Kongsvinger-Vinger historielag 30. okt 2014 Jan Byfuglien

Problemstillinger Kirken som et praktisk hus for brukerne eller et sted for kunst? Forholdet tradisjon og fornyelse? Hvem skal bestemme?

Hva foredraget skal handle om: En visjonær, men noe egenrådig, prest Flere medhjelpere som gjorde mye for lite – og fikk mye kjeft fra ‘ekspertisen’ To menighetsråd som ikke var helt samkjørte og som i begrenset grad var på banen Sentrale myndigheter i strid med lokale interesser og som til slutt bestemte En kirke som i løpet av få år forandret innvendig utseende ganske dramatisk – og det meste forsvant

Hvem var Devold? Født 1863 i Ålesund Prestetjeneste i Tysfjord, Ørsta, Steinkjer, Tromsøsund Prost i Troms 1919 Prest i Vinger G. m. Alida Elise Marie Lampe. 9 barn Opptatt av kunst og utsmykning

Devold som prest og forkynner Fra Bjørg Randi Grønnerud: Det hendte i gamle Kongsvinger – og i Grønnerudgården: Omtalt positivt som taler; enkel, logisk og uten affektasjon – og korte prekener Ivrig skribent med kritikk av alt han ikke kunne godta: Gjengifte av fraskilte Barnebegrensning Arbeiderbevegelsen Bondepartiet Mowinckel og Venstre Carl J. Hambro (H) Stor oppslutning når han fratrådte

Devold sin visjon: Kongsvinger arbeiderblad Etter menighetsmøtets beslutning skal altså kirkens utsmykning etter den framlagte plan. Foreløpig blir da korets farvebehandling gjennomført. Maleren Einar Viken har jo allerede behandlet gavlen over alteret, og der skapt en overordentlig smukk og virkningsfull framstilling av den opstandne Kristus. Sammen med den nye altertavle med det gamle gotiske krucifix møter det oss med en praktfull og mektig helhetsvirkning, når vi kommer inn i kirken. Kommer det kunstvevede antependium med Betlehems-scenen til, kan man knapt ønske sig en bedre opbygning av alterveggen. Det blir et storstilet samlet hele, en hellig andagtsstemmende framstilling av Kristi fødsel, død og opstandelse. Det er allerede nå noe godt å gå inn i kirken og sette sig der en stille stund. Det skal også bli gjennemført slik at det skal skapes en hellig stillhet og høitid for hver trett sjel som tyr der inn. Kirken kan vi, når den blir ferdig, la stå åpen ved aftenstid for hver som vil gå derinn. Leilighetsvis kan vi holde en enkel andagt, eller stille orgelspill. Det er ikke bare et smukt lokale, som kirken i Åsnes, vi vil, men Guds hus, hvor Kristus møter oss, og sitter stiller for Gud. Så er det da pengene. For øieblikket skylder vi ca. 100 kroner til Farvehandelen. Maler Viken, Boger og Skyrud skylder vi naturligvis en hel mengde. Så trenger vi kathedralglass til ca. 600 kroner. Det er således såre ønskelig at sakens venner nå vil komme den ihu. Vi håper å få en fagmann til å bringe det foreløbige dårlige forgyllings- og malerarbeide i fin stand. Særlig rammen om altertavlen, og den uheldige blå veggen. Men vi må jo betale for godt arbeide, og derfor må vi prøve å få en del penger inn. Lister blir utlagt til tegning av bidrag hos våre aviser. Dessuten hos Kulblik & Myrvold, Nylænder, Farver Hauge og O. Herdahl. H. D.

Devolds medhjelpere Ole Boger (1865 – 1949) treskjærer, materialforvalter Festningen Einar Viken ( ), Devolds svigersønn kunstmaler, treskjærer, pianist/organist Anton Martinsen Skyrud (1887-?) (fra Sjyrud, Grue) Lærer ved Kongsvinger og Omegns Arbeidsskole, kalt "Arbeidsskolen" og "Snekkerskolen", fra 1909, snekker og treskjærer Lokale finansielle bidragsytere?

