Biografier og selvbiografier ABI – 14.05.14 – HR

Livet skal fortelles, forklares og fortolkes Kildematerialets forklarings- og fortolknings-potensial Ulike typer kilder Den store helheten (på tvers av alle enkelthendelser) Et «livsprosjekt»

«Livsskrift» («bíos» + «gráfein») Levendegjøring Den «egentlige» identitet – bli kjent med personen «Hull» som fylles (f.eks. barndommen)

Forventninger til en biografi: Personens privatliv og offentlige liv, fasaden og bak fasaden Triumfer og nederlag, høyder og dybder Avsløringer, mørke hemmeligheter Et psykologisk drama

Vanligst: En usynlig, allvitende forteller Boka ligner en roman – biografen tetter hullene med spekulasjoner (som ikke alltid er angitt) Biografen er som en detektiv

Det individuelle livsløpet er en svært tydelig avgrenset enhet, og egner seg dermed til å skape en tydelig struktur i en fortelling Eventuelt dannelsesroman-struktur

«Beundringens sjanger» Kjendisbiografier Leseren kan finne idealer/forbilder, eventuelt advarsler/ skrekkeksempler

Detronisering eller hyllest Sigrun Slapgard: Sigrid Undset: Dikterdronningen (2007) Misforholdet mellom det Undset krever av kvinnene i essayene sine og det hun gjorde med livet sitt

Ny tendens: En sterkere uttrykt sjangerbevissthet Sjangeren blir mer problematisert av biografene Stiller spørsmål til kildene

Ane Farsethås: «det selvbevisste biografiparadigmet» «den skeptiske lesers skeptiske los gjennom et uoversiktlig farvann av myter» Resepsjon av biografiene om en person

Hvorfor populært? Bodil Wamberg om biografiens popularitet som sjanger: «En af grundene til den store interesse for biografien hænger måske sammen med det galopperende informasjonssamfund, hvor alt forflygtiges i fart og billeder. Tempoet er enormt, og hver aften byder på sin TV- eller videofilm. […] Livet splittes op, der er ikke mere sammenhæng i nogen ting.» (i Skyum-Nielsen 1990 s. 29-30)

Biografier byr på sammenhenger – skaper et helhetsperspektiv over et liv Mange lesere har en nostalgisk følelse for eller behov for å vite at det finnes helhetlige personligheter, personer som finner en viktig oppgave i verden og fullbyrder den Noen å se opp til, beundre, kanskje imitere

Grader av selvrealisering

Jan Kjærstad: «Jeg tror at biografier er trøstefull lesning. I dag blir livene våre slått til fillebiter. Mange ser ikke mål og mening. I en god biografi ser du at et liv henger sammen fra krybbe til grav.» «Fortellingen om menneskets liv fra krybbe til grav er noe man tross alt og gudskjelov fremdeles har en viss kontroll over. Jeg betviler sterkt at man har kontroll over biografien, jeg tror tvert imot at mennesket som biografi fra krybbe til grav er det vi vet aller minst om.»

Forsøket på å framstille det ukjente må balanseres med behovet for å bli forstått og oppleves som relevant av dagens mennesker Formidlingsstrategier

Interesseterskel Hvilke personer «fortjener» at det skrives en biografi om dem? Hvem er interessante nok, representative nok, eller hvem kan forfatterne og forlagene tjene mest på å gi ut biografier om? «Suget etter denne typen av bøker har også ført til en dramatisk utvidelse av kretsen av biografiberettigede objekter. Før var biografien forbeholdt de få store, nå faller æren langt utenfor kretsen av på forhånd kjente mennesker.» (historikeren Hans Fredrik Dahl i Dagbladet 2. desember 2007 s. 32)

«Det har ofte stormet rundt ordføreren i Lørenskog, Åge Tovan «Det har ofte stormet rundt ordføreren i Lørenskog, Åge Tovan. Han brenner for mangfold generelt og for innvandrere spesielt. Hans store visjon er å gi barn og unge de aller beste oppvekstmuligheter. Holdningen smitter over på politikere og kommuneadministrasjon. Redaktør Nina Hanssen har skrevet biografi om lagspilleren.» (Aftenposten Byliv 25. april 2013)

