Fremtidens tjenester – et skapende blikk inn i glasskulen God samhandling barn og unge – Nettverk i Agder. Tirsdag 25. august 2015 Av Anders Johan W. Andersen.

Presentasjon om: "Fremtidens tjenester – et skapende blikk inn i glasskulen God samhandling barn og unge – Nettverk i Agder. Tirsdag 25. august 2015 Av Anders Johan W. Andersen."— Utskrift av presentasjonen:

1 Fremtidens tjenester – et skapende blikk inn i glasskulen God samhandling barn og unge – Nettverk i Agder. Tirsdag 25. august 2015 Av Anders Johan W. Andersen

2 «Men verken de eller Henrik Wergeland eller de gamle grekerne visste at de hadde dårlige tider. De trodde de bare hadde tider. Vi vet bedre. Vi vet at vi har dårlige tider, og så dårlige som nå har det aldri vært» (Børretzen og Myhre, «Dårlige tider», 2008).

3 Tenkesett som former dagens praksis…? Flerfaglig samarbeidsmodell I en flerfaglig modell vil hver faggruppe bidra til å belyse et problem, men det etableres ingen fora for felles meningsskaping. Det framstår som en faktabasert modell der yrkesgruppene arbeider parallelt, og relativt uavhengige av hverandre. For mange samarbeidsmøter framstår fort som byråkratiserende og unødig for å komme fram til rette innsikter og konklusjoner. Behandlingslinjer Denne modellen baserer seg på et kunnskapshierarkisk prinsipp der medisin fremstår som idealtype. Folk søker hjelp hos fastlegen som del av 1. linjen. Dersom fastlegens kunnskap ikke strekker til, blir pasienten henvist til 2. linjen for videre utredning, diagnostikk og evt. behandling. Det ligger i denne måten å tenke på at 2. linjen har mer kunnskap og ekspertise enn 1. linjen. Sykdomsmodell Denne modellen bygger på antagelser om at psykiske lidelser rammer mennesker som er særlig sårbare for dette. Det blir derfor mulig å undersøke hver enkelt person med bestemte tester, og etter grundige utredninger avsløre underliggende patologi. Standardiserte opplegg For å hjelpe barn, ungdom og voksne best mulig må klienten utredes grundig for å få stille rett diagnose. På bakgrunn av denne diagnosen utarbeides behandlingstiltak basert på hva forskning har vist hjelper best, og veiledere som er utviklet for den gjeldende sykdommen. Systemforankret modell Et offentlig tjenestetilbud må til en viss grad gjøres uavhengig av de ansatte. Det må etableres kvalitetssikrende rutiner på systemnivå som sikrer likhet i tilbudet, og minimerer variasjoner grunnet personlige preferanser fra tjenesteutøverne. Målet blir å skape forutsigbarhet, unngå vilkårlighet og derigjennom sikre stabilitet og kvalitet i tjenestene. Folk skal få tilbud om like gode tjenester fra det offentlige tjenesteapparat.

4 Tenkesett som former dagens praksis…? Tverrfaglig samarbeidsmodell En betingelse for tverrfaglighet er flerfaglighet, men i denne modellen er det helt avgjørende å etablere fora på tvers av tjeneste og fag for å skape mening, og drøfte problemene fra ulike perspektiver. Det blir et felles arbeid som er avhengig av at samarbeidspartnerne er tilgjengelige og tilstede for hverandre, og anerkjenner ulike kompetanser som likeverdig. Behandlingsnettverk I situasjoner med komplekse og sammensatte problemstillinger trengs flere perspektiver og kunnskapsfelt. Flere faggrupper og instanser inviteres til samtaler - ofte sammen med dem det gjelder, for å diskutere hva problemet består i og hvordan det best kan hjelpes. I denne modellen anerkjennes ulike kunnskaper som likeverdige. Merkunnskapen skapes i felleskap. Kontekstuell modell Denne modellen bunner i en forståelse av at psykiske helseproblemer oppstår i en bestemt sammenheng, på et bestemt sted. Problemene er tett sammenvevd med personens liv og historie, og må forståes i lys av det. Situasjonsbestemte opplegg Problemer oppstår i bestemte sammenhenger sammen med bestemte mennesker, og det er viktig at problemene forståes og avhjelpes i disse sammenhengene. Det betyr at ingen situasjon er lik, og hjelperne må skreddersy oppleggene for hvert enkelt barn/ ungdom/ familie. Personforankret modell Kvaliteten på samarbeid framstår person- og relasjonsavhengig. Dette har paralleller til nyere forskning om hva som hjelper mennesker til å bli bedre av deres psykiske problemer. Mer enn å utarbeide systembaserte rutiner for kvalitetskontroll, må den enkelte persons situasjonsbestemte vurderinger systematisk gjennomgås og diskuteres i et kollegialt fellesskap. Erfaringer må deles i praksisfellesskapet, og utvikles til lokal kunnskap.

