Historiske perspektiv (LKF1) – HR Vestens litteraturhistorie Noen sentrale punkter fra undervisningen våren 2014 Historiske perspektiv (LKF1) – HR

Gresk antikk Homers epos Iliaden og Odysseen: lange fortellinger som framføres på en syngende måte Muntlig (oral) diktning som overleveres gjennom århundrer De greske epossangerene ble kalt aoider og rapsoder (i Afrika kalles de grioter m.m.) Fortløpende «improvisasjon» under framføringen av epos – ut fra en fast struktur Under framføring endrer verket seg fra gang til gang, bl.a. avhengig av publikums reaksjoner Verseform: heksameter Homers epos er basert på sagn om trojanerkrigen En mellomting av myte og historie Både guder og mennesker er i konflikt Eposets personer er underlagt skjebnen, men kan også få hjelp av guder og gudinner

Homers epos er heltediktning Kollektiv ære og skam – «æresformue» for familier og slekter Iliaden skildrer ca. 50 dager av den 10 år lange krigen Odysseen handler om Odyssevs’ hjemreise etter krigen Reise i et mytelandskap Må kjempe med list/knep snarere enn med fysisk styrke Odyssevs er «mangforslagen», snarrådig og slu, smidig og gløgg i vanskelige situasjoner som må takles – metis (egenskapene til en gudinne for sluhet) Reiser fra mytiske kvinner som han blir kontrollert av (Kalypso og Kirke) til en jordisk kvinne som han hersker over (Penelope) Filosofene Adorno og Horkheimer hevder i boka Opplysningens dialektikk (1944) at Odyssevs er en ny type menneske i antikken – et individ som betrakter seg selv instrumentelt (i motsetning til umiddelbart, spontant)

Romersk antikk Ovid: Metamorfoser (Forvandlinger) – «Stadig forvandler seg tingenes form» Over 200 myter (eller eventyr eller «opphavssagn») på verseformen heksameter Bl.a. «Apollon og Daphne» og «Narcissus» Vergil: det skriftlige eposet Aeneiden (19 f.Kr.) Homers Iliaden, 20. sang: spådom om Aeneas Et kunstepos om Romas opprinnelse Aeneas reiser fra Troja til Italia og grunnlegger der byen Roma «pietas» («fromhet») og «fatum» («skjebne») Aeneas setter plikten foran egen lykke (stoisk filosofi), og pliktfølelse var viktig for romerne: Staten og keiseren måtte lydes uansett personlige forsakelser

I likhet med mange andre klassiske diktere tar Vergil utgangspunkt i eksisterende diktning og skaper en blanding av kopi og videreutvikling (parallell, variasjon, overbud, polemikk …) Intertekstualitet: samspill mellom tekster Vergil er en «tekst-imperialist» Octavian (senere kalt keiser Augustus) hevdet at han stammet fra Aeneas Aeneas i eposet ligner Octavian Aeneiden er en hyllest til den nye keiseren, Vergil leste eposet for keiseren og keiseren sørget for at det ble kjent og spredt Vergils epos har en propaganderende stemme som forsvarer romernes «rettferdige» erobringer «To-stemme-teorien» i Adam Parrys artikkel «The two voices of Virgil’s Aeneid» (1963) : «the private voice of regret» versus «the public voice of triumph» Vergils epos forener gresk kultur og romersk kultur, myte og historie, diktning og ideologi, kunst og politikk

Middelalderen «Allegori» kommer fra gresk og betyr «å tale på en annen måte», «å si noe gjennom noe annet» (si x gjennom å si y) Mange middelaldertekster ble skrevet som allegorier og/eller tolket allegorisk Bokstavmystikk og navnesymbolikk Sentre for litterær produksjon: landsbyene (primært muntlig litteratur), klostrene, konge- og adelshoffene, byene (noen med universiteter) Dante Alighieri: Den guddommelige komedie – et epos ferdigskrevet ca. år 1320 Dante vil speile universets orden i sitt eget verk – den orden som Gud har skapt Et encyklopedisk verk: tro, filosofi og politikk samlet i ett verk Mye tallsymbolikk og -mystikk i eposet, og tre måter å erkjenne Gud på (fornuft, nåde og visjon) Contrapasso-prinsippet: sjelene i helvete er fastlåst i situasjoner som er sannheten om deres synder på jorda 1. Bokstavelig betydning, 2. allegorisk betydning, 3. moralsk betydning, 4. anagogisk betydning