Simen Sætres Hugo: En biografi (2006) – om en uteligger og heroinmisbruker i velstandsnorge

De stemmeløse Tapere og vinnere Representerer noe ut over sitt eget liv – lærdom for samfunnet

«Historisk rettferdighet»

Autoriserte og uautoriserte biografier Privat bestilte og privat betalte biografier «Vanity press»

Gruppebiografi Idéhistorisk biografi En portrettbok er vanligvis mer fokusert på nåtiden/samtiden enn på hele livsløpet Espen Stueland: Aero: Et biografisk essay om Alberto Giacometti (1998) Karin Sveens bok Klassereise: Et livshistorisk essay (2000)

Forfatterbiografier Historisk-biografisk lesemåte Tolkningspraksis der tekster forstås i lys av forfatterens liv Historisk-biografisk metode: Biografen (eller forskeren) ser etter tette forbindelseslinjer mellom en forfatters verk og forfatterens biografi/livshistorie

Frode Grytten: «- Knut Hamsun er ødelagt for meg Frode Grytten: «- Knut Hamsun er ødelagt for meg. I utlandet er han stor, men her hjemme har vi fått dundret inn detaljer om hans liv og nazismen. Jeg forstår det er viktig, men det gjør at jeg ikke greier å lese ham […] Ingen tvil om at det er kikkerelementer i biografier, men det legitimeres av å stå mellom to stive permer» Tor Bomann-Larsen: « Veien mellom livet og diktningen er kortere enn vi har innbilt oss. Dette er en vekselvirkning: Kunsten springer ut av livet, som igjen blir påvirket av kunsten. [...] [Bomann-Larsen] forteller at hans biografiobjekt, forfatter Sigurd Christiansen, selv tok grep for å slette sin egen historie. Dermed ble bøkene hans glemt. - Konsekvensen er at verkene taper interesse når opphavsmannen blir borte. Forfatteren står som garantist og gir bøkene autentisitet. Vi trenger et navn som trekker leseren mot det som er skrevet: Biografien holder verkene i live.» (Dagbladet 13. januar 2008 s. 46)

Personens image Myter Myteknusing Det som har vært i skyggen skal frem i lyset, myter skal punkteres og «det indre», «skjulte» og «egentlige» skal tre frem

«Ordet [«myte»] er blitt så sterkt knyttet til genren at det nærmest ser ut til å poppe opp av seg selv. I sine forord og programerklæringer pleier biografene å skrive at de ønsker å konfrontere mytene, rive dem i stykker eller knuse dem. Både biografene og forleggerne er dessuten særdeles opptatt av at en bok skal ha nyhetens interesse; den journalistiske tvangstrøyen preger også bokbransjen. Det kan dreie seg om det nyoppdagede brevet, det uekte barnet eller den ukjente elskerinnen. - Ingen nyhet – ingen biografi? - Hvis det ikke har lykkes å finne noe nytt, må biografien i hvert fall tilby nye perspektiver, nye tolkninger. At biografien i tillegg er kontroversiell, er også et nærmest uomgjengelig salgsargument, og da må det vel litt myteknusing til, sier Egeland.» (A-magasinet 4. juni 2010 s. 47)

Allan Klynne: Kleopatra: Historien og mytene Hans Olav Lahlum: Haakon Lie: Historien, mytene og mennesket Carl Johan Berg: Kåre Willoch: Mannen og myten Roland Huntford: Fridtjof Nansen: Mennesket bak myten Øystein Sørensen: Fridtjof Nansen: Mannen og myten Jon Lee Anderson: Che Guevara: biografien om mennesket og myten André Frostad Hansen: Hele Norges Torkel Ravndal: mannen, myten, legenden Peter Jensen: Mozart: Mennesket, myten, musikken Lorentz Reitan: Harald Sæverud: Mannen, musikken og mytene Anthony Scaduto: Bob Dylan: mennesket bak myten Marit Lande: På sporet av Edvard Munch: Mannen bak mytene Jean Tulard: Napoleon – eller myten om en frelserskikkelse Steffen Heiberg: Christian 4: Monarken, mennesket og myten Neal Gabler: Walt Disney: Mannen og myten Mary Kay Norseng: Dagny Juel: Kvinnen og myten Åsa Moberg: Hon var ingen Florence Nightingale: Människan bakom myten Aage Hauken: Mytene om Jesus, eller teologene som skapte Det nye testamente Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten Kåre Hansen: Petter Dass: mennesket, makten og mytene

Ukonvensjonelle biografier Sjangerbegrepet brukt metaforisk (som salgstriks?)

