Fra Ord til liv August 2009

“Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.” (Joh. 13,1)

Vet du hvor i Evangeliet man finner denne setningen?

Det er evangelisten Johannes som skriver den som innledning til avsnittet om da Jesus vasket disiplenes føtter og forberedte seg på sin lidelse.

I de siste stundene Jesus tilbrakte med disiplene sine, åpenbarte Han den kjærligheten som han alltid hadde hatt for dem.

“Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.”

Ordene “helt til det siste” betyr inntil slutten av Hans liv, inntil Hans siste åndedrag. Disse ordene innebærer at Jesu kjærlighet er fullkommen. Han elsket disiplene sine fullstendig og med en ekstrem intensitet, helt til det siste.

Jesu disipler skulle forbli i denne verden, mens Jesus skulle gå inn i herligheten. Disiplene ville komme til å føle seg alene og ville komme til å måtte overvinne mange prøvelser. Akkurat for disse stundene ønsket Jesus at de skulle være sikre på Hans kjærlighet.

“Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.”

Kjenner du igjen Kristi måte å leve og elske på? Han vasker disiplenes føtter. Hans kjærlighet fører Ham til å gjøre denne tjenesten, som på den tiden var forbeholdt slavene.

Jesus, som allerede hadde gitt sine kraftfulle ord, utført mirakler og gjort store underverk, for “sine” og alle, forbereder seg nå på tragedien ved Golgata.

Der vil Han til og med gi sitt eget liv for dem. Menneskene trengte det. De hadde behov for det som er ethvert menneskes største behov: å bli befridd fra synden, og dermed fra døden, og å kunne tre inn i himmelriket. Slik kunne de få den freden og gleden som finnes i det evige Livet.

Jesus ofrer sitt liv på korset, hvor Han opplever å være forlatt av Faderen, helt til Han tilslutt kan si: “Det er fullbrakt”.

“Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.”

I disse ordene ligger både utholdenheten i Guds kjærlighet, og mildheten i en brors hengivenhet. Også vi kristne kan elske slik, fordi Kristus er i oss.

Jeg mener ikke at du først og fremst skal etterligne Jesus i det å dø fysisk for de andre. Jeg vil heller ikke trekke spesielt frem forbilder som Maximilian Kolbe, som dør i stedet for en medfange, eller fader Damian, som dør som spedalsk, sammen og for de spedalske han har pleiet.

Det kan hende at du i løpet av livet aldri blir spurt om å gi ditt fysiske liv for dine søsken. Men det Gud helst sikkert vil spørre deg om, er at du elsker dine søsken fullt ut, helt til det siste, helt til det punkt at du kan si: “Det er fullbrakt”.

Slik gjorde lille italienske Cetti på 11 år. Cetti hadde sett at hennes jevnaldrende skolevenninne Giorgina var veldig trist. Hun hadde forsøkt å trøste henne, men det hjalp ikke. Derfor prøvde hun å gå helt til bunns for å finne ut hva som var årsaken til at Giorgina var så bedrøvet.

Det viste seg at faren hadde dødd, og moren hadde plassert Giorgina hos bestemoren for å kunne leve sammen med en annen mann. Cetti forstod hvor vondt dette var, og selv om hun var liten spurte hun Giorgina om å kunne følge henne til moren for å snakke med henne. Det var greit, men først ville Giorgina at Cetti skulle følge henne til farens grav. Der grått Giorgina og i mellom tårene bønnfalte hun faren om å komme og hente henne.

Da Cetti så dette, følte hun at hjertet hennes ble knust. I nærheten var det en liten kirke, hvor bare et lite tabernakel og et krusefiks var blitt hengende. De to gikk inn, og Cetti sa til sin venninne: “Vet du hva Giorgina, i denne verden kommer alt til å forsvinne, det eneste som vil forbli er det krusifikset og det tabernakelet der!”. Giorgina tørket tårene sine og nikket. Så tok Cetti henne forsiktig i hånden og fulgte henne til moren.

Da de kom fram til moren sa Cetti til henne. “Frue, jeg vet at jeg ikke har noe med dette å gjøre, men jeg vil bare si at du har tatt fra Giorgina den kjærligheten som hun trenger fra sin mamma. Og i tillegg vil jeg fortelle deg at du ikke kommer til å ha fred inni deg før du har angret og tatt henne til deg ijgen.”

Neste dag møttes de to venninnene igjen på skolen. Da de skulle bli hentet, skjedde noe helt nytt: Giorginas mor kom for å hente henne! Og fra da av kom hun alltid, for hun hadde forlatt den andre mannen for godt og levde nå med Giorgina.

Om Cettis enkle, men samtidig store gjerning, kan man si: “Det er fullbrakt”. Hun gjorde alt vel, gikk helt til bunns i problemet, og hun lyktes.

Tenk litt over dette. Hvor ofte har du begynt å ta vare på noen, men så forlatt dem? Og fortiet din samvittighet med tusen unnskyldninger? Hvor mange små eller store prosjekter har du startet med entusiasme, men så gitt opp i møte med vanskeligehetene som virket større enn dine egne krefter? Det Jesus vil lære deg i dag er dette:

“Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.”

Gjør det! Og hvis Gud en dag virkelig kommer til å be deg om å gi ditt eget liv, så vil du ikke lenger nøle. Martyrene gikk døden syngende i møte.

Belønningen kommer til å være praktfull, for Jesus har sagt at ingen har større kjærlighet enn dem som gir sitt liv for sine venner.

“Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.” “Fra Ord til liv”, månedlig utgave av Focolare bevegelsen. Tekst: Chiara Lubich, april Løyout: Anna Lollo i samarbeid med don Placido D’OminaAnna LolloPlacido D’Omina (Sicilia - Italia)