Dialekter er varianter av talespråket som brukes innenfor et begrenset geografisk område. Hovedområdene for de norske dialektene er østnorsk og vestnorsk.

Presentasjon om: "Dialekter er varianter av talespråket som brukes innenfor et begrenset geografisk område. Hovedområdene for de norske dialektene er østnorsk og vestnorsk."— Utskrift av presentasjonen:

1

2 Dialekter er varianter av talespråket som brukes innenfor et begrenset geografisk område. Hovedområdene for de norske dialektene er østnorsk og vestnorsk. Disse deles igjen inn i en rekke lokale områder. Vi kan stedfeste dialektene ved å se på spesielle trekk i talemålet, såkalte målmerker. Utviklingen av de viktigste målmerkene skjedde stort sett på 1100-tallet og fram mot 1300-tallet

3

4 Dette er et viktig målmerke, fordi det bare finnes i det østnorske området og derfor skiller østnorsk fra vestnorsk. I områder med kløyvd infinitiv, ender infinitivene på "a" eller "e" etter et bestemt mønster. Endingen har sammenheng med trykkfordelingen på ordene i norrønt: Norrønt: I norrønt endte alle infinitiver på "a". Dette begynte å endre seg fra 1100 - 1200-tallet. Da skilte de østnorske og vestnorske dialektene lag.

5 JAMVEKTSORD: (infinitiver med likt trykk på begge stavelser) Eksempel: å vera blir til å værra Disse ordene beholdt altså "a"-endingen i østnorske dialekter. OVERVEKTSORD: (infinitiver med lite trykk på siste stavelse) Eksempel: å hoppa blir til å hoppe Vi sier at "a" blir redusert til "e".

6 Infinitiver med lite trykk på siste stavelse fikk altså "a" redusert til en "e", mens der det var trykk på "a" i norrønt, sier vi fortsatt "a" i østnorske dialekter. I Trøndelag fikk vi i tillegg en annen utvikling. Her fikk jamvektsordene såkalt jamning, altså at begge vokalene i ordet ble like: eks. vårrå. Overvektsordene mistet den reduserte "e" helt, slik at f.eks. å hoppe ble til å hopp. Dette kalles apokope.

7 I vestnorsk fikk vi ikke denne utviklingen. Her ender alle infinitiver på det samme, enten på "e" eller "a". I tillegg har nordnorske dialekter fått apokope, bortfall av ending. I vestnorske dialekter er det altså tre ulike varianter av infinitivsendinger: å vere - å hoppe å vera - å hoppa å ver- å hopp Innenfor samme område ender altså alle infinitiver på samme bokstav i vestnorsk.

8

9 Dette målmerket hører hjemme på Østlandet, men en finner det også i noen områder utenfor det østnorske. Forskerne tror tjukk "l" oppstod på omtrent samme tid som kløyvd infinitiv. En deler dette målmerket i to hovedtyper:

10 TJUKK L AV HISTORISK/NORRØN L: Eksempler er i ord som "sol" og "Oslo" TJUKK L AV NORRØN rð: Eksempler er i ord som "jord", "bord", "jorde" og "Gjerdrum" Lyden rð i norrønt har altså utviklet seg på to måter: På Østlandet har den blitt til tjukk l, mens den på Vestlandet uttales som "rd".

11 OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR TJUKK L: Av historisk l: Østlandet m/de østlandske fjellbygdene, Trøndelag og en del av Nordland. Av "rð": Samme område som tjukk l av historisk l, med unntak av noen områder i utkanten av dette.

12

13 Kjennetegn: Det legges en ekstra j eller i i ord med ll og nn: Eksempler: mann blir til "mannj"(Trøndelag) og til "mæinn" i Hedmark.

14 OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR PALATALISERING: Hele landet, bortsett fra området sør for Mjøsa - Sogn om man grovt sett trekker en linje tvers over landet mellom disse stedene.

15

16 ØSTNORSK je, jæi, jæ vi VESTNORSK eg, e, i æ me, mi, oss

17 OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR BRUK AV ULIKE FORMER AV PERSONLIG PRONOMEN, ENTALL: Formene som begynner på "j" (jeg/je) finnes bare på Østlandet. Ellers brukes former som begynner på vokal. Formen "vi/ve" finnes på Østlandet og fra Trøndelag og nordover. I Gudbrandsdalen heter det "oss".

18

19 Skarre-r oppstod i Paris på 1600 - 1700-tallet og kom til Danmark på slutten av 1700-tallet. Dette målmerket har altså ikke noe å gjøre med norrønt, men er et forholdsvis nytt fenomen. Det sprer seg stadig til nye områder i Norge. OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR SKARRE-R: Sørlandet og Sørvestlandet

20

21 Disse oppstod i Danmark på 1100-tallet og spredte seg til sørlige deler av Norge. Konsonantene p - t - k ble uttalt b - d - g. OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR BLØTE KONSONANTER: Kystbygdene i Agderfylkene og nordover til Haugesund

22

23 På 900-tallet skilte de skandinaviske landene lag språkmessig. Bl.a. ble diftonger monoftongisert i Danmark og Sverige. På den måten ble f.eks. ord som "stein" og "bein" til "sten" og "ben". Fra Sverige spredte monoftongeringen seg til områder som ligger ved grensa på Østlandet og i Trøndelag. OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR MONOFTONGERING: Områder langs svenskekysten, Hedmark og Trøndelag.

24 I mange norske dialekter faller "r" bort i verb i presens og substantiv i flertall, der vi skriver "r". i begge skriftspråkene. Det kan for eksempel hete. "E hete" for "Jeg heter" og "alle jente og guta". OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR R- BORTFALL: Finnes i varierende grad i hele landet med unntak av Østlandet