Renessansen Shakespeare: 37 skuespill – tragedier, komedier og historiske dramaer Appell til alle samfunnsklasser (både poesi og slagmål), underholdning for ulike sosiale lag Appell til tilskuernes fantasi (få kulisser) Hamlet tviler, nøler og spiller sinnssyk samtidig som han er på grensen til å bli sinnssyk Hevntanker og eksistensiell fortvilelse Helten i tragedien kjemper til døden mot sin skjebne, i en stor kamp for sin frihet, med skjebnen som motstander En adaptasjon (f.eks. en filmversjon) er en alltid en tolkning Forskjeller og overlappinger mellom brukeradaptasjon, medieadaptasjon og sjangeradaptasjon Forskjeller mellom 1. overføringsimitasjon, 2. unntaksimitasjon, 3. fornyelsesimitasjon og 4. innslagsimitasjon

Machiavelli: Fyrsten (1513) – traktat om hvordan få og holde på makten i et samfunn uten Gud (sekularisering) Romansjangeren: tekster som viser en verden uten mytisk enhet Romaner handler om individets problemer og individet som problem er sentralt Romansjangerens tilblivelse i Spania: pikareskromaner pícaro: en omflakkende tigger, desperat overlever, svindler, bløffmaker og tyv Episodisk struktur med en jeg-forteller som flakker omkring Det «ekskluderte» menneske: amoralsk Lille Lasarus fra Tormes (1554, ukjent forfatter) Samfunnskritikk (økonomisk, sosial og religiøs kritikk) Ingen fantastiske eller magiske innslag – realisme, men primært underholdning Miguel de Cervantes: Don Quijote (første bind 1605, andre bind 1615) Meta-roman (illusjonsbrudd) og et indirekte forsvar for et humant menneske- og samfunnssyn

«Essay» = «forsøke» «undersøke», «erfare», «smake» En ny sjanger skapt av Michel de Montaigne (informalt essay) og Francis Bacon (formalt essay) Et informalt essay avspeiler en tankeprosess, en «vandring», refleksjoner, filosoferinger og eksempler, ingen skråsikkerhet, har samtalepreg Montaigne: belest på klassiske forfattere, humanist og tviler/skeptiker (motto: «Hva vet jeg»?) Formalt essay: mer saklig, faktaorientert og argumenterende En hel bok kan kalles et essay Undersjangrer: reiseessay, fotoessay, filmessay m.m.

Kruttet, kompasset og trykkekunsten «Codex»: fra latin «caudex» («trestamme», fordi vokstavler ble lagd av tre) Pergament (skinn) som skrivematerial Klutepapir Gutenbergs 42-linjers Bibel (Biblia Latina) ble trykt i årene 1450-55 En kapitalistisk bedrift med store økonomiske investeringer, teknologi-utvikling, samlebånds-lignende arbeid, taushetsplikt Middelalder-manuskripter som estetisk ideal Trykkekunsten ble eksportvare, først til universitetsbyer Viktig for reformasjonen (Luthers protestantisme), for nasjonalspråkene og -statene, humanismen m.m. Mange trykkerier i Italia, bl.a. med Aldus Manutius’ utgivelser av antikkens klassikere Inkunabel: fra latin «incunabulum» = «vugge» Enhver bok som er trykt mellom tiden for Gutenbergs oppfinnelse og år 1500 (eller 1550 i Norden)