Thorkild Hansen: Prosessen mod Hamsun (1978) Faksjonsproblematikk

Selvbiografi Et minnesmerke over seg selv «Bevise» vesenskjennetegn ved seg selv på tvers av alle omskiftninger og feilskjær Selvforsvar og/eller selvavsløring Uttrykke selvbilde og selvforståelse

Max Frisch: «Hvert menneske finner før eller senere på en historie som vedkommende, ofte med voldsomme offer, betrakter som sitt liv, eller en rekke av historier som kan belegges med navn og datoer, slik at det tilsynelatende ikke kan tviles på at de er virkelige. Likevel er hver historie, mener jeg, en oppfinnelse. Og derfor er de utbyttbare. Man kan med en avgrenset mengde lignende hendelser, bare ved å underlegge dem en annen oppfinnelse av sitt eget jeg, ikke bare fortelle sju forskjellige livshistorier, men leve dem. Det er uhyggelig. Den som er klar over dette, har vanskelig for å leve.» (sitert fra Rosebrock 1974 s. 28-29)

Overlapping med faksjon og selvbiografiske romaner Privatlivet utnyttes som dikterisk materiale Den svenske litteraturforskeren Lisbeth Larsson: «strip-lit»

«Misery lit»

Berit Riise og Martine Aurdal: Bare en mamma (2012) «Utleveringen av alle rundt Riise er så total at man kan undres over hvordan de [dvs. de andre i familien] reagerer på dette. Men siden deler av denne personligheten er skapt av det fryktelige hun var gjennom, blir en på sett og vis følelsesmessig presset til å avstå fra kritikk. Det føles litt rart.» (Dagbladet 12. mars 2012 s. 59)

Vasant Moon: Growing Up Untouchable in India (2000)

«Den korteste veien til politisk litteratur er fremdeles selvbiografien. […] Skulle man lete etter politisk litteratur i årets utgivelser, måtte man nødvendigvis stoppe opp ved Marte Wexelsen Goksøyrs Jeg vil leve. Med sin fortelling om å leve med Downs syndrom har hun etter alt å dømme allerede hatt direkte innflytelse på debatten om tidlig ultralyd.» (Ane Farsethås i Morgenbladet 9. – 15. mars 2012 s. 36)

Forfatteren kan vektlegge barndomsopplevelser, klassebakgrunn og en eventuell klassereise, generasjonsendringer, kroppserfaringer og sykdom, yrkeserfaringer, mors-/farsrolle og mye annet

En erindringsbok som er en slags en selvbiografi, Memoarer En erindringsbok som er en slags en selvbiografi, men der det blir lagt stor vekt på hva som skjedde i den historiske perioden som forfatteren levde i «Forfattaren går sjeldan bak kulissane eller opnar skapdørene til sitt private liv. Dermed er memoarane den sjangeren som no held oppe skiljet mellom det private og det offentlege. Her får noko lov til å bli verande privat. Dei offentlege gjerningane blir viktige, det private tankane blir haldne skjult.» (Grepstad 1997 s. 514)

«Sorgmemoarer er en boktrend i vekst. […] Først skjedde tapet «Sorgmemoarer er en boktrend i vekst. […] Først skjedde tapet. Så trengte ordene seg på. Mange har skrevet som egenterapi etter å ha mistet noen, men de siste årene er det også blitt stadig vanligere å gi ut minnebøker om sorg og død. […] Mens de fleste internasjonalt bestselgende sorgmemoarene er skrevet av allerede etablerte forfattere, har mange av de norske som har skrevet sorgmemoarer gjort det som sine første utgivelser. Mange har nådd høye opplag […] Balansegangen mellom påtrengende privat egenterapi og allmengyldig litteratur er ingen steder så vanskelig som i sorgmemoarer. Dypt personlig sorg kan fort bli sosialpornografisk. Leseren kan komme til å føle seg som en kikker. Forfatteren kan bli beskyldt for å utnytte og utlevere sine nærmestes mest private øyeblikk. Skriver man for polert, kan man bli oppfattet som ufølsom eller til og med uærlig. Skriver man for kaotisk, kan boka bli klisjéfylt, intern, gjentagende og triviell. Man risikerer også å bli oppfattet som fremmede menneskers gratisterapeut.» (Dagbladet 18. februar 2012 s. 68)

