Levekår, ung uførhet og rollemodeller 23. 5. 2014 Torunn S Levekår, ung uførhet og rollemodeller 23.5.2014 Torunn S. Olsen og Nina Jentoft

Forskningsdesign: 2 kvalitative prosjekter: Erfaringsbasert kunnskap Komparativt 4 fylker: Aust-Agder + 1 likt fylke (Hedmark) 2 kontrastfylker (Møre og Romsdal og Finnmark) Innen hvert fylke: Datatriangulering «Slow» intervjuteknikk+ kvalitetssikring av intervjuer «Et liv jeg ikke valgte» En vanskelig start 9 kommuner. 64 informanter. 2008 10 kommuner. 100 informanter. 2012-13 25 unge uføre (+ 30 mapper) 41 lærere 13 ansatte fra trygdeetaten 10 rektorer 9 ansatte fra Aetat 11 helsesøstre 2 kommunalt ansatte 28 NAV-ansatte 15 leger, hvorav 8 rådgivende leger 10 barnevernansatte

Mottakere av uføreytelser etter fylke og hoveddiagnose pr 31. 12. 06 Mottakere av uføreytelser etter fylke og hoveddiagnose pr 31.12.06. Andel Diagnose Norge Aust-Agder Hedmark M&R Finnmark Rogaland 18-64 år 18-34 år Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser 30,9 58,8 64,3 56,3 55,3 60,4 Sykdkommer i nervesystemet 6,6 11,6 9 10,4 12,5 11,5 Medfødte misdannelser og kromosomavvik 1,9 8,6 7,8 7 13,5 9,4 7,1 Sykdommer i muskel- og skjelett og bindevev 32,6 5,5 7,4 9,6 4,1 8 5,2 Skader, forgiftninger og vold 4,8 3,6 3,1 4,6 3,3 2,4 3,5 Diagnose mangler foreløpig 2,9 4,3 1,5 2,3 4,9 Rest 20,2 7,5 6,9 7,3 6,3

«Et liv jeg ikke valgte» Våre funn lå utenfor det vi hadde forventet å finne Vi så etter utstøtingsmekanismer i arbeidslivet, men fant: omsorgssvikt og bristende forutsetninger for å kunne leve gode liv, ta en utdanning og komme i arbeid dysfunksjonelle familier og en voksenverden som ikke reagerer Omfanget overrasket! ”Alle” snakket om det. Mappeinnsynet bekreftet det Lite i vårt materiale tyder på lat eller mindre ambisiøs ungdom. Ønsket om å jobbe var til stede Ikke ressurssterk ungdom med stort vennenettverk Da de var unge drømte de om å ha det godt og trygt, og flere drømte om en ny familie

Kjennetegn unge uføre 1 Alvorlig syke og/eller klare diagnoser, ofte somatiske 2 Unge med sosiale og psykiske problemer Tilpasningsproblemer, rus, selvskading, suicidal atferd Tilskrives vanskelig oppvekst Problemene «baller på seg» BUP og barnevernet ofte involvert 3 Personer hvor det er vanskelig å identifisere hva problemet består i Diffuse lidelser med mange symptomer Klarer ikke å yte mye - trekker seg når de møter motstand Tette familierelasjoner – sosialiseres inn i sykerollen Noe lengre trygdeløp

Vanskelig oppvekst (gruppe 2) Unge uføre informantene: De mener selv at omsorgssvikt er direkte årsak til deres psykiske helseproblemer De opplevde at de ikke har blitt sett og tatt på alvor «Svik» går igjen i fortellingene deres – voksenverdens svik – men mors svik er det ultimate Samtlige ønsket seg bort fra sine familier Enkelte av informantene kommer fra såkalte ”ressurssterke” familier Problemene i hjemmet forplantet seg til skolen og andre livssfærer

Mye likt på tvers av 4 fylker… Ikke-medisinske forklaringer anses som viktigst Sammensatt bilde – ofte flere forklaringer Sosial arv og omsorgssvikt går igjen Økte krav eller ungdom som ikke takler krav Diagnose er viktig Legene ses på som både med- og motspillere av forvaltningen Stor misnøye med at legene tilrår uførepensjon Partene stiller spørsmål ved hverandres kompetanse

Historisk arv - svakt arbeidsmarked Men også forskjeller… Ruralitet Arbeidsmarkedet Kultur, sosial kontroll, innelåsing av problemer Historisk arv - svakt arbeidsmarked Tilgjengelighet av ufaglærte arbeidsplasser Forvaltningspraksis Streng – «snill» Rus legitimt som uføregrunnlag Tiltakssiden, oppfølging Samarbeid med legene

Men også forskjeller… (2) Håndtering av sosial arv Gjør grep/tidlig intervensjon – ingen systematisk intervensjon Familiepolitikk og familiens stilling i samfunnet Kultur/folkelynne Åpenhet – lukkethet/forsiktighet Stor takhøyde for annerledes – fasaden/vellykkethet viktig