1700-tallet Rasjonalismen som elitefenomen – opplysningstiden Individets betydning øker Den realistiske og psykologiske romanen oppstår – «novel»: ny Brevsjangeren, dagboksjangeren og reiseberetninger inspirerer forfattere Daniel Defoe: Robinson Crusoe (1719) – relativt realistisk og basert på en sann historie Brevroman: består av brev som til sammen danner en historie Samuel Richardson: Pamela, Or the Virtue Rewarded (i to bind, 1740 og 1742): realistisk roman, brev- og dagbokroman, psykologisk roman, didaktisk (belærende) roman og sentimental roman Temaer: maktmisbruk i klassesamfunnet, personlig integritet, kjærlighetens irrganger Mange imitasjoner og parodier på Richardsons roman, bl.a. Henry Fieldings Shamela (1741) Leiebibliotek og leseselskap

Romantikken Frihetsutopier og nye kreativitetsidealer Oppbrudd fra tradisjoner både politisk, økonomisk og kunstnerisk Den svarte romantikken (skrekklitteratur), den grønne romantikken (naturlyrikk m.m.), den røde romantikken (kjærlighet i lyrikk, romaner m.m.) Horace Walpole: The Castle of Otranto (1764) Den gotiske roman Ca. 1765-1840: Skrekklitteraturen er blant de mest populære bøkene i Storbritannia og flere andre europeiske land Mange grunner til at sjangeren appellerer – bl.a. det evige behovet for angstlyst, nå oppfylt gjennom romaner Et truende monster, som kan være en representant for kirken (katolisismen) eller adelen Periodens opplevelse av trussel fra den franske revolusjon, en voksende arbeiderklasse, vitenskapsmenn uten moralske skrupler m.m. Det sublime er skrekklitteraturens estetikk

Jane Austen: Pride and Prejudice (1813) «Novel of manners» (sederoman) – om «manners» i vid forstand Kjærlighetsroman fra den britiske regency-perioden «Manners, money, marriage», og mye bruk av ironi Fankultur: «affektiv allianse» (felles følelser og fascinasjon) og «subkulturell kapital» (detaljerte kunnskaper) Fan fiction og sjangerhybrider Austens og andre romaner har blitt adaptert til kulturarvfilmer («heritage films») der høy grad av historisk korrekthet er viktig En av de første av disse filmene er Cyril Cokes og Fay Weldons film Pride and Prejudice (1980) Kritisert for å fremme «museums-estetikk» og dermed ikke gjøre verkene relevante for vår tid

Realismen Både en skrivemåte og en periodebetegnelse Imitasjon av virkeligheten (høy grad av sannsynlighet for at det samme kunne hendt i virkeligheten), uten at innholdet forskjønnes eller forklares, snarere avdekkes Fortellingenes mennesker avspeiler trekk ved det sosiale og politiske i samfunnsutviklingen Om samfunnsproblemer, og diktningen skal bidra til å reformere samfunnet («realismens prisme») Roland Barthes: «Realitetseffekten» (1968) – realismen bruker bestemte skrivemåter som ikke er «nøytrale» eller «objektive» Elizabeth Gaskell, George Eliot, Charles Dickens, Gustave Flaubert Leo Tolstoj: Anna Karenina (1877): opprør/motstand mot konvensjonene og undergang på grunn av dette Samfunnets fordømmelse og Annas selvfordømmelse

Naturalismen Determinisme («den naturalistiske trekanten») Avdekke lovmessigheter i samfunnet og i den menneskelige psyke Menneskets drifter er sterkere enn etikken Onde sirkler Mennesker som bare gir hverandre bruksverdi (ikke egenverdi) Livets grusomhet og tilfeldighet, fulgt i utvalgte enkelttilfeller Émile Zola: Den eksperimentelle roman (1880) Rougon-Macquart: romanserie på 20 bøker, bl.a. med Nana og Menneskedyret Forfall gjennom generasjoner Amalie Skram: Hellemyrsfolket (1887-98)