Medhjelpere i nært kompaniskap Det var trolig en kreativ samling på ‘Snekkerskolen’ i Alfsgate av de tre Viken dekorerte to rom hos Skyrud – som fortsatt er intakte:

Menighetsrådene Menighetsråd en ny institusjon fra januar 1922 Ett menighetsråd for Vinger og ett for Kongsvinger fram til 1936 – ikke godkjent som to råd Felles rådsmøte i mai 1927 om utsmykning av koret Nytt felles møte i mai 1928: nølende tilslutning – forutsatt finansiering -og noen ønsket godkjenning først Menighetsmøte juni 1928: 49 for forslaget, 14 i mot Felles rådsmøte aug. 1929: forslag om å utsette og avvente departementets godkjennelse… Rådene fikk i 1930 skarp kritikk for avviket fra planene – og vedtok å betale for antependiet som hadde hengt ett år Mai 1933 vedtatt å be kunstekspert Fred Tybring om å være konsulent Januar 1934: skarp kritikk for omhugging av døpefont – tatt til etterretning

Sentralmyndighetene Riksantikvar/Kirkedepartement: Ekspertstøtte: Finn Krafft ( ) Kunstmaler og kirkerestauratør (hans plan for Vinger var avvist av Devold) Flere runder med advarsler og kritikk fra Befaring i 1942 påla å fjerne alt fra Devold-perioden Det meste fjernet gradvis på tallet og fram til 1964 Harald Aamodt fikk ikke flertall i menighetsmøte i 1952 for sitt forslag om å beholde den blå fargen og Viken sitt kristusbilde.

Vinger kirke før Devold

Vinger kirke i 1933

Vinger kirke 1954 og nå

De enkelte tiltakene Krusifikset plassert i alteret og alterbilde fjernet Malt hele frontveggen i blått med motiver (Viken) Deler av taket malt også i blått (himmel) med engler og stjerner (Viken) Nytt antependium foran alteret Prekestol utstaffert og satt på lydhimmel med utskårne figurer (Skyrud/Boger/Viken) Malerier på gallerikant foran orgel Malt glass satt inn foran sidevinduene i koret

Krusifikset Fra rundt 1300-tallet – sto i Hov-kirken, flyttet med til Vinger. Devold fikk det ned fra loftet og satt opp. Malt rundt av Einar Viken Kirkens viktigste klenodium ved siden av døpefonten

Antependiet foran alteret Hengt opp i juni 1929 i tilknytning til byutstillingen Devold foreslo i aug å bruke gave på 200 $ som betaling for antependium – designet av svigersønn Einar Viken og vevd av datter Alida Felles rådsmøte presenterte kritikk av arbeidet, avviste forslaget og vedtok forslag om å avvente en plan og departementets godkjennelse Felles rådsmøte aug. 1930: vedtatt å betale de 200 $. Fjernet i 1964 og erstatt av rødt tegnet av Finn Krafft. Hengt i sakristiet.

10 bilder på foran orgelgalleriet: Malt av Einar Viken. Lokale og bibelske motiver. 8 er nå i Herdahlsalen

12 utskårne bilder på taket over prekestolen skåret av Ole Boger Malt av Einar Viken? Viser juleevangeli et Henger nå i sakristiet

