Fra ord til liv November 2008

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.” (Luk 9,23)

Du skal ikke tro at du kan bevege deg i verden som en fisk i vannet bare fordi du lever midt i den.

Du skal ikke tro at du kan høre eller se på ethvert radio- eller TV-program som du får inn i huset gjennom radio, fjernsyn og internett.

Du skal ikke tro at bare fordi du kan bevege deg fritt i verdens gater, kan du se på enhver plakat og tankeløst kjøpe hvilken som helst avis eller bok.

Du skal ikke tro, at bare fordi du er i denne verden, kan du leve akkurat som du vil: ha tvilsomme erfaringer eller umoralsk oppførsel, praktisere abort, skillsmisse, føle hat, bruke vold, stjele…

Nei da. Du er i denne verden. Hvem ser vel ikke det? Men du tilhører ikke denne verden. Det utgjør en stor forskjell.

Og klassifiserer deg i den gruppen folk som ikke nærer seg av tingene som er i denne verden, men av det som Guds stemme inni dem uttrykker.

Guds stemme er i ethvert menneskes hjerte, og hvis du lytter til den, vil den føre deg inn i et rike utenom denne verden der man opplever ekte kjærlighet, rettferdighet, renhet, ro, selvbeherskelse og intet begjær.

Hvorfor flykter så mange til Østen, for eksempel til India, for å finne indre stillhet? Mange forsøker å få innsikt i hemmeligheten bak den oppsiktsvekkende kjærligheten som noen åndelige ledere utstråler etter et langt liv i selvbeherskelse og benektelse av deres eget ego.

Mange gjør dette som en naturlig reaksjon på all støyen som er i verden rundt oss og inni oss. Denne støyen som fjerner den stillheten vi trenger for å høre Guds stemme i oss. Uff da! Men er det virkelig nødvendig å dra helt til India når Kristus i 2000 år har gjentatt for oss ”fornekt deg selv … fornekt deg selv”?

Verden oversvømmer deg som en elv, og du må gå mot strømmen. Det rolige og behagelige liv er ikke den kristnes liv; og hvis du vil følge Ham, spør ikke Kristus deg om noe mindre enn det. Verden oversvømmer deg som en elv, og du må gå mot strømmen.

Verden er for den kristne som en tett skog der man skal trå forsiktig.

I dag gjentar Han for deg: Hvor skal man trå da? I fotsporene som Kristus har etterlatt seg da Han gikk i denne verden: Hans Ord. I dag gjentar Han for deg:

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv.”

Dette vil kanskje utsette deg for andres forakt, misforståelse, hån og baksnakk; du kan bli isolert, du vil måtte akseptere å miste ansiktet, og du vil måtte forlate enhver moteriktig måte å være kristen på. Men det er enda mer:

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.”

Enten du vil det eller ei, forbitrer smerten ethvert liv. Selv ditt liv. Mindre og større smerter kommer hver dag. Vil du unngå dem? Vil du gjøre opprør? Føler du at du vil banne? Da er du ingen kristen.

Den sanne kristne elsker smerten, elsker korset, selv midt i tårene, fordi han vet at de har en stor verdi. Det er ikke for ingenting at Gud har valgt smerten blant de uendelig mange måter å frelse menneskeheten på.

Dette må vi huske: at Kristus er stått opp fra de døde etter å ha båret korset og etter å ha blitt korsfestet.

Oppstandelsen er også din skjebne hvis du klarer å akseptere med kjærlighet det som livet bringer med seg og den smerten som en konsekvent kristen levemåte medfører. (jf Joh. 6,40)

Du vil ikke lenger misunne noen. Da vil du erfare allerede på denne jorden at korset er veien til en glede du aldri har opplevd før. Din sjels liv vil begynne å vokse; Guds rike vil konsekvent gro i deg, og den ytre verden vil etter hvert forsvinne fra dine øyne, og den vil se ut som en kulisse. Du vil ikke lenger misunne noen. Da vil du kunne betrakte deg selv som en disippel av Kristus.

”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.”

Akkurat liksom Kristus som du har fulgt, vil du være lys og kjærlighet for de utallige smerter som plager menneskeheten i dag. “Parola di Vita”, pubblicazione mensile del Movimento dei Focolari. Testo di: Chiara Lubich (1978) Grafica di Anna Lollo in collaborazione con don Placido D’Omina (Sicilia - Italia)