Tre viktige krav Faglig kunnskap Fagdidaktisk refleksjon Skrivedugleik * Norsk er et spesielt fag ettersom språklige ferdigheter har en så overordnet betydning. Dermed er det viktig at du skriver godt. Skriv alltid fullstendige setninger med så korrekt grammatikk som mulig. Les grundig korrektur før du leverer. Bruk ordboka flittig. Og har du mer tid, les korrektur en gang til.

På selve eksamen Les oppgaveteksten svært nøye, og svar på det du skal. Det er ofte lurt å begynne med det du kan best. Les korrektur på hele svaret til slutt.

Selve besvarelsen Gå rett på sak og hold deg til saken. Problemstilling bør være med i innledningen. Hva skal du undersøke? Og hvorfor? Skriv eksplisitt. Det er viktig at du overbevisende og tydelig fører leseren fra punkt til punkt. Gode overganger der du samler trådene, er derfor vesentlig. Bestreb deg på å vise faglighet. Få klart frem den faglige kunnskapen du har. Forklar faglige begreper som er sentrale i fremstillingen din. Relater besvarelsen til aktuell teori og relevant pensum. Det er viktig at besvarelsen ikke fremstår som ufaglig synsing. Eventuelle sitater skal markeres. Sitatet skal alltid være ordrett. Korte sitater settes i anførselstegn. Lengre sitater markeres med innrykk og eventuelt mindre linjeavstand. Husk at avsnittsmarkering skaper orden og oversikt i teksten. Du bør velge én måte å markere avsnitt på: innrykk eller blanklinje. Du kan bruke mellomtitler dersom de mener det er behov for det. Gjør det lett for leseren å følge tankegangen din. Les korrektur. Tips for å unngå “ordblindhet”: Les teksten baklengs, da er det lettere å skille ordene fra hverandre og få øye på feil.

Tiden frem til eksamen Les og diskuter pensum med medstudenter. Man kan snakke seg til innsikt. Hvordan kan en eksamensoppgave se ut? Lag et forslag eller ta utgangspunkt i arbeidskrav som er blitt gitt. Skriv en disposisjon, et utkast eller en besvarelse slik du ville skrevet den på eksamen. LYKKE TIL!

Språknormer og prinsipper for normering Normeringsproblematikken i bokmål og nynorsk

Språknormer Hva er en norm? Hva er normering? Hvem normerer? Internaliserte og fastsatte språknormer Grammatiske normer og bruksnormer Hva er normering? Hvem normerer?

Hvorfor valgfrihet? Man kan velge talemålsnære varianter, slik fremheves nærheten mellom tale og skrift. Språket skal være et felles møtested for flere generasjoner av talende og skrivende nordmenn. Det må være et visst språklig albuerom, og det er det vi kaller valgfrihet. Språkutviklingen står aldri stille.

Prinsipper for språknormering Interne språklige prinsipp: Entydighet Det fonologiske entydighetsprinsippet Det morfologiske entydighetsprinsippet Det leksikalske entydighetsprinsippet Enkelhetsprinsippet Det etymologiske prinsippet Purismeprinsippet Prinsippet om variasjon og nyanserikdom Prinsippet om stabilitet

Prinsipper for språknormering Forholdet til andre språk: Prinsippet om tilnærming eller tilpassing

Prinsipper for språknormering Forholdet mellom språket og språkbrukerne: Flertallsprinsippet Valgfrihetsprinsippet Prestisjeprinsippet og motprestisjeprinsippet Støyfrihetsprinsippet og omveltingsprinsippet Ususprinsippet Det estetiske prinsippet Eufemismeprinsippet

Prinsipper for språknormering Forholdet til samfunnsideologier: Nasjonalisme Tradisjon Demokrati

Språk er kultur – språk er makt – språk er politikk Norsk språkhistorie fra 1814 til i dag

Noen trekk ved språket de siste 100 årene Bokmålsdominans Tilnærmingspolitikk Rettskrivningsreformer Impulser fra andre kulturer Teknisk utvikling – mange nye ord Nye ord innen politikk, mat, idrett og økonomi Kebabnorsk og salsanorsk Talemålsnær syntaks

Drømmen om et eget norsk skriftspråk Nasjonsbygging Frem til 1814 var Norge en del av en danskdominert statsdannelse. I 1814 ble Norge revet løs fra Danmark, og ved fredsslutningen i Kiel 14. januar 1814 ble landet overført fra kongen av Danmark til kongen av Sverige. Skriftspråket er en viktig faktor i all kulturell nasjonsbygging.