Overhyppighet av unge uføre på Agder Flere faktorer spiller inn Akkumulering av mange negative trekk over tid. Flere ikke-medisinske forklaringer: Tung sosial arv (levekår; ledighet). En negativ spiral det er vanskelig å bryte Rollemodellene er trygdemottakere eller har et marginalt forhold til arbeidslivet Endringer i arbeidsmarkedet: Mer kompetansekrevende arbeidsplasser og bortfall av ufaglærte jobber Rusrelaterte uføresaker mer legitimt Ikke tilstrekkelig samarbeid legene-forvaltningen En mangelfull tiltaksside: Lite driv. Lite målrettet

Unge kvinners stilling på Agder Dobbeltarbeidende kvinner? Rollemodellene til unge kvinner på Agder? Muligens – ifølge våre kvinnelige informanter på Agder: Mødre som ikke er yrkesaktive – eller som har et marginalt forhold til arbeidslivet (små deltidsstillinger) Større aksept for at man ikke må være yrkesaktiv Større aksept for at man ikke investerer like mye i utdanning

Behov for mer forskning…. Vi kan ikke konkludere om uføretallene på Agder kun gjenspeiler summen av mange forklaringsvariabler som trekker i samme retning – eller om det noe særegent ved Agder mht kultur og verdigrunnlag. Det kan tenkes at det ikke er tilfeldig at AA-informantene trekker fram både kulturen og likestilling når de skal reflektere over de høyere uføretallene: Er svarene kun en avspeiling av debatten i kjølvannet av Surt liv på det blide Sørland (Hagestad og Røed 1994)? Er det kun en myte som er skapt – eller har det rot i «virkeligheten»?

Prosjektet: En vanskelig start Kunnskapshull om det forebyggende og tverretatlige samarbeidet knyttet til risikoutsatte barn i småskolealder Vi tar de unge uføre-informantene på alvor: Følger deres ledetråd Hovedproblemstilling: Hvordan kan vi bedre forebygge og tidlig intervenere slik at færre unge mennesker blir uføremottakere? Eksplorativ og kvalitativ studie: 2011-2013 Et kritisk perspektiv: Hva kan bli bedre? Samme 4 fylker, 10 kommuner Barn i aldersgruppen 6-9 år: Fordi alle barn går i småskolen… Finansiert av NAV programmet FARVE - forsøksmidler arbeid og velferd

Prosjektet: En vanskelig start Vi spurte bl.a. om: Hva er det som fremkaller uro? Opplever du at du har et ansvar når du opplever uro for et barn? Er det etablert strukturer på systemnivå? Beskriv de formelle og uformelle samhandlingsmønstrene Vi er også opptatt av om det er forskjeller i samhandling med familiene (6 case)

Mange ser og bekymrer seg Funn: Å «se» Mange ser og bekymrer seg Lærerne: 2-3 barn i hver klasse (klassestørrelse 15-25 barn) Hvordan barna opptrer (8 av 10) Også NAV-ansatte forteller om bekymringer for barn Observasjoner av foreldrene: Psykisk helse og rus At barn strever i småskolen knyttes til forhold i familien 8 av 10 av informantene viser til forhold i familien: Foreldre følger ikke opp ift skole og fritid; Barnet står alene om skolen Barnets hode er fylt med andre ting enn skolearbeid fordi barnet mangler trygghet og stabilitet i hjemmet Foreldrene er ressurssvake; faglig, sosialt, helsemessig og/eller økonomisk

Funn: Å «handle» på individnivå (1) Sorteringsoppgaven kan være vanskelig Overgrep, vold og grov omsorgssvikt er ofte de «enkleste» sakene. Aktørene vet hva de skal gjøre. De er sikre. Litt atferdsvansker, litt omsorgssvikt, litt lærevansker, som hver for seg ikke er et «stort» problem, blir et sorteringsproblem: «Familiedefekt», «skoledefekt», «helsedefekt»? Det er lettere å gå videre med en «skoledefekt» enn en «familiedefekt» Får risikoutsatte barn et riktig tjenestetilbud? Savner mer kunnskap om å se og melde Nye lærere og NAV-ansatte spesielt Savner kunnskap om barnevernet, melderutiner og hva gode observasjoner er

Funn: Å «handle» på individnivå (2) Ikke alle er bevisst sitt mandat (ansvar) 3 av 4 lærere mener de er det Litt under halvparten av NAV-informantene svarer det samme Foreldrehensynet veier tungt i meldevurdering Vanskelig å snakke med foreldrene om sin bekymring Ønsker ikke å risikere samarbeidsrelasjonen med foreldrene Vanskelig når foreldre ikke ønsker å samarbeide Hindrer informasjonsdeling og hjelpetiltak Barnevernet: De fleste foreldrene samarbeider De som ikke samarbeider er ofte de som i størst grad trenger hjelp Gråsoner oppstår: Barnevernet kan ikke handle – må vente på ny informasjon og/eller at saken utvikler seg i negativ retning (grovt nok til omsorgsovertakelse)

