Recovery-orienterte tjenester: Konsekvenser for faglige ansatte og organisasjonene Stian Biong Fagsjef Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid Professor Høgskolen i Sør-Øst Norge

Recovery-orienterte tjenester Hva snakker vi om? Recovery er ikke entydig… Recovery er personens grep om egne bedringsprosesser: Omgivelsesfaktorenes betydning for egeninnsatsen… Recovery forstått som personlige og sosiale prosesser påvirker tjenestene og -utviklingen ved at «symptomene» kan pågå underveis (har mening), og erfaringene med «symptomene» kan bidra til læring, vekst og utvikling. Anbefaling 37 i ROP-retningslinjen fra 2012 konkretiserer utgangspunktet for tjenestene, hva tjenestene skal samarbeide med personen om, og hva som skal være resultatmålet for tjenestene. Fire (fem) generelle utviklingstrekk på veien til mer recovery-orienterte tjenester: Fra «kategori» til person Fra «hva feiler det deg?» til «hva er viktig for deg?» Fra symptomer til funksjoner og mening Fra en sykdomsmodell til en sosial modell (eller: fra å forklare til å forstå)

Recovery-orienterte tjenester Grunnleggende antakelser og verdier (= ingen praksis er nøytral) Livet er endring, for alle. Det handler om å skape seg et (godt) liv. Alle kan «komme seg». Frihet, valg og ansvar gjelder alle. Det som fremmer helse er tilgang til støttende miljøer (levekår) og utvikling av personlige ferdigheter. Person-orientering (individ-i-kontekst). Partnerskap. Valg. Anerkjennelse. Ikke-krenkelse.

Recovery-orienterte tjenester Praksisområder faglige ansatte kan bidra i forhold til Det personlige området (opplevelsen av seg selv): Hvem kan jeg bli, hva kan jeg være? Erkjennelse, forsoning, egeninnsats. Det relasjonelle området (jeg-du forholdet): Møtene: deltaker-posisjon. Dele makt. Det lille ekstra. Det sosiale området (jeg-samfunnet forholdet): Stigma. Tilgang til nye sosiale roller. Å være etterspurt/kan bidra. Det spirituelle området (jeg-det universelle/allmennmenneskelige forholdet): Mening, håp, tilhørighet og forpliktelse.

Recovery-orienterte tjenester Konsekvenser for faglige ansatte Recovery som personlige og sosiale prosesser er ingen modell, men et faglig perspektiv å jobbe i. Recovery som personlige og sosiale prosesser kan ikke manualiseres eller standardiseres. Men: prosessene kan dokumenteres (f.eks endringer i opplevd livskvalitet, tilbakemeldingssystemer). Jobbe i en deltaker-posisjon (jeg-du-saken) Jobbe med håp (bidra til vendepunkter). Jobbe med ressurser og styrker i og rundt personen: lokalmiljøarbeid, aktivitet, arbeid, nettverk, bolig. Belyse og bekrefte vekst- og utviklingsmulighetene. Være både person- og familieorientert. Vurdere og tilby valgmuligheter. Fremme aktørskap, tilgang til sosiale roller og sosiale fellesskap. Gjennomgang av språk, daglige praksiser mht samarbeid, relasjoner og makt. Utvikle nye roller: coach, medvandrer, katalysator, mulig-gjører, fødselshjelper, balanse-kunstner, venn (?)

Recovery-orienterte tjenester Konsekvenser for organisasjonene Langtidsperspektiv (år) i endrings- og mestringsarbeidet. Pårørendearbeidet. Et vekst- og utviklingsrettet perspektiv. Prosess og kontinuitet, mer enn utfall. Lett tilgang til erfaringskompetanse via «likemenn», erfaringskonsulenter, selvhjelpsgrupper. Anerkjenne og legge til rette for spirituelle aktiviteter. Alltid felles kompetanseutvikling: planlegge, gjennomføre, evaluere sammen. Innholdet i tjenestene handler mest om hverdagslivet og å bidra til økt livskvalitet. Anerkjenne og akseptere ulikheter og mangfold i det faglige arbeidet. Ingen metodetvang. Anerkjenne og akseptere ulikheter og mangfold blant ansatte. 50% av staben ha erfaringskompetanse? Likeverdige tjenester handler ikke om «one size fits all», men å få hjelp og utfordringer etter behov og muligheter. Bestiller-/utfører organisering? Tillitsbasert styring og ledelse? Åpenhet, medvirkning, samskaping. Systemkunnskapen blant ansatte må være høy og å bygge ned «siloer» mellom tjenester og nivåer en utfordring. Tilgang til veiledning: Mange faglig-etiske dilemma i rus- og psykisk helsearbeid.