Montaigne og essaytradisjonen ABI – 28.03.13 – HR

Informalt essay Formalt essay Bokessay Avisessay Fotoessay Filmessay …

«Essay» = «forsøk» «undersøke», «erfare», «smake», «føle på» En ny sjanger

1a) fransk tradisjon: det informale essay Michel de Montaigne «Dette er den eneste boka i verden av sitt slag, en bok med en vill og eksentrisk plan»

År 1572 Levde hovedsakelig av vinproduksjon Ca. 1000 bøker i tårnet Latin som «morsmål»

«Min ånd beveger seg ikke hvis ikke bena gjør det» Gående lesing Teksten som vandring, spasertur, tankeutflukt, tankereise

Takbjelkene i Montaignes bibliotek var dekorert med sentenser

Filosofen Sextus Empiricus: «Det kan hende, eller ikke hende» «Jeg utsetter min dom» «Til ethvert resonnement finnes det et kontrasterende og like sterkt resonnement» Terents: «Jeg er et menneske og jeg tror ikke at noe menneskelig er meg fremmed»

«Å filosofere er å lære å dø» (Cicero) «Det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert» (Plininus den eldre) Det informale essayet avspeiler en tankeprosess som kan være full av tvil, paradokser og humor Anekdoter, ordtak, sitater – men de peker i ulike retninger

Belyse et tema fra ulike synsvinkler

«Det jeg lager, er sannelig heller ikke annet enn uformelige grotesker og rene uhyrer, sammensatt av umake lemmer, der tilfellet bestemmer orden, rekkefølge og proporsjoner.» Kalte essaysamlingene for «sammenraskinger» («fagotage»)

- Samtalepreg (dialogisk monolog) - Inneholder sitater og eksempler - Leseren er likeverdig - Ikke svar - Refleksjon

I essayet «Om bøker»: «Utvilsomt hender det ofte at jeg taler om ting som mestrene i faget har behandlet på en bedre og mer sannferdig måte. Det jeg vil her, er bare å gi en prøve [«prøve» er her oversettelsen av det franske ordet «essai»] på mine naturgitte evner, ikke på den kunnskap jeg har tilegnet meg; og den som griper meg i uvitenhet, får ikke has på meg; for jeg kan knapt overfor andre stå inne for meninger som jeg ikke engang kan stå inne for overfor meg selv, og som jeg heller ikke er tilfreds med. Den som er ute etter lærdom, får fiske der jeg vaker; jeg gir meg minst av alt ut for å være lærd. Det man finner her er mine innfall; og med dem har jeg ikke tenkt å formidle kunnskap om tingene, men om meg selv».

Subjektivt og selvreflekterende Filosofisk – «Hva vet jeg?» Både avslappethet og intens interesse Pratsomhet og lærdhet Mangel på systematikk («Jeg vender nå tilbake til» ...) Kan ende i et paradoks

Prosessualitet: tenkningen underveis er viktigere enn hva en kommer fram til Impulsivitet, fordi hans indre verden er ubestemmelig og foranderlig, slik den egentlig er hos alle mennesker

Sterk jeg-følelse, men mottoet var «Hva vet jeg?» Handler om et emne og handler om forfatteren

«Det man finner her er mine innfall; og med dem har jeg ikke tenkt å formidle kunnskap om tingene, men om meg selv»

Montaigne er - skeptiker: stiller spørsmål ved allmenne påstander - humanist: søker etter sannheter om seg selv og andre

Ville ikke framstå som pedantisk – utelot presise kildereferanser Ville ikke prange med lærdom – utelot ofte navn på latinske forfattere osv. Egne erfaringer, f.eks. fra reiser I «Om forfengelighet»: På reise «har sjelen en kontinuerlig trang til å merke seg ukjente og nye ting; og jeg vet knapt noen bedre skole, som jeg ofte har sagt, til å forme livet enn å utsette seg uten stans for mangfoldet i så mange andre liv, fantasier og skikker, og la sjelen få smake en så utanselig variasjon av naturens former.»

For toleranse Mot tortur og annen grusomhet Motstander av tyranni Latterliggjorde begrepet «primitiv» Katolikk vennlig innstilt til protestanter

«Ingen påstand ryster meg, ingen tro krenker meg, hvor uforenlig den enn er med min egen. Det finnes ikke et synspunkt så lettsindig og forskrudd at det i mine øyne ikke virker som en rimelig frembringelse av menneskesinnet.»