Gunn Hild Lem: Sorg og sommerfugler (2010) – Lem blogget om ektemannens kreftsykdom og død. Boka handler også om å tillate seg selv å bli glad igjen. Espen Olafsen og Per Arne Dahl: Hva skal vi med stjerner nå? (2007) – Olafsen mistet kone og datter i tsunamien i 2004. Boka handler om tapet og om far og sønns liv etterpå. Gunnhild Corwin: Idas dans (2005) og Etter dansen (2011) – 18 år gammel fikk Ida leukemi. I bok én skildres hennes mor livet fram til hun døde, i den andre tiden etterpå. Kjersti Ericsson: Alene (2011) – I ett år var Ericssons ektemann kreftsyk. Boka forteller om det gradvise tapet og om tida etter at han døde.

Bekjennelsesbok Frivillig i gapestokken, som også skaper beundring Renselse/katarsis Lars Oftedals bekjennelse i St. Peter kirke i Stavanger foran sin egen menighet

«Personlig risiko kan bety å utsette også sine mindre flatterende sider for offentlighetens blikk. Men den offentlige bekjennelsen kan også anses som en kommunikativ handling som kommer de andres fordømmelse i forkjøpet, og slik, i samme stund som anerkjennelsen inntreffer, ikke lenger er risikabel, men personlig avlastende. Også bekjennelsen tilhører de synlige formers verden, forfengelighetens dynamikk.» (Kari Løvaas 2010)

Augustin: Bekjennelser (ca. 400 e.Kr.) Jean-Jacques Rousseau: Bekjennelser (1765-1770) Leo Tolstoj: Skriftemål (1882) Pamela Des Barres: I’m with the band: Confessions of a groupie (1987) Sanyika Shakur: Monster: The autobiography of an L.A. gang member (1993) Mia Törnblom: Så dumt! (2008) Joumana Haddad: Jeg drepte Sjeherasad: En sint arabisk kvinnes bekjennelser (2010)

Lars Einar Engström: En sexists bekännelser (2005)

Stig Larsson: När det känns att det håller på ta slut (2012) Forfatteren knytter «teksten opp mot den personlige forfallsfortellingen som er så etablert og standardisert i vår kultur. Misery memoirs kalles de på angloamerikansk forlagsspråk, alle disse 200-250 sider lange førstepersonbøkene om mennesker som nesten har gått til grunne av narkotika eller seksuelle overgrep eller noe annet fælt, men så reist seg igjen – for å fortelle. När det känns handler mye om Larssons amfetaminbruk […] aldringens utfordringer, det feilslåtte ekteskapet, måten han mener det svenske kulturlivet har behandlet ham på […] «Jag vill ju ha er med mig, jag vill inte att ni ska betrakta mig som någon sorts halvgalning.» Hvordan man reagerer på denne henvendelsesformen – opplever man den som ærlig? innsmigrende? hjelpeløs? manipulativ? – avgjør nok i stor grad om man orker å holde selskap med Larsson gjennom 500 sider. […] Personligheten som stiger frem fra sidene, kunne man også karakterisert som skamløs, men da i begge betydninger av ordet. På den ene siden grenseoverskridende, infam, kynisk; på den andre naiv, vennlig, barnlig. […] «Det kräver ett obetingat förtroende för at publiken kommer at hålla sig för skratt när du står där naken. För mycket naknare än en helt ogarderad författare är det svårt att tänka sig att en människa kan vara», skriver Larsson et sted.» (Morgenbladet 11. – 17. oktober 2013 s. 41)

