Naturreligion – besto av flere guder Samisk mytologi Naturreligion – besto av flere guder

Sjamanen Sjamanen, også kalt noaide, var samenes prest. Han hadde spesielle evner og kontakt med åndeverdenen. Han kunne sette seg i dyp transe eller meditasjon for å spå fremtid eller helbrede sykdom. Sjamanens viktigste redskap var runebommen.

Sjamanen kan betjene flere funksjoner i et samfunn: forebygge sykdom helbrede fungere som psykopomp, dvs. veilede den avdødes sjel eller motsatt å hjelpe en nyfødt sjel inn i verden harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen lede seremonier lede ofringer spå bære tradisjonen, f.eks. ved å memorere lange sanger eller fortellinger Disse funksjonene har noen felles underliggende konsepter: Konseptet om sjelen og konseptet om ånder. Sjamanen opptrer som bindeledd mellom menneskene i sin kultur og åndene, inkludert forfedrenes ånder. Bindeleddet blir konkretisert gjennom sjamanens redskaper og symboler. «Sjamanens tre» er et symbol som går igjen i flere kulturer. Treet blir sett på som et vesen med røttene i underverdenen, stammen i midten er der menneskene holder til, og toppen strekker seg til verden over.

Runebommen(en tromme)

Runebommen var en viktig gjenstand i den førkristne samisk kultur og religion. Runebommen var dekortert med runer og samiske guder. Mange runebommer viser også bilder av jomfru Maria, Gud, Den hellige ånd og Jesus

Runebomme, også kalt trolltromme, sjamantromme og gievrie, er et samisk instrument brukt til akkompagnement av joik og sjamanisme. Trommen er håndholdt, og består av et dekorert reinskinn, spent på en ramme. Noaiden, den samiske sjamanen, slår på trommen med en hammer av reinhorn. I Norge finnes kun tre kjente bevarte eksemplarer av den samiske håndtrommen, siden de fleste ble ødelagt da samisk kultur ble undertrykt i tidligere tider.

Runebommen er en tromme sjamanene bruker for å komme inn i ekstase eller oppnå kontakt med åndeverdenen. Det som i andre naturreligioner ofte blir kalt for sjamaner heter noaide på samisk. Det var først og fremst noaidene som brukte runebommen. Noaidene var samenes hellige menn. De hadde spesielle evner, nesten som en trollmann. Runebommen var alltid oval. Trommeskinnet var dekorert med ulike figurer og guder, sola var samenes viktigste gud, så den var alltid i midten eller helt øverst. Når noaiden skulle spå åndenes vilje og om framtiden, la han en ring på trommeskinnet og slo med en hammer eller en trommestikke av reinhorn. Ringen beveget seg mellom de ulike figurene eller gudene. Således åndenes vilje forklart eller tolket. Noaiden brukte også runebommen til å komme i transe. De slo på trommen rytmisk og intenst til de falt i transe og gikk i en slags dvale. Noaidene kunne ligge i transe i et døgn. Imens vandret frisjelen i åndenes verden og fikk vite gudenes vilje. Når noaiden våknet, kunne han fortelle hvor man kunne jakte på dyr, hvor det var bjørn og ulv, eller farer som truet. Dersom oppdraget var vellykket, våknet noaiden opp med gode nyheter. Dersom reisen i åndeverdenen var mislykket, risikerte noaiden å dø.

Kristen behandling av samiske runebommer Kristne misjonærer brente nesten alle trommer på bål. På 1600- og 1700-tallet ble det satt inn en stor innsamling, og trommene ble brent foran kirkeinngangen. Den som våget å gjemme tromma, eller lage seg en ny, risikerte bøter, fengselsstraff og endog dødsdom. Noen få gjenlevende runebommer finnes på museer og i privatsamlinger, ikke bare i Norden, men også i Europa.