Ny stat – nytt språk, men hvordan? Det var særlig tre muligheter eller metoder som ble diskutert etter frigjøringen fra Danmark i 1814: Beholde dansk som skriftspråk i Norge, men gi det en ny benevnelse som kunne knytte det til Norge. Fornorske det danske språket over tid ved å ta inn norske ord og vendinger og skrive språket i samsvar med den norske uttalen – altså det danske skriftspråket kunne gradvis tilpasses norsk talemål. Finne et nytt norsk språk med utgangspunkt i gammelnorsk/bygdedialektene i samtiden.

Ivar Aasen og landsmålet Aasen arbeidet etter følgende prinsipper: Normen skulle bygge på levende talemål. Normen skulle bygge på flere, ikke en dialekt. Språkets system og sammenheng skulle komme tydelig til uttrykk. Den historiske sammenhengen skulle vises. Det skulle tas hensyn til nabospråkene.

Knud Knudsen og den dannede dagligtale Knudsen la frem språkprogrammet sitt i 1845. Hovedpunktene i programmet hans var: Fjern stum e (faa istf. faae) Fjern dobbeltskriving av lange vokaler (Hus istf. Huus) Fjern c, ch eller q for lyden k (Kontrol istf. Control) Innfør ustemte konsonanter (p, t, k) etter lange vokaler (løp istf. løb) Fjern stum d ord som Fjeld og finde Fjern store forbokstaver i substantiv Lag kortformer av danske ord (Mor istf. Moder)

Noen rettskrivingsreformer med noen eksempler 1907 (B) 1910 (N) 1917 (B og N) 1938 (B og N) 1981 (B) 1983 (N) 2005 (B)

1901 (N) Bruk av små bokstaver i substantiv. Eks: Sol til sol Preteritums- og partisippendingene ble endret. Eks: kastad(e) til kasta -t ble fjernet i perfektum partisipp. Eks: komet til kome, faret til fare En del ord enkeltord ble endret i samsvar med talemålet og det ortofone prinsipp. Eks: daup til dåp, snjo til snø

1907 (B) De bløte konsonantene b, d, g ble byttet ut med harde konsonanter p, t, k. Eks: kage til kake, pibe til pipe Dobbelt konsonant etter kort vokal i utlyd. Eks: hop til hopp, hat til hatt Flertall på –er i substantiv ble obligatorisk. Eks: heste til hester, huse til hus Bokstaven å for aa ble offisielt godkjent

1910 (N) I hunkjønnsord ble endelsen –e tillatt i ubestemt for entall. Eks: ei visa til ei vise I bestemt form flertall av han- og hunkjønnsord ble former uten r i endelsen tillatt. Eks: hestarne til hestane, gutarne til gutane

1917 (B og N): Obligatorisk med å for aa Stum d ble borte i en del ord; Ll og nn for ld og nd kjenne, fjell, mann Det ble innført en rekke valgfrie former, bl.a. a i bestemt form av sterke hunkjønnsord i ental og intetkjønnsord i bestemt form flertall (boka, husa) tillatt ved siden av i (boki, husi). Pronomenformen je i tillegg til eg.

1938 (B og N) Hovedformer og sideformer Meg, deg, seg istf. mig, dig, sig I bokmål ble kløyvd infinitiv tillatt som sideform I nynorsk ble mange rotvokaler byttet ut: millom til mellom, upp til opp

1981 (B) Endelsene –a og –en i hunkjønn bestemt form entall ble sidestilt. Eks: sola/solen, boka/boken, men kua [kuen]

1983 (N) Me blir likestilt med vi

2005 (B): Skille mellom hovedformer og sideformer utgår- røke/røyke Lite brukte ord går ut Tradisjonelle ord som er mye brukt kommer inn- skau Nynorsk uendret

Tenkepause Forklar begrepet normgrunnlag i sammenheng med skriftspråknormering. Hva er normgrunnlaget for bokmål og nynorsk? Forklar hva en mener med normeringsprinsippa ortofoni, etymologi og tilnærming. Finn eksempler som illustrerer forklaringa. Beskriv utviklinga av norsk rettskriving (nynorsk og bokmål) på 1900-tallet. Gjør også greie for noen sentrale normeringsprinsipp for norsk rettskriving i denne perioden. Drøft til slutt hvilken rolle læreren kan spille når elevene skal lære rettskriving med utgangspunkt i rettskrivingsnormaler med en del valgfrie former.