Montaigne likte det utforutsigbare Kulturrelativist – kulturelt skapte vaner og skikker Også samvittiget og moralske målestokker er kulturavhengige Det er umulig å kjenne sannheten om mennesket – alltid tvil Hvert menneske bør ut fra sine egne forutsetninger velge sin egen vei i livet

«En dannet leser oppdager ofte i en tekst andre fullkommenheter en de som forfatteren selv har lagt inn eller har lagt merke til. Og på denne måten gir leseren den gamle teksten stadig rikere betydninger og synspunkter.» (i essayet «Forskjellige hendelser fra den samme rådslagningen»)

1580-88

«spionere på seg selv» Både den observerte og den observerende er upålitelig og forandrer seg

Maler og modell forandrer seg underveis i prosessen

Hybridsjanger? selvbiografi, dagbok, tekstkommentar, filosofisk meditasjon … En litterær blandingsform, men mest sakprosa

Essayet oppstår som sjanger i renessansen – hvorfor? - Humanisme («Intet menneskelig er meg fremmed») - Jeg-bevissthet - Beundring for klassikere

Hvert menneske bærer alle mennesker i seg selv For å kjenne seg selv, må en kjenne andre – i nåtid og fortid Forsvar for historisk interesse Renessanse-idealet for et menneske: det mangesidige, fullstendige liv

«Det er essaygenrens særkende at hævde jeg’ets suveræne ret til at være sig selv, gerne i demonstrativ modsætning til omgivelsernes meninger og normer, hvilket på paradoksal vis samtidig kan være trændsettende.» Essayisten er «[d]revet af nysgerrighed efter andre virkeligheder, livsformer, bizarre detaljer og svimlende perspektiver» og forsøker å «se tingene i et spændingsfelt, hvor de konstant skifter betydning» (Hansen, Wagner et al. 2003)

I essayet «Om samtalens kunst»: «Jeg elsker ordstrid og diskusjon, men i en liten krets og bare for min egen del. […] Grunnen til at jeg innlater meg så fritt og ubesværet i samtaler og diskusjoner, er at overbevisninger ikke finner noe grobunn hos meg hvor de kan trenge gjennom og slå røtter. Ingen påstand ryster meg, ingen tro krenker meg, hvor uforenlig den enn er med min egen. Det finnes ikke et synspunkt så lettsindig og forskrudd at det i mine øyne ikke virker som en rimelig frembringelse av menneskesinnet.»

Noen titler på Montaigne-essay : «Om standhaftighet», «Om tristhet», «Våre følelser strekker seg ut over vår egen tilværelse», «Seremoniell ved kongemøter», «At vår opplevelse av hva som er godt og ondt for en stor del avhenger av våre egne forestillinger», «Det straffer seg å tviholde på en festning uten god grunn», «En eiendommelighet ved enkelte ambassadører», …

… «Pris ingen lykkelig før han er i sin grav», «Om kannibaler», «Om skikken å gå med klær», «Om hvorfor vi gråter og ler av en og samme ting», «Om søvn», «I morgen er det atter en dag», «Vi opplever ingenting rent og ublandet», «Mot handlingsvegring», «Om å vokte seg for å spille syk», «Om tommelfingre», «Alt har sin tid», «Om et vanskapt barn», «Betraktninger over Cæsars krigføring», «Om barns likhet med sine fedre»

«Montaigne blir regnet som oppfinneren av introspeksjonen, av en intimitetens filosofi, av en etikk grunnlagt på kunnskap om eget selv, på menneskets mangfoldige omskiftelighet.» (Lacouture 1996 s. 104) Lette etter sin underbevissthet (drømmer)

I den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks essaysamling Andre farger (1999, på norsk 2009) forteller Pamuk «om sin egen hverdag: om å søke et nytt pass, om slektninger som dør, om forholdet til datteren Rüya, om å slutte å røyke, om filmer han liker, om ensomhet og lykke, om sin frykt og sin sosiale paranoia. Han klipper fra sine egenillustrerte notatbøker og viser nye sider av talentet sitt» (fra Gyldendals årskatalog 2009)

Ole Robert Sundes Jeg er et vilt begrep: Essays (2007) inneholder tekster som kan kalles «lesefrukter, men samtidig det Sunde et sted kaller «tanketurer» – ofte forflytter han seg også fysisk. […] Essayene hans er i sannhet «forsøk» – ofte fruktbare: Forsøk på å tenke, se, lytte, lukte og smake og formulere tankene og sanseinntrykkene i skrift. Sunde skriver noe, for så å motsi seg selv og påstå noe annet, og er med sine utprøvinger kritisk til alskens skråsikre, reduserende fortolkninger. Øystein Rottem har kalt det ”undringens modus».» (Dagbladet 21. januar 2008 s. 38)

Nina Witoszeks essaysamling Verdens beste land (2009) «Witoszek er en akrobat av en essayist. Teksten hopper og spretter av gårde, fylt opp med alle slags freidige innfall og generaliserende påstander. [...] Teksten [er] på sitt beste en kontrollert flom av assosiasjoner og ganske viltre innfall i alle mulige retninger, og mot hvem som helst.» (Morgenbladet 22. – 28. mai 2009 s. 35)

