Fra radiodokumentaren Alicia blir Alex: Fotograf Alex Larsen

Forstyrrer jeg deg? Aileen Safi Bjørnstad Narvik 6. mai 2015 Fotograf Carlos Aunmo – Narvik Kameraklubb Forstyrrer jeg deg? Aileen Safi Bjørnstad Narvik 6. mai 2015

Målet med å snakke til dere – er å forstyrre dere…………….. Fotograf Ebba Jenssen – Narvik Kameraklubb Målet med å snakke til dere – er å forstyrre dere……………..

Den brysomme og vanskelige mammaen! Hvordan få det som er umulig, til å bli mulig, når alt som legges frem er umulig?

Rammer for foredraget; Personlig men ikke så intimt Mine erfaringer og tanker Åpent og ærlig Historiene er fra vår hverdag, kunne like gjerne ha vært i Haugesund eller Kirkenes Jeg snakker om de skolene og helsetjenestene vi har vært tilknyttet, jeg tenker på de som eksempler Selv om livet er i overkant heftig – går det godt an å ha gode øyeblikk Fotograf Ebba Jenssen fra Narvik kameraklubb

Vår livsvev – vår historie – mine erfaringer Å være transseksuell Erfaringsbasert kunnskap –å være den man er er ikke alltid like lett. Hva skjer når anderledeshet skal settes inn i bås? Historien om Alex og familien vår Vår livsvev – vår historie – mine erfaringer Å være transseksuell Utfordringer og forebygging Hvilke kamper skal kjempes? ”Systemtilpassninger” og systemvegring Skolens rolle i hverdagen Grunnskole og videregående skole – en ujevn overgang Samarbeid også på tvers – muligheter for dialog? Hva fungerer ikke – hva fungerer? Rådgivere som ressurs Fotograf Carlos Aunmo fra Narvik Kameraklubb

Noen fakta; Transseksuell og seksuelle legninger – fra Harry Benjamin Ressurssenter - www.hbrs.no Mange mennesker forveksler diagnosen transseksualisme med både homoseksualitet og transvestisme (transpersoner). Dette kommer gjerne som følge av mangel på kunnskap og forståelse. For denne gruppen handler det grunnleggende om identitet, og har ingenting med seksuell orientering å gjøre. Diagnosen transseksualisme er følelsen av å være født i feil kropp, det er følelsen av å ikke passe inn sjelelig og sosialt. Man føler ofte avsky mot sitt eget somatiske (kroppslig) kjønn.

Transseksuell og seksuelle legninger Transseksuelle opplever fra barndommen eller puberteten at de psykisk tilhører det motsatte kjønn, dvs. motsatt av hans eller hennes kroppslige kjønn. Dette kan for vedkommende få store dramatiske følger. Oppveksttiden kan bli forvirrende og vanskelig både for personen selv og dens familie. Han eller hun kan oppleve det vanskelig og få egen familie og barn. Problemet oppstår i den sosiale omgangen med så vel skolekamerater, arbeidskolleger, venner og naboer. De problemene som en del personer i denne gruppen opplever er så alvorlige at det blir en stor psykisk påkjenning. En del for selvmordstanker og noen ser selvmord som en siste utvei. En Svensk og en Nederlandsk undersøkelse viser at 1 av 4 personer i denne gruppen har forsøkt å ta sitt eget liv før de kom i behandling.

Transseksuell og seksuelle legninger Mennesker i denne gruppen har ikke et patologisk(psykisk lidelse) fenomen, men det skaper store problemer for den psykiske helsen når det somatiske kjønn ikke stemmer overens med den psykologiske kjønnsidentiteten.  Noen personer i denne gruppen har ikke noe minne av at de noen gang har kjent at de har tilhørt noe annet kjønn en det de opplever å være. Dette innebærer at man vanligvis beskriver diagnosen som et "Nature mistake". All erfaring med behandling av personer med denne diagnosen viser at det ikke er noe som "går over", men at det er en livslang prosess. De aller fleste får et bedre liv etter å ha gjennomgått kjønnskorrigerende behandling. Den psykiske helsen styrkes, selvmordsfrekvensen går kraftig ned, og mange fungerer bra i skole og arbeidsliv.

Psykiske helseutfordringer og lidelser For transseksuelle kan prosessen fram til å avklare egen identitet være vanskelig. Noen sliter med lavt selvbilde, problemer med å akseptere seg selv, håpløshet overfor sosial isolasjon, ingen selvrespekt og redsel for ekskludering fra venner og familie.   Fordommer og latterliggjøring er med på å forsterke ens negativitet til seg selv og det kan føre til psykiske problemer. Noen i denne gruppen sliter med alvorlige psykiske stressfaktorer. Både forskning og klinisk erfaring peker på at det å leve i en kronisk stressituasjon kan være årsak til utvikling av depresjon og selvmordstanker. Det er ikke uvanlig at mennesker i denne gruppen sliter med angst og depresjoner. Det er en betydelig forbedring de siste årene når det gjelder antall på trygd og stadig flere er i arbeid/under utdanning. Mange sliter en del med å klare å komme inn i en arbeidssituasjon eller studier. Når man har kunnskap om hvor hardt psykisk det er for et ungt menneske og ikke passe inn, er det lett å forstå at det kan gå utover utdannelse og arbeid.

