Helland/Wærp: Å lese drama Kpt. 3 og 4

Kpt. 3 Fremstilling og kommunikasjon Postulat 1: «I litteraturen har alt betydning og relevans» (Roland Barthes) Dvs.: alt i teksten bærer signaler, alt kan tolkes, alt betyr noe Postulat 2: En dramatekst er en sammensatt tekst, en flermedial tekst Dvs.: i dramateksten finner vi signaler på mange nivåer, mange lag og i mange uttrykksmåter

Hovedtekst og sidetekst Hovedtekst: den teksten som de dramatiske personene sier; (replikkene) Sidetekst: alle andre tekstlige elementer: sceneanvisninger, regibemerkninger osv Historisk: i eldre teaterformer var det mindre utbredt med sidetekst. Opplysninger om hvorvidt personer kom og gikk osv. lå i replikkene. Bruken av sidetekst blir utbredt med Ibsen og kan i moderne teater omfatte lange nesten episke innslag

Sidetekst Hvem er sideteksten rettet til? Leseren eller tilskueren? Kan en tilskuer se sidetekesten? Hos Ibsen er sideteksten av svært stor betydning: For en så fullstendig forståelse som mulig av et Ibsendrama er det helt nødvendig å lese teksten. Hvis vi kun ser stykket på scenen, er vi prisgitt regissørens og skuespillernes tolkning av sidetekstens signaler.

Flerstemmighet Begrepet bygger på Bahktins teorier om flerstemmighet i litteraturen (det «kontrapunktiske») De handlende personene har hver sine forskjellige stemmer En person kan ha flere forskjellige stemmer alt etter hvilken situasjon han befinner seg i, hvilken sinnsstemning han er i osv. En person kan ikle seg en stemme han ikke behersker

Flerstemmighet (forts.) Sideteksten kan i seg ha en bestemt stemme enten ved siden av eller i motsetning til personenes stemmer. Enten: Objektiv sidetekst (som vi så i Gengangere) eller Mer subjektivt kvalifiserende sidetekst (eks. fra John Gabriel Borkman Dramatisk ironi: Vi får opplysninger som ikke dramaets personer vet noe om. Fenomenet ‘dramatisk ironi’ kan anta mange former fra de helt enkle og åpenbare til de mer subtile som først kan iakttas når vi foretar helhetlige tolkninger av dramaet

Spillet i spillet Egentlig en form for flerstemmighet Enkle former: som i Hamlet: På et bestemt sted i stykket skal en skuespillertrupp oppføre et teaterstykke for kongen Mer kompliserte former: eks. Noras tarantelladans i Et Dukkehjem der Thorvald Helmer instruerer henne De mer subtile, og tolkningsavhengige, formene: eks. Noras livsførsel: er den i sin helhet et spill?

Spillet i spillet (forts.) Funksjon: Kan fordoble budskapet i dramaet, ha en allegorisk virkning (‘allegori’ = en lengre fortelling, tekst som i sin helhet er et bilde; i mots. til ‘metafor’ der bare ett ord er et bilde) Kan motsi budskapet i dramaet

Spillet i spillet (forts.) Spørsmål: Kan vi betraktet folkemøtet i En Folkefiende og Heddas oppførsel overfor tante Julle som ‘spill i spillet’? Spiller alle personene i Ibsens samtidsdramaer egentlig bare et spill overfor hverandre? Har alle Ibsens personer skjulte agendaer?

Metadrama En avansert form for ‘spill i spillet’: teksten kommenterer seg selv (svært mye brukt i moderne teater) Klassiske eksempler: 5. akt av Peer Gynt: Den fremmede passasjer: «Man dør ej midt i femte akt. Funksjon: bryter med illusjonsteateret (vi finner det altså sannsynligvis ikke i Ibsens samtidsdramaer, men det er et spørsmål om ikke «Når vi døde vågner» kan leses som et metadrama; dvs. et drama om dramaet som kunstnerisk sjanger

Kpt. 4 De dramatiske personene Dramatiske personer, dramatiske karakterer eller dramatiske figurer? Drøfter de tre begrepene ‘Karakter’: snevrer inn begrepet og ‘karakter’ er brukt om en spesiell undersjanger (‘karakterkomedie’) ‘Figur’: gir assosisjoner til f. eks. sjakkbrikker ‘person’ betyr opprinnelig ‘maske’ boka faller ned på begrepet «dramatiske personer» Definisjon: det er i realiteten fiktive størrelser selv om de likner på mennesker; språklige konstruksjoner

Måter å karakterisere de dramatiske personene på De tre hovedkategoriene: Individualisering Typifisering Personifisering Oversikten går fra den mest nyanserte til den mest endimensjonale kategorien, men det er gradvise overganger mellom disse tre kategoriene.

