WTO 149 land er medlemmer, de fleste fattige U-land Landene står for 97 prosent av verdenshandelen Hovedkvarteret ligger i Genève Frihandel er viktig i WTOs arbeid

WTO har tre hovedoppgaver å fastsetter felles regler for handel mellom medlemslandene å være er et forum for videre forhandlinger å være et organ for løsning av handelskonflikter.

Hovedprinsipper i regelverket Forutsigbare rammebetingelser Ikke-diskriminering av handelspartnere: Bestevilkårsbehandling (fordeler gitt en stat skal automatisk gis alle andre Nasjonal behandling – importerte varer og tjenester skal behandles som egenproduserte

WTOs organisering WTOs øverste organ er Ministerkonferansen, som holdes annethvert år. Alle land har en stemme og vetorett. Den daglige virksomheten drives av medlemslandenes representanter i Hovedrådet Medlemmene assisteres av WTO-sekretariatet, som ledes av en generaldirektør. Medlemskapet innebærer at alle må følge samme kjøreregler for handel over landegrensene. Medlemmene får rettigheter, som beskyttelse mot urimelig forskjellsbehandling, og plikter, som å redusere tollsatser og etterleve regelverket. WTOs tvisteløsningsprosedyrer legger stor vekt på konsultasjon mellom partene I en rekke saker kommer partene fram til minnelige løsninger innenfor rammen av WTOs regelverk. Dersom et medlem ikke respekterer reglene, kan andre medlemmer bringe den konkrete saken inn for WTOs tvisteløsningsorgan. Et medlemsland som eventuelt ikke følger opp påleggene kan bli straffet.

Hovedtemaer i Doha-prosessen Landbruksvarer: Internasjonalt har slik handel liten betydning. Berører økonomien til mange fattige stater Berører næringsgrunnlaget til bønder i vestlige industriland Industrivarer: Selv om tollsatsene ble redusert etter Uruguay-runden, iverksatte mange stater nye handelshinder (kvoter, kvalitetskrav osv.) for å beskytte egne produsenter. Tjenester: Bank, forsikring, utdanning og skipsfart er tjenester med stor internasjonal betydning. Tjenester står for ca. 20 prosent av den internasjonalehandelen.

Hvorfor Doha-runden brøt sammen konflikten mellom i-land og u-land om landbrukssubsidiene. På den ene siden sto grupper av u-land som ønsket tollfri adgang til markeder i Vesten. På den andre siden sto mange vestlige stater som ville beskytte sine egne bønder og sin egen landbruksproduksjon flere u-land gikk imot å trekke nye spørsmål inn i forhandlingene. Blant disse temaene var regler for investeringer, pris- og kartellsamarbeid, innsyn i offentlige innkjøp og forenkling av internasjonale handelsprosedyrer. U-landene sa nei, blant annet fordi de fryktet en WTO-avtale som ville redusere mulighetene deres for nasjonal politisk kontroll med viktige sider av nærings- og utviklingspolitikken.

Hva er bestemt? Enighet i Hongkong om å avvikle eksportsubsidiene i landbruket innen 2013 Avvikle eksportsubsidiene for bomull Å gi toll- og kvotefri markedsadgang for minst 97 prosent av alle varer fra de minst utviklede landene (MUL).

Hva skjer videre? Er WTO i ferd med å bli viktig også for U-land? Vil rike land gi opp sin proteksjonistiske eksportsubsidierende politikk på landbruksområdet?

Norge og WTO Handelen med andre land er en sentral forutsetning for Norges velstandsutvikling. Små, rike land er mest avhengig av stabile kjøreregler i internasjonal handel Gjennom GATT og WTO har Norge fått innpass på andre lands markeder for viktige eksportprodukter Utenriksdepartementet har det overordnede ansvaret for handelspolitikken og den norske deltakelsen i WTO.