1b) avisessayet Arne Skouen, Sissel Benneche Osvold, Peter Nordmann Waage og mange andre Har svært mange lesere (i motsetning til de fleste essay i bøker)

2a) engelsk tradisjon: det formale essayet Francis Bacon Politiker, jurist, filosof og forfatter (essayist) Var en nær medarbeider av dronning Elizabeth 1. Studerte i Cambridge og bodde mange år i Paris

Bacon leste Montaigne og hadde han som forbilde

Skrev ca. 60 essays i Montaigne-tradisjonen: om dagligdagse emner, med egne meninger, innflettet leveregler («Om rikfolk», «Om utgifter», «Om ærgjerrighet», «Om studier», «Om sannheten», «Om døden», «Om kjærligheten» osv.)

Ga ut en samling Essays i 1597 Forholdsvis systematisk, objektivt og saklig Faktaorientert Skal gjøre vitenskap tilgjengelig for allmennheten Brukte metaforer i tekstene sine fordi han innså det vitenskapelige språkets begrensning

Overveie og argumentere fordomsfritt (ikke primært slå fast og konkludere) Resonnerende språkstil Resonnere: følge en logisk tankerekke Anbefalte at vitenskapene brukte eksperimenter og induksjon

Angloamerikanske bokutgivelser med «the reader» eller «a reader» i tittelen (The Communication Theory Reader; Joseph Beuys: The Reader og lignende) inneholder vanligvis formale essay, artikler og utdrag fra bøker. Bokutdragene fungerer i antologien ofte som formale essay En «The Reader»-bok kan sjangermessig vanligvis kalles en essaysamling med formale essay

2b) bokessay-tradisjonen i moderne tid «et essay»: Tittel: An essay concerning human understanding : in four books. - 13th ed. Forfatter: Locke, John Trykt: London, 1748. [1.utg.: 1690] Sidetall: 2 bind. Tittel: The ends of philosophy : an essay in the sociology of philosophy and rationality / Harry Redner. Forfatter: Redner, Harry Trykt: London : Croom Helm, c1986. Sidetall: xiv, 423 s.

Finn Fuglestad: Vekstøkonomi: Et globalhistorisk essay (2010) Tittel: Time : an essay / Norbert Elias ; translated in part from the German by Edmund Jephcott. Forfatter: Elias, Norbert Trykt: Oxford : Blackwell, c1992. Sidetall: 216 s. Finn Fuglestad: Vekstøkonomi: Et globalhistorisk essay (2010)

Essaysjangrene i dag Birgitte H. Midttun: «Essayet er den klarest mannsdominerte sjanger som finnes. Kvinner skriver alt mulig annet, men av en eller annen grunn ikke essays.» En gammelmannssjanger som krever lang livserfaring og stor belesthet?

«Den vanlige innvendingen mot essayet – at det er fragmentarisk og tilfeldig – forutsetter selv at totalitet er noe gitt og antyder at mennesket behersker denne totaliteten. Men essayet strever ikke etter å destillere fram det evige fra det forgjengelige; det søker snarere å gjøre det forgjengelige evig.» (litteraturprofessor David Shields)

Undersjangrer: Reiseessay Thorvald Steens Historier fra Istanbul (2003) Fotoessay John Tordai og Harvey Morris’ Into the Promised Land: Photo-essay Portraying Palestinian Life in the West Bank and Gaza Strip (1991) Parafilmer (bakomfilmer) til filmer på dvd og blu-ray

Fredrik Wenzel og Henrik Hellström: Man tänker sitt (2009) Denne filmen «er noe så usjenert som et løst sammensatt filmessay med sitater fra den amerikanske dikteren, naturelskeren og transcendentalisten Thoreau (1817-1862), lest av et elleve år gammelt barn [... ] - Det er urealistisk at et barn formulerer seg på en slik måte, men det er ikke urealistisk at et barn har et slikt klarsyn: En evne til å gjennomskue virkeligheten og lese situasjoner på et intuitivt sett. Det er svært vanskelig å lyve til et barn. [...] For oss [regissørene] handler det om å vende blikket innover og se det som er stygt, ubehagelig, rart og uforklarlig i jeget.» (Morgenbladet 6. – 12. november 2009 s. 28)

Karl Ove Knausgård: En tid for alt (2004) – en roman som begynner med 50 sider essayistisk tekst Geir Pollen: Raskolnikovs hus (2010) Milan Kundera: Langsomheten (på norsk 1996) – en essayistisk roman Romanessay el. essayroman?

Montaigne: «On Friendship» – pensumteksten