Hvordan kan hjelpeapparatet være til hjelp? Hva er selvskading? Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø. Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning og annet. De som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader. Hvordan kan hjelpeapparatet være til hjelp? Hjelpeapparatet, som skolehelsetjenesten, barnevern og spesialisthelsetjenesten skal ha kompetanse i å oppdage og respondere på tegn til selvskadende atferd. Avhengig av rolle og kompetanse kan de bidra med: emosjonell støtte og praktisk hjelp til å mestre utfordringer og situasjoner som øker risikoen for selvskading hos den enkelte undersøke om det foreligger psykiske vansker til grunn for selvskadingen og henvise de som trenger det til riktig behandling Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging UIO

Selvmord og selvmordsforebygging Noen fakta; Selvmord og selvmordsforebygging Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer selvmord som en aktiv, villet handling som fører til døden. Årsakene til selvmord er komplekse og resultat av ulike faktorer. Internasjonal forskning viser at de viktigste risikofaktorene for selvmord er tidligere selvmordsforsøk og psykiske lidelser som for eksempel depresjon. Selvmord er blant de tre hyppigste dødsårsakene i verden hos mennesker i aldersgruppen 15–44 år. Hos barn under 15 år er selvmord sjelden, men i aldersgruppen 15–25 år er selvmord den nest vanligste dødsårsaken. Ifølge nyere statistikk var det 554 selvmord i 2013 (12,5 per 100 000 innbyggere over10 år). Av disse var 378 menn og 176 kvinner, (SSB). Selvmord var årsak til ca. 30 % av alle dødsfall blant unge mennesker i aldersgruppen 15–24 år. Det betyr at selvmord var den hyppig­ ste dødsårsaken i den aldersgruppen dette året Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging UIO

Selvmord og selvmordsforebygging Noen fakta; Selvmord og selvmordsforebygging Se filmen LEVE - https://www.youtube.com/watch?v=HBuC2Nv2Mkg#t=927 Filmen er laget sammen med Røde Kors og Unge LEVE er nå ferdig. I filmen forteller fire unge åpent og direkte om sine selvmordsforsøk, hva som bragte dem dit og hvordan de har kommet seg videre i livet. Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging UIO

Historier fra virkeligheten; Barneskolen Dramatikk helt i begynnelsen – hva er problemet? Skam – hva gjør det med oss? Er taushet løsningen? Ungdomsskolen Så begynner helvete! Hva skal man med jentegrupper når man er gutt? Hvor kan en oppleve mestring? Om å trosse systemet – inn på teppet til rektor Videregående skole En test på glidende overgang – gikk skeis fra ungdomsskole til videregående Bruk av ører og munn – rådgivere Handlingslammelse – vi må se hvordan det går! Det gikk!

Mestring når livet gikk i vranglås Kjerlingland resurssgård www.kjerlingland.no Lillesand Skolekorps www.lillesand-skolekorps.com

Temaer jeg undres over???? Hvordan påvirkes lærerens verdisyn hennes/hans forhold til elevene? Snakkes det noen gang om ”tonen” på lærerværelset? Hvordan omtales ”kundene” – ulik bransjesjargong Anderledeshet i enhetsskolen- hvor mye tid, energi brukes på å passe inn og bli som de andre? Hva når det ikke er mulig? Hvor ligger svarene på alle utfordringene? Hos ordføreren? Hvor kan en/jeg/du/vi finne praktiske løsninger som fungerer? Hvem har ansvaret for å følge de opp?

Hva skjer når foreldre er prosjektkoordinatorer i barnas livsprosess? Hvor blir det av mamma og papparollen når en skal være ”profesjonell” Hattebytter Hva er en god hjelper? Hva med å fokusere på løsninger, istedenfor å snakke om alt som er vanskelig? Hvorfor er det en god ide å vente å se når erfaring tilsier at det ikke hjelper?(Ungdom har ofte fokus her og nå) Handling gjør utrolig godt for et noe slitent foreldre hjerte

hva har fungert dårligst i prosessen frem til nå? Tre på topp hva har fungert dårligst i prosessen frem til nå? At systemene ikke snakker sammen og finner helhetlige løsninger og jobber planmessig At det er ganske stort fokus på alt som ikke kan løses og alle vanskelighetene som finnes – kontra hva kan gjøres og orientere om hvordan løsninger kan oppnås Vente å se Konsekvenser har vært; Økte ”bivirkninger” – opplevelse av å være utenfor og liten om ingen mestringsfølelse. Depresjon, angst, utslitte foreldre, mistet respekten både for systemer, autoriteter, terapeuter og pedagoger At man ikke har noen verdi

Hva har fungert bra i prosessen Tre på topp Hva har fungert bra i prosessen Fotograf Per Granaune Narvik Kameraklubb 1. Enkeltpersoner som har tatt tak underveis og skapt pusterom 2. Å få positiv støtte når seire har uteblitt 3. Handlekraftig ”systemarbeider”

Drømmerådgiveren! En aktivt lyttende medspiller som involverer elev og pårørende En som fokuserer på muligheter og gjerne har flere enn en løsning En som har tro på å jobbe planmessig og tverrfaglig og som søker den kunnskap hun ikke har En som kan gi innspill til hva som fremmer læring og mestring for den enkelte elev når det ikke fungerer i klasserommet En som bidrar til at eleven og de foresatte har en koordinator å forholde seg til og samtidig bidrar til tverrfaglig samarbeid, gjerne med helseinstanser

Avsluttende innspill Åpenhet – et tveegget sverd Kulturforskjeller i eget land, finnes de? I så fall hvordan slår de ut? Å sette ord på det som er vanskelig. Skal en fortsette som foreldre og pårørende når terapeutene mener det ikke er nødvendig å snakke om det som er vondt og vanskelig? Hvorfor må ting i ”systemene” ta så lang tid? Er det ikke handlingsmuligheter og rom? Finnes det noen som jobber planmessig, tverrfaglig og helhetlig med barn- og unge og deres familier med disse temaene?