Funn: Å «handle» på individnivå (3) Underkommunikasjon og underrapportering En del meldere «lukker» saken ved melding Barnevernet ønsker mer informasjon fra meldere Mange meldere er misfornøyd med barnevernets tilbakemeldinger Barnevernet kan bidra til å fremme god meldepraksis Mye tyder på underrapportering

Funn: Å «handle» på systemnivå (1) Skolen mangler en del på struktur Mangler skriftlige retningslinjer og opplæring i å «handle» Enkelte skoler: Personavhengig «system» Stor variasjonsbredde i det tverretatlige samarbeidet Flere nye kommunale lavterskeltilbud til utsatte barn/familier Flere kommuner har etablert tverretatlige fora med utg.pkt. i skolen Stor variasjon i hva som fungerer fra kommune til kommune Lite kompetanse om de andre aktørene og hvordan de jobber Det tverretatlige samarbeidet handler om enkeltsaker Få fora for systemspørsmål Mye personavhengig samarbeid Foreldrene deltar på frivillig basis (samtykke til å ta opp en sak) Ingen enhetlig modell: Barn blir «reagert» på ulikt

Funn: Å «handle» på systemnivå (2) Hindringer i det tverretatlige samarbeidet: Alle etatene: Mangel på tid og ressurser, lav bemanning Barnevernet: Manglende forventningsavklaring, manglende info.flyt, og mangel på helhetlig tenking (kasteballer mellom budsjettposter) NAV: NAVs egen prioritering + taushetsplikten NAV-lokalt er ikke del av «hverdagsbarnevernet» Ikke fokus, ikke rutiner, ikke opplæring, deltar i liten grad i tverretatlige fora knyttet til barn og unge (visse unntak: Kristiansund bl.a.) Ulike syn på taushetsplikten som hinder for samarbeid: Direkte hinder (største hinderet sett fra skolen) (stort hinder sett fra NAV) Trenger ikke å være det (helsesøstrene) Er ikke et hinder – foreldrene samarbeider (barnevernet) Barnevernet kan formidle og opplyse mer

Fylkesvise forskjeller Minst fylkesvise forskjeller i SHT – nasjonal veileder forklarer trolig dette NAV – vel så stor forskjell mellom kommunene i samme fylke som fylkesvise forskjeller Skolen – få fylkesvise forskjeller – med ett viktig unntak: Terskelen til å ta opp vanskelige saker med foreldrene, og av samme grunn barnevernet, synes høyere i Aust-Agder Barnevernet – Hedmark og Møre og Romsdal mer proaktive i tilnærming enn Aust-Agder og Finnmark (ressursmangel og tiltaksfattigdom)

Hvordan oppfattes og håndteres situasjoner med risikoutsatte barn i skolen? 6 case:- Det stille barnet fra en ressurssterk familie - Våre nye landsmenn og kulturelle utfordringer - Rusmiddelmisbruk hos foreldre - Endring i barnets atferd - Barn med spiseproblemer - Far slår mor og barna Vi spurte bl.a. om: Er det en gjenkjennelsesverdi i caset? Hvordan ville de håndtert saken? Ved ingen gjenkjennelse: hva ville de har gjort?

Funn fra casene Ingen/få fylkesvise forskjeller: Case 1, «Stille barn»: «Ordner opp selv» (ingen fylkesvise forskjeller) Case 5, «Spiseforstyrrelser»: Trekker inn helsesøster (ingen fylkesvise forskjeller) Case 3, «Rus»: Kombinasjon av tiltak skole/hjem. Barnevern inn i 7 av 10 skoler (få fylkesvise forskjeller) Fylkesvise forskjeller – Aust-Agder peker seg ut! Case 2, «Nye landsmenn»: Melder til barnevernet hvis praksis ikke endres. Manglende «kulturelle briller» (Aust-Agder trekker heller inn helsesøster enn barnevernet) Case 4, «Atferdsendring»: Saken tatt videre til barnevernet av halvparten av informantene (ingen av disse informantene er fra Aust-Agder) Case 6, «Vold»: Barnevern trekkes inn, PPT brukt i Aust-Agder

Funn oppsummert Foreldrehensynet veier tungt i meldevurdering Vanskelig når foreldre ikke vil samarbeide Det får stor betydning i en region hvor det sårbare barnet lever i en kultur hvor familiene står sterkt Terskelen for å melde til barnevernet er høyere i Aust-Agder Når tjenesteapparatet griper mindre inn i Aust-Agder enn i de tre andre fylkene - Hvem skal se barnet da? Ekstra vanskelig for innvandrerfamilien (barna andre rollemodeller, modell-løse ift det norske samfunn). Dette forsterkes ved at lærerne ikke klarer å snakke med foreldrene

Policynivå På tvers av fylkene lavterskeltilbud til familiene Barn med undersøkelse eller tiltak per årsverk høyt i kommunene i Aust-Agder (+ Alta) Hvor mye har en vært villig til å satse på barnevernet? Reaktiv eller proaktiv barnevernstjeneste? Hva bør vi se på videre? Er det hos foreldrene/familiene hovedutfordringen ligger? Hvordan nå frem til ressurssvake foreldre?