Forelesning i SO 103 19.02.09 Ann Christin Nilsen Individuell plan Forelesning i SO 103 19.02.09 Ann Christin Nilsen

Forelesningen vil handle om… …hva individuell plan (IP) er …hvorfor IP? …rutiner og arbeidsmåter ved bruk av IP …koordinering av IP …utfordringer i arbeidet med IP

Hva er individuell plan (IP)? En individuell plan er et redskap som skal gi personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester innvirkning på sin egen hverdag og på hvilken hjelp som skal gis han eller henne. Hva som er langvarig behov må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Med koordinerte tjenester menes tjenester på tvers av tjenesteområder og tjenestenivåer.

Lovverket (1) Sosialtjenesteloven § 4-3a. Rett til individuell plan Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren, jf. § 8-4. Sosialtjenesten i kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvem rettighetene gjelder for, og om planens innhold. (i kraft 1. januar 2004) Stikkord: Langvarige og koordinerte tjenester Brukermedvirkning Samarbeid

Lovverket (2) Pasientrettighetsloven § 2-5. Rett til individuell plan Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. (i kraft 1. juli 2001) IP = en rettighet for brukeren, og dermed en plikt for tjenesteapparatet

Hvem omfattes av ordningen? Brukere med ulike diagnoser, funksjonsnedsettelser og behov, som har det til felles at de har behov for tjenester fra flere aktører over lengre tid ”Alle” innenfor habilitering og rehabilitering (jfr Normann et al. 2003) F.eks: brukere innenfor rus og/eller psykiatri, barn med nedsatt funksjonsevne Ulik praksis i kommunene ift hvem (hvilke grupper) som får vedtak om IP

Noen myter om IP IP utløser rettigheter  stemmer ikke IP må følge en bestemt mal  ofte vanlig, men ingen nødvendighet IP er et ”skrivebordsdokument”  kommer an på hvordan det praktiseres, man kan dessverre ofte oppleves slik. IP koster kommunen penger  kan snarere virke mer kostnadseffektivt fordi innsatsen samordnes bedre. I tillegg kan antallet IP’er i en kommune utløse ekstra bevilgninger.

Hvorfor IP? Et samarbeidsdokument som ideelt sett kan bidra til… å få en helhetlig oversikt over behov, mål, tiltak, hjelpere… å skape en felles forståelse blant de involverte å ansvarliggjøre brukeren og samarbeidspartnerne å synliggjøre brukerens utvikling å ivareta brukeren i overganger (f.eks. fra barnehage til skole til videre utdanning til arbeidsliv, ved flytting fra en kommune til en annen, fra behandling til rehabilitering…)

Hvordan igangsette en IP? ”Den nye forskriften inneholder en presisering om at den delen av kommunens helse- og sosialtjenester eller helseforetaket som tjenestemottakeren henvender seg til, har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan igangsettes uavhengig av om tjenestemottaker mottar eller har mottatt bistand fra andre deler av tjenesteapparatet (forskriftens § 6 første ledd).” (jfr. Veileder for individuell plan 2005)

Vedtak om IP – ulike praksiser Bestiller-utøver modellen: Kommunens enhet for bestilling av tjenester gjør vedtak om IP og utpeker koordinator Systemkoordinatoren i kommunen gjør vedtak om IP og utpeker koordinator i samarbeid med bruker (og evt kontaktperson i kommunen). ”Vi begynte bare å jobbe sånn…”: IP brukes som arbeidsmåte og eventuelt vedtak gjøres etter at arbeidet er igangsatt. I noen tilfeller vil brukeren ”ha med seg” en IP fra et behandlingssted. Andre ganger starter man opp arbeidet med IP i kommunen. I begge tilfeller må det som regel gjøres et vedtak om IP i kommunen. Hvordan det gjøres vil variere.

Arbeidsmåter (1) Arbeidet med IP bør være prosessorientert snarere enn produktorientert. Planen er ikke et mål i seg selv, men skal være et levende dokument . Brukeren skal være delaktig i utformingen av planen. Det er vanlig at planen føres i pennen av brukerens personlige koordinator. I noen tilfeller skriver brukeren sin egen plan.

Arbeidsmåter (2) Samarbeidet rundt IP foregår som oftest i form av ansvarsgruppemøter. Andre alternativ kan være - møter med færre deltakere (mer på ad hoc basis) - en aktiv koordinator som fungerer som kontaktledd mellom brukeren og hjelpeapparatet

Arbeidsmåter (3) - ansvarsgruppe Det bør vurderes: hvem som skal innkalles hver gang – noen ganger er det hensiktsmessig med en mindre gruppe å etablere noen felles ”kjøreregler” i form av rutiner for hvem som skal lede møtene, hvem som skriver referat, hvorvidt man skal lage en agenda, hvordan man melder frafall osv

Plandokumentet Det er vanlig at kommunen har en egen mal for hva en IP bør inneholde Kommunens mal er som regel annerledes enn den malen som brukes i spesialisthelsetjenesten En mal bør betraktes som en veiledning om hva planen kan inneholde og ikke som et skjema som må utfylles.