STALLO

Stallo Stallo, Stállu (nordsamisk) og Stalo (sørsamisk), også skrevet Stállo, er en mytisk figur som opptrer i ulike roller i samisk folketro. Stallo forekommer særlig i to hovedtyper i eventyr og sagn, enten som menneskeetende troll eller som et gjenferd eller en demon utsendt av en noaide. Stalloer er onde og sterkere enn menneskene, men også dummere, og det gjelder ofte å lure dem.

Stallo-skikkelsen opptrer i ulike varianter i samiske sagn og eventyr Stallo-skikkelsen opptrer i ulike varianter i samiske sagn og eventyr. Tegningen viser Stalo og Kauras, et samisk folkeventyr gjendiktet av svensken P. A. Lindholm på begynnelsen av 1900-tallet og illustrert av John Bauer. Stalo er her en ond kjempe i Storfjellet som blir lurt av samegutten Kauras, flykter og lar siden samene for alltid i være i fred. Ifølge den samiske forfatteren og reineieren Johan Turi (1854-1936) var stalloer halvt menneske og halvt troll eller djevel. I noen fortellinger er stallo et zombieliknende skikkelse som en noaide, det vil si en samisk trollmann eller sjaman, sender ut for å skade fiendene. Noaiden kan skape slike stalloer av jord og gir dem liv ved å dele litt av sitt eget. Stallo gjør dermed noaiden både farligere og mer sårbar. I andre sagn og eventyr er Stallo beskrevet som et menneskeliknende troll som eter småbarn og som barn må passe seg for. Stallo kan også kjøre med en raide eller rekke av mus eller lemen istedenfor av kjørerein og besøke menneskene ved juletider. Da kan Stallo bli framstilt som en variant av Ruohttagallis, julekallen eller julenissen, som kommer med gaver (det nord-samiske ordet for julenisse er juovllastallu). Han kan dessuten minne om en skatteoppkrever som kommer til nordområdene for å hente varer. Fortellingene om stallo fungerer som en måte å videreføre kunnskap, framvisning av ønsket aktivitet eller oppførsel til ulike samiske mytologiske figurer i kontrast til den ville og brutale framferden til stallo. Dette blir ofte sett på som en parallell til de bibelske historiene om David og Goliat, noen som kan vise til at historiene om stallo kan være av gammel menneskelig erfaring. Således kan stallofortellingene ha røtter dypt i den menneskelige psyke. Stallo kan også ha et opphav i historiske erfaringer med nordiske og russiske krigere. Samer med kristen overbevisning og andre kristne avviser fortellingene om stallo ved at de identifiserer figuren med djevelen.

Elevoppgave: Finn et eventyr om stalloen. Les eventyret. Lag et lite sammendrag/resymè av eventyret. Fortell i klassen hva ditt eventyr handlet om og hvordan stalloen ble fremstilt i det. Kan man sammenligne det med noen figurer i ulike religioner?

Ganding Ganding, av og til skrevet ganning, er en avledning av et gammelt nordisk ord som særlig fra 1500-tallet, og særlig i nordafjelsk folketro, er blitt brukt om trolldomskunster og tryllemidler knyttet til finner og samer. «Å gande» eller «å sette gand» vil i dagens tradisjon si å utøve trolldom, nemlig med å kaste vondt over folk, helt abstrakt.

Gandferd eller gand-reið var i norrøn tid og i nordnorsk folketro et hekseritt eller en oskorei gjennom lufta. Gandferda kunne også forstås som en storm av gjenferd, mens ordet gandreið betegnet selve luftrittet. Ordet gand betød opprinnelig en spiss stav som hekser og trollkjerringer brukte, og det er blitt foreslått at gandferden dermed er ett av opphavene til forestillingen om hekser som rir på sopelimene sine. Gandflue er betegnelsen på en flue som ble utsendt for å skade folk og fe. Dikterpresten Petter Dass (~1646-1707) omtalte samenes gand som mørkeblå Beelzebubs fluer. Gandpose var en skinnpose der hekser og heksemestere oppbevarte tryllemidler som negler, hår, knokkelbiter, kirkegårdsjord og annet med angivelig trolldomskraft.

