir tillagt intens følelsesmessig betydning. Tenkningen er konkret og situasjonsbetinget, og det samme gjelder språket. En viktig faktor i denne leserrollen er at barnet ikke leser selv, men blir lest for av noen, og er på den måten ikke alene om leseropplevelsen. Dette har betydning for barnets forhold til fantasiens verden etter hvert som det utvikler evne til å skille mellom fakta og fantasi. Barn trenger tillit til at fantasiverdenen er et trygt sted å leke og utforske ulike roller. Den fiktive verden er et bindeledd mellom barnets indre verden med behov, følelser og ønsker på den ene siden og av den ytre erfaringsverden på den andre siden.

Folkeeventyrene i endring Folkeeventyrene er ikke statiske. Selv etter at de ble skrevet ned første gang, har de stadig endret seg. De er tilpasset barn – og nye synsmåter i samfunnet. Folkeeventyr som skal gjenfortelles for barn må underlegges de samme vilkår og spørsmål som man stiller til annen litteratur for barn.