Tidlige studier av psykiatri: Bateson: Anonyme Alkoholikere og schizofrene: – parallell og komplementær schismoginese. –Syllogisme feil. –Double bind. Goffman: psykiatriske sykehus som konsentrasjonsleire for selvet. –Motstand som sykdom.

Kleinman: kritiserer en biomedisinsk tilnærming: Scientisme, og etnosentrisme som dominerer moderne medisinske og psykiatriske profesjoner. Et biomedisinsk paradigme vektlegger kun de variabler som er kompatible med biologisk reduksjonisme og teknologiske løsninger. ’ Tendens blant profesjonelle til å se helbredelse som totalt uavhengig, tidløst og kulturfri prosess.

Kulturelle helsesystem: Helsesystem som symbolsystem på lik linje med andre symbolsystemer, som religion, slektskap etc. Innenfor er sosialt organiserte responser til sykdom et kulturelt system. helsesystem som: Ideer om sykdom, responser til sykdom, individuelle erfaringer av sykdom, behandling av sykdom, og sosiale institusjoner involvert, som i en kultur er systematisk forbundet. Denne totaliteten inkluderer tro om sykdomsårsaker, normer om valg og evaluering av behandling, sosialt legitimerte statuser, roller og maktrelasjoner, interaksjonelle settinger og institusjoner.

Studere helsesystem ut fra: sykdomstro, avgjørelser om hvordan man skal respondere til spesifikke sykdomsepisoder, forventninger til, og evaluering av bestemte former for hjelp. Tro og atferdsmønster. Hvordan tro og atferd er influert av bestemte sosiale institusjoner (klinikker, sykehus, fagforeninger, helsebyråkrati), sosiale roller (sykerollen, helbredelsesrolle), pasient-familie forhold, nettverksforhold, interaksjons settinger (hjemme, doktorkontor etc), økonomiske og politiske begrensninger, andre faktorer som tilgjengelige behandlingsformer og type helseproblemer.

Komparasjon av helsesystemer: Hvordan er de forskjellige? Hvordan er de like? Er viktigheten og størrelsen av helsesystemet en funksjon av kultur alene?

Helsesystem som symbolsystem: Former meningssystemer. Har effekt på fysiologiske prosesser. Binder sammen sosiale og kulturell verden til en psykologisk og biologisk verden. Sykdom blir kategorisert og behandling igangsatt innenfor etablerte og legitimerte meningsstrukturer.

Legitim makt i helsesystemer: tre ulike krefter – meningssystemer, normer og makt. Sosialt legitimert makt er det aktive prinsippet som helsesystemer er grunnlagt på: hva er sosiale realitet – hekseri eller vitenskap? hvilke verktøy brukes –ritualer, injeksjoner, psykoterapi?

Ekstern makt: politiske, økonomiske, sosialt strukturelle, historiske og miljømessige determinanter.

Kleinmans modell: En populærsektor En profesjonell sektor. En folkesektor. Inngangs og utgangsdørene til profesjonell og folkesektor går gjennom populærsektor. Alle sektorer har forskjellige tro og verdisystemer.

Åm – japanske barnehager: Barn som en gave fra gudene. Mor og barn. Fra mors favn til gruppeliv. Å kjempe mot vennlige skygger. Tilsynelatende lite autoritet – stor frihet, mye ansvar. Innenfor og utenfor.

Sørhaug- metodisk tilnærming: Geertz: tykke og tynne beskrivelser. – navngiving vs. kontekstenes kontekst. Wittgenstein: Å snu spaden: –Irrelevante vs. relevante kategorier. –Identifisere mønstre for å beskrive prosesser.

Tilnærminger til tykke beskrivelser: Ut på tur. Høstingsøkonomi. Deling som praksis. Moral, rettferdighet og sanksjoner. Kollektiv gruppe. Behandlingskontrakter.

Sosialarbeideres synspunkt: Individet som uproblematisk enhet. Forklarer individets handlinger ut fra patologier – som mangler ved individet Resultatet av interaksjon er at begge parter får forsterket sine mønstre.

Jackson: Being-in-the-world med kronisk smerte. Behandlings vs. kronisk smerte logikk.

3 kategorier pasienter: Pasienter med ”virkelige”, anerkjente problemer, med tillegg av depresjoner og smerteatferd. Pasienter med et opprinnelig organisk problem som har utviklet seg til å få signifikante psykogeniske elementer. Pasienter med mer mystiske smerter, som de ansatte må komme til bunns i.

Underliggende problemer ved senteret: et resultat av smertens natur – dens usynlighet, subjektivitet og dens iboende utfordring av to vestlig sinn-kropp dikotomi, objektivitet –subjektivitet. motstridende ideer om ansvar for egen tilstand. Stigma og demoralisering Institusjonens uvanlige program.

Objektiv vs. subjektiv: Pasientenes egen strategi for å forholde seg til smerte innebærer både objektivisering og subjektivisering. Behandlingsstrategi: –Visualisering, erkjennelse, kontroll. Underliggende koblinger til psykiske vs. fysiske smerter.

Sinn vs. kropp: Smerte er ikke enten fysisk eller emosjonelt. Smerte er alltid en kroppslig emosjon. Årsaken til smerte er ikke det samme som smerten – eller erfaringen av smerte. Det som fjerner smerte betyr ikke fravær av smerte. Allikevel snakker vi – og de ansatte - om fysisk og emosjonell smerte, som om emosjonell smerte ikke har noen kroppslig forankring, eller som om de to har forskjellig opphav. Det betyr ikke at det å vite smertens opphav er irrelevant. Kunnskap om smertens opphav er viktig for valg av behandling. Dessuten, ettersom vestlig kultur stigmatiserer smerte som er ansett å ha en emosjonell opprinnelse, vil kunnskap om dette ha effekt på smerteopplevelsen. Smerte er kulturell mening.

Mening og kommunikasjon: Smerte gjennomsyret av mening og kultur. Smertekommunikasjon – den usynlige smerten. Smerte som eget språk: –Vårt språk knyttet til sinn vs: –Smertespråk: pre-objektivt, pre-abstrakt, og anti-tetisk til vanlig språk.