Mediesamfunn, mediekultur Kap 5 og 7

Semiotikk; tegn, koder, kultur Sender budskap mottaker Mediene kommuniserer sjelden enkel utvetydig kommunikasjon

Ferdinand de Saussure (1857-1913) Tegn er en helhet bestående av et materielt uttrykk og et immaterielt (idemessig) innhold Uttrykket er streker, prikker, figurer – noe fysisk mer eller mindre håndgripelig som vi forbinder med en eller annen ide el forestilling Vi tenker ikke over forbindelsen, fordi den skjer i følge en regel eller en kode vi kan Reglene er konvensjoner

Betydningens to trinn Denotasjon; det man oppfatter direkte (tog – gamle dager) Konnotasjon; det man oppfatter indirekte (Bokstaver av planker – western) Analytisk skille; ser bildene nesten samtidig Tegnenes innhold er omskiftelig i tid og rom Samme uttrykk kan bety ulike ting for mennesker til ulike tider som solkors; nå nazisme

Narratologi; fortellingens former og funksjoner En fortelling er en fremstilling av et menneskelig subjekt som har et prosjekt (vilje, ønske, begjær) og som gjennomlever en kjede av kausalt sammenhengende begivenheter Årsak – virkning ”fordi jeg gikk en tur – så møtte jeg en kjæreste”

Fortelling Enhver fortelling fremstiller en hel eller deler av en bevegelse fra et ekvilibrium (likevekt) via disekvilibrium (ulikevekt) til et nytt ekvilibrium (ulikevekt) (Todorov 1977) En fortelling kan dramatiseres

Fortelling Person, plass, problem En innledning, hoveddel, avslutning En handling

Hollywood-dramaturgi Anslag Presentasjon av helt/skurk Konflikt Utdypning Point-of-no-return Konfliktopptrapping Klimaks Uttoning

Susjett og fabula Susjett; den teksten vi leser (plot) Fabula; det underliggende ”egentlige” handlingsforløp som leser (re)konstruerer (story) Susjettet er den måten vi som lesere får tildelt informasjon om fabelen på (Bordwell 1985) Jf ”Vinteren med Line” – snudd på begivenhetenes rekkefølge av (Ragnhild Mølster 1996)

Aktant-modellen (Greimas) Avsender objekt mottaker (kommunikasjonsaksen) prosjektasken Hjelper subjekt motstander (konfliktaksen)

Et eksempel: Eventyr Subjekt er Askeladden, som vil ha tak i objektet, nemlig prinsessen (og halve kongeriket). Motstandere; troll eller dumme brødre Hjelpere; dyr eller kloke koner. Avsender er kongen. Mottageren er Askeladden Prinsesse – makt og kjærlighet Kongen – sosiale autoriteter (vinne over) Askeladden – moralske og viljesterke individet

Mer om aktant-modellen.. Modellen kan brukes til å få oversikt over hva som skjer i en fortelling – hva den handler om Hvem er fortellingens subjekt? Hvordan sette navn på objektet for vedkommendes prosjekt Har subjektet hjelpere Motstandere? = tema Motiv – på fortellingens manifeste nivå (synlig, åpenbare nivå) Tema – det underliggende

Narrativ kommunikasjon Tre instanser på sendersiden: en forfatter utenfor teksten, og en implisitt forfatter og en forteller innenfor den. På lesersiden har hver av disse sitt motstykke – en faktisk leser utenfor teksten, og en implisert leser og en tilhører innenfor den Tilhørerskikkelse; en av flere verktøy den impliserte forfatteren bruker for å informere den faktiske leseren om hvordan man skal oppføre seg som implisitt leser, hvilken verdensanskuelse som anlegges (Chatman 1983) Modell-leser; kodekompetanse (Eco 1981) Trives vi ikke i leserposisjon vil vi forkaste teksten

Fortelleren i litteratur Personal - navngitt person som forteller Dramatisert - vedkommende selv som opptrer Autoral - anonym person - vi forestiller oss fører ordet (utenfor teksten, fortellingen forteller seg selv) Allvitende forteller - vet hva som foregår i hodene på personen Knyttet til fortellerposisjon (se side 209)

Fortelleren i film – fører ordet Tradisjonell film forsøker å skjule ethvert tegn på at den er fortalt av noen (Metz 1982). Men; den autorale fortelleren er godt informert (jf Hitchcoock; bombe under stol som seer ser) Nå – større spennvidde i fortellerforholdene i film Kelly med Ally McBeal; ”tok skrittet med å fortelle om et fortellernærvær” (jeg forteller i voice-over), men også en forteller ”bak” henne; tunge som slips ut av munnen når hun så kjekk mann (allusjon til ulven i Rødhette?) Synsvinkel (fortellerposisjon); subjektivt kamera

Fjernsynets forløpsstrukturer Flow: Slik fjernsynets sendinger er organisert: Følger etter hverandre i en sammenhengende strøm slik at ulike innslag glir over i hverandre Gjør det vanskelig å oppfatte og bedømme programmer enkeltvis (TV-kvelden er en helhet) Segmenter; 5-6 minutter som er ”meningsmessig selvtilstrekkelige” (kan forstå uten å ha sett det foran) (Ellis) TV-kan likevel kreve og oppnå en sterk grad av innlevende engasjement (Gripsrud 1995) Overfokusering på flow; kan overse det enkelte programs nivå

Såpeopera Den eneste fortellingsform som er utviklet spesielt for fjernsyn Begrepene flow og segment er sentrale ifht konstruksjonsprinsippet Såpe; laget av eller for produsenter av husholdningsprodukter Oksymoron to termer som motsier hverandre; såpe er trivielt og opera høyverdig Opera; ironisk latterliggjørende og sterk følelsesladet handling/musikk

Uavsluttet og tilpasset mediets karakter av flow og segmenter; underhistorier Hver episode er innom 4-7 slike underhistorier – relativt selvstendige Slik kan seeren ta med segmenter som har interesse Dramatisk spenningsnivå sentralt Emosjonell kvalitet Drama med peripeti uten anagnorisis (Proter 1982); vendepunkt i handling men ingen avgjørende innsikt hos karakterene Såpe formidler dermed ikke livsforandrende erfaring Segmentene er som små filmbiter som leverer følelsesmessige kicks – ikke et sluttpunkt… Oppløsning av fortellingen? Likevel; underhistorier og segmenter er ledd i en samlet, større narrativ fremdrift