Utdrag av samtale med F. Tybring i Hedmarks amtstidende Efter sitt foredrag tok pastor Tybring kirken, og utsmykningen nærmere i øiesyn. Grunnfarven, den mørke blå farve rundt alteret, fant han meget god, men veggen bak altertavlen var nu altfor urolig og overlesset. Orgelpipene måtte vekk og mere til. Altertavlen, tempel-ideen, med det gamle krusifiks, vår store skatt og helligdom, i centrum, fant han meget vakker. Men den vilde også komme mere til sin rett; på en roligere bakvegg. Staffpanelingen i hvelvet måtte erstattes, av glatt panel hvis man skulde ha malte skyer, og hele hvelvet måtte males, ikke som nu bare en del. Nu virket dette bare skittent i forhold til det andre. Om prekestolen uttalte pastoren sig meget forbeholdent. Hodene på listen var ikke så verst, diskrete og i rett forhold. Men figurene naivt skårne, passet ikke, altfor fremtredende for den lille stolen. Billedene i feltene på galleriet hadde ikke noget der å gjøre, passet ikke der. Kunde bedre ha vært hengt op i sakristiet eller et annet sted. Slike feltbilleder måtte også ha en verdig; og monumental ramme

Døpefonten – en egen historie Laget i kleberstein fra før 1250 og overført fra Hov til Vinger kirke Overmalt på 1800 tallet Erstattet i 1891 erstattet av marmorfont Gjenfunnet i 1922 (før Devold) Devold fikk klebersteinsfonten ned fra loftet Instruerte Ole Boger som hugget den om vinteren 1933 og forhøyet foten med en nedre del Skarp kritikk fra Kirkedepartement og Riksantikvar Vedtatt tatt i bruk i mai 1933

Døpefonten i Vinger: Fra perioden før 1250 – som andre døpefonter i området ÅsnesBrandval Våler Eidskog

Middelaldersk døpefont «restaurert» fordervet Aftenposten For Aftenposten av museumsassistent Reidar Kjellberg (senere direktør Norsk folkemuseum) Da undertegnede i sommer skulle undersøke den gamle kleberstens døpefonten i Vinger kirke, fortalte maleren Finn Krafft mig at fonten i vinterens løp hadde været gjort gjenstand for uvøren behandling av en stenhugger. Men selv om jeg kom til kirken med bange anelser, hadde jeg aldri trodd at der i vår tid kunne passere en så hensynsløs vandalisering som her var skjedd. Det som er foregått er av de frekkeste og beklageligste ødeleggelser av norsk middelalderkunst som vi kjenner til. Den er så meget mer utilgivelig som den er foretatt med fullt overlegg, og man må tro mot bedre vidende. Det dreier seg om en helt enestående døpefont fra tidlig 1200-årene. Før omhugningen må den med sin tunge, alvorlige form og den enkle dekorasjon langs skålens rand ha været et betydelig minnesmerke fra vår tidlige middelalderske stenkunst. Nu er dens vakre flater totalt ødelagt med tørre, sjablonmessige blomstermotiver og gnidret naturalistisk figurframstilling. Den er uoprettelig utspjåket, med et kirkelig uttrykk ville det hete profanert. Så ytterlig lite vi har bevart av tidlig middelalderkunst i Norge, blir hvert enkelt stykke en klenodie, hvis kunstneriske og historiske verdi vi må kreve respekt for. Derfor er det som her er skjedd, mere enn et mellemværende mellem de ansvarlige myndigheter. Også almenheten må få kreve å få vite hvordan en slik vandalisme kan finne sted. Vi må få garantier mot at en klåfingret og pietetsløs hvemsomhelst skal kunne ødelegge minnesmerker som århundrer har skånet.

Døpefonten: utdrag av svar fra Devold: Aftenposten : Jeg beklaget at De ikke har sett døpefonten i dens gamle skikkelse og beklager at jeg ikke kan stille et billede av den ved siden av Deres i bladet her. Men, tenk Dem en ophovnet, rått utarbeidet, skjev vaskebolle, satt skjevt på en avhugget, hellende gåselabb, med svømmehuden utover på den ene side, så vil De ha en nogenlunde adekvat forestilling om den. Tenk så på døpefonten i Stavanger domkirke eller Hede kirke i Bohuslen. Jeg vil ikke gå i rette med Dem, for jeg forstår Deres hellige harme over klenodiet som De ikke har sett, og foreslår at vi stifter fred, idet jeg høit anerkjenner Dem – ja, jeg har jo ellers ikke hørt Deres navn nevnt før – og så skal De anerkjenne mig som geistlig ekspert i tingenes sakrale bruk, og så lar vi all profan sprogbruk fare.