Fenomenet ganding blir særlig tillagt samene Fenomenet ganding blir særlig tillagt samene. For eksempel ble kong Christian IV av Danmark-Norge angivelig utsatt for ganding på en tur til Vardø i 1599, og 30 samer ble henrettet for trolldom og hekseri i prosessene som fulgte på 1600-tallet i følge historikeren Rune Hagen i Tromsø. Overtroen om farlige samer levde så seint som inn på 1950- og 60-tallet da barn i Nord-Norge kunne bli advart mot «lapper» fordi «de driver med ganding».

Elevoppgave: Del klassen i 3 grupper. Hva kan dere finne ut om samisk trolldomskunst og hekseprosessene i Finnmark? Slå opp i historiebøker, rle bøker, og bruk internett. Noter ned punktvis noe av det dere finner ut. Presenter det muntlig for klassen.

Samenes møte med kristendommen Samene hadde fra begynnelsen av sin egen religion, en naturreligion hvor man dyrket dyr, steiner, fjell og himmellegemer som guddommer. Da de nordiske landene antok den katolske kristendommen i middelalderen, ble det også misjonert i det samiske området. Forestillinger fra kristen tro kom da inn i samisk religion, og man fikk en type blandingsreligion, eller synkretistisk religion. Jomfru Maria og Jesus ble dermed guddommer i den samiske religionen, uten å endre denne grunnleggende.

Thomas von Westen Misjonsvirksomhet Russiske misjonærer, først og fremst munken Trifon, nådde Kolahalvøya, Nordøst-Finland og Sør-Varanger på 1500-tallet, og samene i dette området ble omvendt til den ortodokse troen. Ennå i dag står St. Georgs kapell i Neiden fra 1565, og Boris Gleb umiddelbart over grensen på russisk side har vært kirkested enda lengre. Fra 1600-tallet av økte påvirkningen fra det nå protestantiske Norden i intensitet, og både på svensk/finsk og dansk/norsk side var misjonsiveren større. Et element i dette var at kontroll over samene inngikk i striden mellom Sverige-Finland og Danmark-Norge. Eksempelvis bygde svenskene kirker i både Karasjok, Kautokeino og Masi på begynnelsen av 1600-tallet for å sikre disse områdene som svenske (noe de forble til 1753). Den sentrale figuren i kristningen på norsk side var misjonæren Thomas von Westen, kalt samenes apostel. På begynnelsen av 1700-tallet innførte han en strengere, mer rettroende form for luthersk kristendom blant samene, samlet inn og brente runebommer og forbød tradisjonelle samiske navn. Etter Thomas von Westens tid var samenes religiøse praksis i hovedsak basert på kristendommen, selv om førkristne elementer fremdeles må ha spilt en rolle.

Lars Levi LÆstadius

Læstadianismen Den svensk-samiske presten Lars-Levi Læstadius, som virket som prest i Karesuando og Pajala mot midten av 1800-tallet, var en forkjemper for en streng fortolkning av den lutherske læren. Han virket også mot den utbredte alkoholismen blant samene i denne perioden. Alkohollovgivningen var i denne perioden svært liberal i Norden, men i de samiske områdene ble effektene av alkoholbruk ekstra merkbare på grunn av den marginale økonomien. Den læstadianske vekkelsen førte i 1852 til en voldelig oppstand i Kautokeino, som umiddelbart ble slått ned. Dette utbruddet av voldsbruk har ikke gjentatt seg blant læstadianerne, i stedet fremsto læstadianerne utover 1800-tallet og senere som en sterk konserverende kraft i samfunnet. Blant annet preket læstadianerne alltid på flere språk, og samisk var alltid i bruk som gudstjenestespråk. De religiøse forestillingene og skikkene som hadde overlevd kristningen av samene på 16- 1700-tallet ble derimot ikke lenger tolerert blant læstadianerne, og dermed vek den synkretistiske religionen til fordel for en mer rettroende lutherdom.