Kunsten som grep Av Viktor Sjklovskij

Artikkelens helstruktur Drøfting av postulater om kunstens vesen («tenkning i bilder») Avvisning av disse postulatene Resonnement for å oppfatte det dikteriske språket som et kvalitativt annet språk enn det prosaiske Definisjon av det dikteriske språket («Underliggjøring) (s. 16) Eksempler fra litteraturen på forskjellige varianter av underliggjøring

Tar utgangspunkt i noen postulater om kunst og diktning «Kunst er tenkning i bilder» «uten bilde ingen kunst og i særdeleshet ingen diktning» «Diktningen så vel som prosaen er først og fremst og hovedsakelig en egen tenke- og erkjennelsesmåte» (Aleksandr Potebjna)

Forklaring på disse postulatene «Tenkning i bilder innebærer økonomisering med åndskreftene» Gir «en følelse av relativ letthet i prosessen» «den estetiske følelse er en refleks av denne økonomisering» «tenkning i bilder innebærer at forskjelligartede gjenstander føres sammen i grupper og det ukjente forklares ved det kjente» (forklaringer av Potebnjas etterfølgere)

Forklaringer på postulatene 2 Bildet er det konstante predikat for variable subjekter Bildet er det konstante attraksjonsmiddel for vekslende appersepsjoner Bildet er meget enklere og klarere enn det som skal forklares Bildet må være bedre kjent for oss enn det som skal forklares

Avvisning av denne oppfattelsen av kunst Det finnes kunstarter som appellerer direkte til følelsene og som ikke har med tenkning å gjøre (musikk, arkitektur, lyrikk) Nettopp at lyrikken tas med i denne gruppa viser at også diktning med ord kan være noe annet enn «tenkning i bilder»

Argument for å avvise påstanden Bildene har vært uforanderlige gjennom kunsthistorien; de lånes fra epoke til epoke Den dikteriske kunstens har overtatt bildene, men organisert dem og bearbeidet dem på andre og nye måter Bildene er gitt, diktningen inneholder mer erindring om bilder enn om tenkning i bilder

Skjlovskijs eget resonnement Fra litteraturhistorien: brudd med de språklige konvensjonene som oppfattes som intenderte, oppfattes som kunst Potebnja skiller ikke mellom diktningens og prosaens språk; derav feilslutningen hans: Han overså at det eksisterer to slags bilder: bildet som et praktisk middel for tenkningen og bildet som en forsterkning av inntrykk Han gjorde det første av disse også til en beskrivelse av den dikteriske kunsten

Skjlovskijs argumentasjon 2 Det dikteriske bildet er en av måtene å frembringe det sterkest mulige inntrykk på Det dikteriske bildet tar sikte på å øke følelsen for en ting Prosabildet er et middel til abstraksjon Diktning og tenkning er ikke det samme

Ny innvending 1 Tilbake til postulatet om økonomisering med de skapende kreftene Siterer flere som har uttrykt seg på liknende måte: Besparelse av oppmerksomhet Minst mulig kraftforbruk Uttrykke flest mulig tanker med færrest mulig ord

Ny innvending 2 Sitatene foran kan være anvendbare når det gjelder det praktiske språket Sjklovskij insisterer på en kvalitativ forskjell mellom dikterisk og prosaisk språk; de to språkene faller ikke sammen

Tilnærming til definisjon av begrepet «dikterisk språk» 1 Handlingene våre blir automatiske når de blir en vane Vanene høre hjemme i det ubevistt-automatiske område Automatiseringsprosess I det prosaiske, praktiske språket er språkhandlingene vanehandlinger I det prosaiske språket «tørker tingene inn»

Tilnærming til definisjon av begrepet «dikterisk språk» 2 Eksempel på vanehandling fra Tolstojs beskrivelse av støvtørkingen «slik går livet tapt og blir til intet» «Automatiseringen fortærer tingene, klær, møbler, kvinnen og angsten for krigen» «Hvis hele det kompliserte liv hos mange mennesker forløper ubevisst, da er det som om dette liv aldri har eksistert»

Kommer til definisjonen av kunstnerisk språk 1 Det dikteriske språket skal igjen gjøre stenen til sten …gi oss en følelse for tingen …gi oss et syn og ikke bare en gjenkjennelse …kunstens oppgave er en måte å oppleve tingenes tilblivelse på …kunsten benytter seg av underliggjørelsens virkemiddel

UNDERLIGGJØRINGEN er: «Den vanskeliggjorte forms virkemiddel, som øker øker vanskeligheten og lengden av persepsjonsprosessen, for i kunsten er persepsjonsprosessen et mål i seg selv og må derfor forlenges.»

Hvordan befrir kunsten seg fra persepsjonens automatisme? Eksempler (s. 19 og 20): Tolstoj: konkretiseringer Tolstoj (fortellingen «Målestokken»): fortellerstemme/perspektiv: Hesten som forteller hvordan han persiperer og oppfatter menneskene Å se tingene fra et uvant perspektiv uten nødvendigvis å legge det en uvant fortellerstemme Se tingene på nytt: presisjoner, detaljer Bruke ordene i uvante domener (f. eks. religiøse ord i hverdagssammenhenger og hverdagsord i religiøse sammenhenger)

Hensikten med de dikteriske bildene Ikke å tilnærme dets betydning til vår forståelse Men: å frembringe en egen oppfattelse av gjenstanden

Eksempler på erotiske beskrivelser Strukturen i seg selv: nærmere og nærmere uten å bruke de utslitte ordene (Gogol: Julenatt) Personifisering og simile med jeg-personens stemme bak sammenlikningsordet (Hamsun: Sult) Gåtekonstruksjonen i form av metaforiske bilder Legge persepsjonens blikk hos andre vesener (eventyret s. 22-23)

Konklusjon Det kunstneriske er skapt for å befri persepsjonen fra automatismen Virkemiddelbruken er intendert kunstig slik at persepsjonen bli oppholdt og gir høy intensitet og varighet Diktningens språk er et vanskeliggjort og hemmet språk Det dikteriske språket er et konstruksjonsspråk Når det dikteriske språket blir til kanon, mister det sin kraft som vanskeliggjørende virkemiddel