Symbolismen Mennesket er som et uendelig, gåtefullt landskap Kjell Espmark: Att översätta själen: En huvudlinje i modern poesi, från Baudelaire till surrealismen (1975): Dikterne vil gjøre sjelens virkelighet synlig og «oversette» det språkløse til poetisk språk Kunsten er en erkjennelsesform og en oppdagelsesreise utenfor all fornuft Opptatt av mysterier, gåter, undre Korrespondanseopplevelsen: Hverdagsvirkeligheten er full av tegn som peker mot en ukjent verden Dikterne er ofte fiendtlige overfor den litterære offentligheten og det brede borgerlige publikum med sin «common sense» – slutter seg sammen i små grupper (cénacler) for å støtte hverandre Frykten for materialisme og det sjelløse menneske Kunst for kunstens egen skyld («l’art pour l’art»): Kunst som mål i seg selv, uten praktisk/instrumentell verdi Charles Baudelaire: diktsamlingen Det ondes blomster (1857) og prosadikt (poetisk prosa) Ble inspirert av det vanlige og lurvete i den moderne storby, men forvandler det (bruker bl.a. sonett-sjangeren)

For Baudelaire kan det skjønne opptre i de underligste forkledninger: i det makabre, groteske, onde, fordreide og vemmelige Mennesket bør gjøre opprør mot naturen (det naturgitte) – det estetiske er tegn på menneskets verdighet Estetisisme, narkotikabruk og satanisme (erkjennelser utenfor borgerlig moral) Dandy: dikteren som person blir et kunstverk) Dømt for erotiske dikt i Det ondes blomster 1886: den franske dikteren Jean Moréas publiserte «Manifest om symbolismen» i avisen Le Figaro – Baudelaire framhevet som et litterært forbilde Rimbaud, Verlaine, Mallarmé Obstfelder og Hamsun i Norge I Norden blir symbolismen ofte kalt nyromantikken

Modernismen Moderniteten = den utviklingen (fra renessansen) eller det «byggverket» som kalles den moderne sivilisasjon «The iron cage of modernity» med ensidig vekt på lønnsomhet, teknologi, rasjonalitet m.m. Modernismen = et fellesnavn for mange kunstneriske protestbevegelser mot (noen trekk ved) moderniteten Ønske om å skape, oppdage og vise noe nytt, annerledes og overraskende Sjokket som estetisk og eksistensiell effekt (f.eks. innen dadaismen) Avantgarde: kunstnere med svært nyskapende og eksperimentelle verk – ofte på tvers av det folk flest synes er pent, fornuftig og sant Motstand mot det hverdagslige, det godtatte og det lettfattelige – ofte elitistisk Ønske om fylde og trygghet, og fascinasjon for Det Andre, det fremmede, ukjente Følelsesrus, mysterier og lidenskaper, hemmelighetsfulle drømmer, tro på det hellige og dunkel undring Bevegelsen «utad» mot samfunnet (direkte kritikk, f.eks. hos Brecht) og bevegelsen «innad» (mot menneskets sjeleliv, f.eks. i Woolfs romaner)

James Joyce: individuell stream of consciousness Virginia Woolf: kollektiv stream of consciousness (med uklare grenser mellom hvilke av personene som sier og tenker hva) To the Lighthouse (1927) Opplevelsen framfor det «objektive» Mange indre verdener – tanker, intuisjon, følsomhet Franz Kafka: «angstens dikter» Fremmedgjøring, avpersonifisering, avmakt Prosessen (1925): hovedpersonen skjønner ikke hva som foregår og får aldri vite det Livet er en labyrint Kafkas kortprosa: allegorier og kryptogram Diktning lukket rundt uløselige mysterier i tilværelsen Ofte en komisk dimensjon

Postmodernismen I Vesten har religionene og de politiske ideologiene («de store fortellingene») mistet det meste av sitt overbevisningspotensial, sin troverdighet og legitimitet Meningsmangfold – fragmentert og flertydig Raffinert bruk av ironi, parodi og pastisj Lek med sjangrer og litterære konstruksjoner Metafiksjon: illusjonsbrudd, diktning som tematiserer diktning – fortelleren vil få leserne til å reflektere over leseprosesser og tekster Italo Calvino: Hvis en reisende en vinternatt (1979) Opphevelse av skillet mellom «høy» og «lav» kunst Skepsis til individets autonomi (selvstendige myndighet), men kroppen er et holdepunkt for erkjennelse