Vitnesbyrdlitteratur Litteratur om dramatiske, ofte grusomme hendelser fra f.eks. et konfliktområde eller en konsentrasjonsleir Ofte overgrepshistorier Selvopplevd av forfatteren eller i form av intervju med mennesker som forteller om sine selvopplevde erfaringer

Rigoberta Menchú: Jeg, Rigoberta Menchú (1982, på norsk 1992) Nizar Sassi og Guy Benhamou: Fange 325: Dokumentar fra Guantánamo-leiren (på norsk 2006) Irina Sjtsjerbakova og Grigorij Sjvedov (red.): Å være tsjetsjener: Vitnesbyrd fra krigens barn (på norsk 2006) Dave Eggers: Hva er dette hva (på norsk 2008) – faksjonsroman om et barns vandring fra Sudan til Etiopia

Nils Harald Sødal: Fuglene under himmelen (2011)

- Å-leve-med-sykdom-selvbiografier: f. eks - Å-leve-med-sykdom-selvbiografier: f.eks. japaneren Naoki Higashidas Hvorfor hopper jeg: Den indre stemmen til en 13 år gammel autistisk gutt (på norsk 2014) - Å-leve-med-sorg-selvbiografier («sorg-memoarer») - Å-leve-sammen-med-selvbiografier: f.eks. Arne Olav Brundtlands Gift med Gro (1996) der han forteller om samlivet i mer enn 30 år med politikeren og statsministeren Gro Harlem Brundtland - Å-finne-sitt-talent-selvbiografier - Å-kjempe-seg-til-seier-selvbiografier osv.

«en utgivelse der ikke bare hovedpersonen, men også ghostwriteren har trukket seg. Teksten står dermed uten annen avsender enn forlaget, samtidig som den hevder å beskrive en levende person med hans egne ord. Vi snakker muligens om en sjangermessig nyskapning – selv om uautorisert selvbiografi snarere høres ut som en diagnose enn en sjanger.» (Morgenbladet 30. september – 6. oktober 2011 s. 38)

Anette Holmgren: Terapifortellinger: Narrativ terapi i praksis (2010) «Når man jobber som terapeut, som jeg, blir livet beriket med fortellinger om livet i langt høyere grad enn det som er de fleste forunt. Tilværelsen min blir full av fortellinger. Beretninger befolket med mennesker som man for en kort periode er en del av livene til, og som setter spor etter seg i form av fortellingene om livet som fyller samtalene våre.» (Holmgren 2010 s. 18) Den som kommer til terapien, prøver å få historien til å «gå opp» eller gi mening. [1:] De ble skilt – han begynte å drikke. [2:] Han begynte å drikke – de ble skilt.

«Utbredelsen av metoden skjedde innenfor flere fag, som sosiologi, psykologi, antropologi, historie, pedagogikk, religion, gerontologi [= studiet av gamle menneskers helse] og kvinne- og kjønnsforskning.» (Fossland og Thorsen 2010 s. 21-22) Tone Schou Wetlesen og Haldis Hjort: Spor etter krigen: Livshistorier (2006) Kirsten Thorsen og Vigdis Hegna Myrvang: Livsløp, hverdagsliv og utviklingshemning (2008) Bjørnhaug Johansen og Tolgenbakk Vedeld: Mangfoldige minner: Veier til Norge (2008) Torunn Fladstad: Mestring og mening: Unge vietnameseres historier om sine liv (1993)

Kjenn deg selv …. Hva synes du er viktigst i et godt liv? Trygghet, makt, spennende arbeid, kjærlighet eller luksus? Hva er det største og beste som du (realistisk sett) ønsker å oppnå i livet ditt? Hva er det verste som har hendt deg? Hvem av dem du kjenner misunner du mest? Hvorfor?

Vil du at dine nærmeste skal være så ærlige at de sier det de egentlig mener om deg? Ønsker du å gjøre hardt arbeid i mesteparten av livet ditt og få store resultater, eller vil du ha et stille, fredelig liv selv om du vet at du ikke får store resultater? (Og hva er «resultater» for deg?) Hva har du hatt lyst til å gjøre som nesten ikke koster penger? Hvorfor har du ikke gjort det ennå? Hvilken enkelthendelse har ført til at du utviklet deg mest?