Utdrag av svar fra Kjellberg Aftenposten : Prosten Devold har åpenbart ingenting forstått i den beklagelig affære med døpefonten i Vinger kirke. Her er hverken spørgsmål om den romanske fonten før ødeleggelsen kunde sidestilles med våre gotiske praktsaker, eller om den efter ødeleggelsen er blitt et moderne praktstykke, - det er også i denne forbindelse ganske likegyldig om den mann som har været prostens redskap ved omhugningen er et utvilsom talent eller ikke. Saken gjelder helt enkelt at Vinger kirke inntil for et år siden har hatt en ubeskadiget font fra tidlig middelalder, så vidt man ennu kan dømme et enestående stykke. Dette sjeldne fortidsminne er i vinter, og på prestens initiativ, blitt omhugget til ukjennelighet. For riktig å gjøre ødeleggelsen grundig har presten endog latt være å sørge for at det finnes et billede av fonten i dens opprinnelige skikkelse. …… Personen Devold er likevel av underordnet interesse i denne sak. Når jeg har trukket affæren frem, er det fordi jeg mener det må presiseres at en prest eller et menighetsråd ikke skal kunne skalte og valte med våre fortidsminner efter eget godtykke – være hensikten aldri så god. Jeg vet at man i almindelighet kan stole på prestenes pietetsfølelse, og at det fleste med glede tar op denne spesielle opgaven. Men det ser allikevel ut til at det ennu er grunn til å spørre om vi har garantier for at slikt som affæren på Vinger ikke kan gjenta sig.

Skriv fra departement behandlet i menighetsrådene i januar 1934: Deptets skrivelse av 15. sept ikke kjent og behandlet Saken angående døpefontens omhugning er ikke på forhånd forelagt menighetsrådene. Omhugningen har funnet sted efter initiativ av sogneprest Devold. Et menighetsmøte har enstemmig besluttet å ta den omhuggede døpefont i bruk. I sin nuværende form er døpefonten til stor glede for menigheten. Som museumsgjenstand trengte man den ikke i kirken. Menighetsråd Kongsvinger (valgt fra 1934): Ivar Kirkeberg (kateket), O.M.Aulie, Ingeborg Dramsdahl, G. Hauge-Olsen, Trygve E. Gundahl, Olaf B. Viig, Julius Iversen Menighetsråd Vinger (valgt fra 1934): Ole Jørgen Modvar (var personlig hjelpeprest til Devold fra 1932 og fungert fram til ny prest kom), Solveig Bing, Chr. Digerud, M. Rustad, Kr. Nordlie

Hva skjedde etter 1933? Forslag om å hyre Fred Tybring som konsulent – neppe fulgt opp Devold sluttet ved utgangen av 1933 og flyttet fra byen Menighetsrådene fikk andre saker å være opptatt av – blant stridighet om ett eller to råd.. Vanskelig å se at det skjedde noe før besøk av Riksantikvar rundt 1940 med etterfølgende pålegg Og senere.. På 50- og 60 tallet renovasjon og det aller meste fjernet og overmalt

Oppsummering/lærdom Det lå en positiv interesse for forbedringer til grunn Mye var mulig å gjennomføre – med små ressurser (hvor kom de fra?) – fordi det fantes dyktige lokale håndverkere og kunstnere Mye var ikke like gjennomtenkt og hadde ikke en kvalitet som kirken og framtiden fortjente Så store endringer krever en plan og gode ekspertråd Det må innhentes nødvendig godkjennelse hos de myndigheter som bestemmer Samtidig: Hvordan balansere de lokale behovene i forhold til sentralmyndighetenes ønske om å verne og bevare?