5 Tenkesett som former dagens praksis…? Flerfaglig samarbeidsmodell I en flerfaglig modell vil hver faggruppe bidra til å belyse et problem, men det etableres ingen fora for felles meningsskaping. Det framstår som en faktabasert modell der yrkesgruppene arbeider parallelt, og relativt uavhengige av hverandre. For mange samarbeidsmøter framstår fort som byråkratiserende og unødig for å komme fram til rette innsikter og konklusjoner. Tverrfaglig samarbeidsmodell En betingelse for tverrfaglighet er flerfaglighet, men i denne modellen er det helt avgjørende å etablere fora på tvers av tjeneste og fag for å skape mening, og drøfte problemene fra ulike perspektiver. Det blir et felles arbeid som er avhengig av at samarbeidspartnerne er tilgjengelige og tilstede for hverandre, og anerkjenner ulike kompetanser som likeverdig. Behandlingslinjer Denne modellen baserer seg på et kunnskapshierarkisk prinsipp der medisin fremstår som idealtype. Folk søker hjelp hos fastlegen som del av 1. linjen. Dersom fastlegens kunnskap ikke strekker til, blir pasienten henvist til 2. linjen for videre utredning, diagnostikk og evt. behandling. Det ligger i denne måten å tenke på at 2. linjen har mer kunnskap og ekspertise enn 1. linjen. Behandlingsnettverk I situasjoner med komplekse og sammensatte problemstillinger trengs flere perspektiver og kunnskapsfelt. Flere faggrupper og instanser inviteres til samtaler - ofte sammen med dem det gjelder, for å diskutere hva problemet består i og hvordan det best kan hjelpes. I denne modellen anerkjennes ulike kunnskaper som likeverdige. Merkunnskapen skapes i felleskap. Sykdomsmodell Denne modellen bygger på antagelser om at psykiske lidelser rammer mennesker som er særlig sårbare for dette. Det blir derfor mulig å undersøke hver enkelt person med bestemte tester, og etter grundige utredninger avsløre underliggende patologi. Kontekstuell modell Denne modellen bunner i en forståelse av at psykiske helseproblemer oppstår i en bestemt sammenheng, på et bestemt sted. Problemene er tett sammenvevd med personens liv og historie, og må forståes i lys av det. Standardiserte opplegg For å hjelpe barn, ungdom og voksne best mulig må klienten utredes grundig for å få stille rett diagnose. På bakgrunn av denne diagnosen utarbeides behandlingstiltak basert på hva forskning har vist hjelper best, og veiledere som er utviklet for den gjeldende sykdommen. Situasjonsbestemte opplegg Problemer oppstår i bestemte sammenhenger sammen med bestemte mennesker, og det er viktig at problemene forståes og avhjelpes i disse sammenhengene. Det betyr at ingen situasjon er lik, og hjelperne må skreddersy oppleggene for hvert enkelt barn/ ungdom/ familie. Systemforankret modell Et offentlig tjenestetilbud må til en viss grad gjøres uavhengig av de ansatte. Det må etableres kvalitetssikrende rutiner på systemnivå som sikrer likhet i tilbudet, og minimerer variasjoner grunnet personlige preferanser fra tjenesteutøverne. Målet blir å skape forutsigbarhet, unngå vilkårlighet og derigjennom sikre stabilitet og kvalitet i tjenestene. Folk skal få tilbud om like gode tjenester fra det offentlige tjenesteapparat. Personforankret modell Kvaliteten på samarbeid framstår person- og relasjonsavhengig. Dette har paralleller til nyere forskning om hva som hjelper mennesker til å bli bedre av deres psykiske problemer. Mer enn å utarbeide systembaserte rutiner for kvalitetskontroll, må den enkelte persons situasjonsbestemte vurderinger systematisk gjennomgås og diskuteres i et kollegialt fellesskap. Erfaringer må deles i praksisfellesskapet, og utvikles til lokal kunnskap.

6 «…og så psykisk helse.»

7 Syv visjoner for å skape fremtidens tjenester 1. Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. 2. Ulike levemåter må anerkjennes som menneskelige. 3. Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. 4. Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. 5. Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. 6. Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. 7. Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner.

8 Takk for oppmerksomheten.