Måter å karakterisere de dramatiske personene på (forts.) Stilisering og nyansering: Flate og runde dramatiske personer Flate: har bare ett eller få stabile trekk Runde: har mange trekk og forandrer seg Statiske og dynamiske dramatiske personer Statiske: personer som ikke forandrer seg Dynamiske: personer som endrer seg Åpne og lukkede dramatiske personer Åpne: personer som er gåtefulle; kan tolkes forskjellig Lukkede: personer som er forklarte; ferdig tolket av teksten

Typifiserte dramatiske personer (synonym: ‘karakteren’) Universelle menneskelige trekk Ett dominerende særtrekk Mindre flerdimensjonal og dynamisk enn den individualiserte personen (gradsforskjell) Sentralt element i komediediktningen (eks.: Holbergs ‘karakterkomedier’) Karakterkomedier har ofte tittel etter hovedpersonens dominerende særtrekk («Den Gjerrige», «Den Stundesløse» osv.) Spørsmål: er det mulig å se karaktertrekk hos personene i et Ibsen-skuespill? Gregers Werle? Doktor Stockmann? Eller de andre personene i En Folkefiende?

Individualiserte dramatiske personer Flerdimensjonale Har mange ulike, differensierte, karaktertrekk Komplekst sammensatte Sammensetningen av karaktertrekk er unik for denne personen Dynamiske personer

Personifiserte dramatiske personer Personifiseringsbegrepet: sml. Lyrikken: ikke-menneskelige ting, gjenstander, begreper får menneskelige egenskaper Endimensjonal Statisk Kjennes særlig fra middelalderens moraliteter, men utgjør også et vesentlig element i Peer Gynt.

Måter å karakterisere på Scene- og regianvisningene i sideteksten Replikkene i hovedteksten Teksten som helhet

Måter å karakterisere på (forts.) Gjennom sideteksten: Førstegangsbeskrivelsen Ibsens lange, innledende scenebeskrivelser (de blir gjennomgående lengre og lengre i løpet av forfatterskapet, til slutt blir de nesten som portretter) Etterfølgende regibeskrivelser: Det kan ligge mye implisitt karakteristikk i regianvisninger som angir hvordan personer beveger seg, oppfører seg, bruker stemmen osv.

Måter å karakterisere på (forts.) Gjennom hovedteksten Eksplisitt karakteristikk Personene kan bli karakterisert av selv (‘selvkarakterisering’) eller av andre. Her vil vi i begge tilfeller stå overfor troverdighetsproblemet. Implisitt karakteristikk Karakterisering gjennom det personene sier og gjør; krever tolkingsaktivitet av leseren/tilskueren

Måter å karakterisere på (forts.) «Gjennom dramaet som helhet» – krever tolkingsaktivitet av leseren/tilskueren. Tolkningen må ta hensyn til: Bildespråk Enkeltpersonenes status i det samlede persongalleriet Komposisjon Temaer og motiver Verdi- og normsystem

Måter å karakterisere på (forts.) «Gjennom dramaet som helhet» De dramatiske personenes status: Hvordan en person står i forhold til en annen person (venn, fiende, elsker osv.) Karakteriserende navnebruk Markert og umarkert: ytterpunktene Mange mellomformer: personene har navn som ser normale ut, men som likevel være bærere av symbolikk

Dramatisk person, rolle og skuespiller Teaterets dobbelthet: Den dramatiske personen blir fremstilt av en skuespiller og virker dermed mer virkelig enn for eksempel en romanperson Skal skuespilleren vise innlevelse eller avstand til rollen? Paravbase-begrepet: når skuespilleren trer ut av rollen og henvender seg til publikum