IP og andre planer IP er en overordnet plan som kan inneholde andre planer/hjelpedokument (som tiltaksplan, behandlingsplan, individuell opplæringsplan (IOP)…) Slike hjelpedokument er som regel mer konkrete enn en IP og knyttet til et bestemt tjenesteområde

Samarbeid og samordning (Zahl 2003) Forankret på ledelses- eller organisasjonsnivå (”top-down”) Formalisering Varighet Begrenset autonomi for partene Samarbeid Forankret på individnivå Mer uformell kontakt Begrenset varighet (ofte på ad-hoc basis) Basert på gjensidig tillit mellom partene Utgangspunktet er en felles interesse Forskjellen mellom samarbeid og samordning dreier seg hovedsaklig om graden av formalisering (Zahl 2003). Mens samarbeid er forankret på individnivå, er samordning forankret på ledelses- eller organisasjonsnivå, og omhandler i så måte et ”top-down” fenomen. Samordning preges dermed av formalitet og varighet, og innebærer en reduksjon av autonomi for partene. Samordning dreier seg om en prosess der to eller flere organisasjoner eller enheter etablerer samarbeid i form av blant annet arbeidsdeling og organisasjonsstruktur på en slik måte at det sikrer partenes videre eksistens. Samarbeid på individnivå (både formelt og uformelt) kan bidra til å lette samordningen og heve kvaliteten på de tjenester som tilbys på bakgrunn av samordningen. det å arbeide mot et felles mål som partene er enige om, med den antakelse at det innebærer økt effektivitet og økonomisering av innsats (Timms og Timms 1982, gjengitt i Zahl 2003). Dette perspektivet på samarbeid er konsensuspreget – samarbeidet er ønsket og gjensidig. I følge Zahl (2003) har imidlertid samarbeid også innebygd et konfliktpotensiale. Hun beskriver samarbeid som uformell kontakt mellom partene, med forankring på individnivå. Samarbeidet søkes av egeninteresse, og er basert på en antakelse om at måloppnåelsen blir forbedret i fellesskap enn hver for seg. Utgangspunktet for samarbeidet er en felles interesse. Ettersom samarbeidet som regel er knyttet til et mer eller mindre definert interesseområde har det ofte begrenset varighet, og utføres på ad-hoc basis. Samarbeidet er videre basert på tillit mellom partene, og antas som regel å inneholde et læringspotensiale. Samarbeid og samordning forutsetter hverandre

Samarbeidet rundt IP – to måter å se det på bruker koordinator støtteperson koordinator Støtteperson lege bruker lege Repr. fra NAV Reprfra NAV Samarbeid mellom likeverdige parter der brukeren inngår som en del av samarbeidet. Samarbeid mot et felles mål som er brukeren psykolog psykolog behandler behandler

Samarbeid på tvers 1. og 2. linjen har ofte ulike tilnærminger som vil spille inn på deres vurderinger av brukerens behov (f.eks diagnostisk vs individorientert tilnærming) Godt samarbeid forutsetter god samordning. Det oppleves av mange som en utfordring at det brukes ulike maler for IP og at arbeidsmåtene er ulike (f.eks hvordan man vurderer behovet for en ansvarsgruppe) Felles ”kjøreregler” kan bidra til et positivt samarbeid.

Samarbeidet mellom koordinator og bruker Koordinatoren regnes ofte som en ”nøkkelperson” i samarbeidet ”Personen som planen skal utarbeides for, bør kunne påvirke valget av sin egen koordinator.” (jfr Veileder til individuell plan 2005:23) Brukere vektlegger at ”kjemien” med koordinatoren er avgjørende for hvordan samarbeidet fungerer

Koordinatorrollen Ikke knyttet til profesjon, men ofte til tjenestested (profesjonsnøytral) En balansegang mellom nærheten til brukeren og profesjonell tjenesteyting Viktig at koordinatoren har god kjennskap til brukerens behov og god oversikt over tjenesteapparatet koordinatorrollen beskrives som det å være støttespiller, veileder, samtalepartner, advokat, mekler, leder….

Noen forutsetninger for god kvalitet på IP Et godt samarbeid mellom de involverte aktørene Reell brukermedvirkning Engasjert og dyktig koordinator som kan lede Jevnlig oppdatering av planen Forankring/støtte i ”systemet” God opplæring

Til ettertanke På hvilke måter kan IP representere noe nytt sammenlignet med ansvarsgrupper? Vurder hvordan man kan tilrettelegge for brukermedvirkning i arbeidet med IP. Finn veilederen for IP og gå gjennom forslaget til mal (vedlegg 4). Tenk gjennom hvordan man kan utarbeide en IP for ulike brukergrupper. http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00027/IS-1253NY_27349a.pdf