Kpt. 5 og 6.

Presentasjon om: "Kpt. 5 og 6."— Utskrift av presentasjonen:

1 Kpt. 5 og 6

2 Dramaets rom (kpt. 5) Scenen: dramaets rom - ikke virkelighetens. Det realistiske illusjonsteateret leker med å oppheve skillet mellom dramaets rom og virkelighetens rom.

3 Den sceniske basissituasjon
En åpen plass. Et menneske beveger seg over plassen. Et annet menneske står og ser på. Variasjoner over denne grunnsituasjonen har gått fram og tilbake gjennom teaterhistorien Rommets størrelse og avstand til publikum har gitt store variasjoner i utforming og komposisjon av dramaet gjennom de forskjellige epokene

4 Det semantiserte rommet
Simultanscenen: (middelalderen) et teaterrom der det foregår mange enkelthendelser som samtidig går inn i en større, helhetlig fortelling på allegorisk vis. For eksempel fyrverkeri som bilde på helvete. Enkelthendelsene blir tegn, signaler innafor den større hendelsen: semantisering.

5 Scene - publikum Middelalderens teater: foregikk ofte på åpne plasser og torg; avstanden mellom publikum og scene var mindre. Publikum kunne nærmest bevege seg rundt og delta aktivt i det sceniske,

6 Shakespeares «Globe»-teater
innenfor vegger men ikke under tak; nakent; tilskuerne plassert i halvsirkel rundt scenen, men likevel med nærhet til scenen. Det kroppslig mimetiske (kroppsspråket) ble et sentralt element. Lite kulisser. Teksten har stor betydning. Omgivelsene rundt det som skjer, blir lagt fram gjennom skuespillernes replikker.

7 Den franske klassisismens teater
Innelukket; kunstig belysning; tidlig form for titteskapsteater. Skillet mellom scene og publikum blir stort. Ibsens samtidsdramaer følger opp denne tradisjonen. («Illusjonsdramaet»)

8 De tre enheter Tidens, stedets og handlingens enhet:
Egentlig normativt for visse epoker (antikken, klassismen), men likevel med store avvik For Ibsen er ikke det å overholde reglene målet, men prinsippene blir utnyttet semantisk, dvs. de er en del av dramaets språk, meningsbærende tegn, litterære virkemidler: Eks. Hedda innesperret på samme sted = sperret inne i hjemmet

9 Semantisering av rommet 1
De tre romaksene: Høyre - venstre Forgrunn - bakgrunn Over - under

10 Semantisering av rommet 2
Andre romkoordinater: Lys – skygge Dybde – overflate Åpen – lukket Indre – ytre Rund – firkantet Sentrert – usentrert Høy – lav Farger Romlig forflytning mellom aktene

11 Historisk Antikken: stilisering; dvs. rommet lå fast og måtte gestaltes av skuespillerne Middelalderen: rommet fikk symbolsk betydning Shakespeare-teateret: dramarommet er først og fremst et språklig rom Det realistiske titteskapsteateret: fornyet symbolisering av scenerommet

12 Murskue Hva skjer på scenen og hva skjer utenfor?
Skueplassen – off-stage Det som skjer off-stage er en del av dramaets rom Murskue: de dramatiske personene forteller om noe de står og ser på, eller at vi kun får høre hva som foregår utenfor scenen Skaper problemer med hensyn til fortellingens troverdighet (som i en episk tekst)

13 Rekvisitter «Estetisk markering»: er rekvisittene avstikkende slik at de åpenbart får en tilleggsbetydning? Problem hos Ibsen: rekvisittene kan tilsynelatende se ut til å være umarkerte (dvs. være en naturlig del av hjemmets utstyr, men likevel ha stor semantisk kraft; eks. lampeskjermer i Vildanden, tøflene til Jørgen Tesman)

14 Dramaets tid 1 Dramatekstens grunnleggende nåtid:
dramateksten kommuniserer med tilskuerne i presens (i mots. til romanen som grunnleggende forteller om noe som har skjedd; preteritum) Dramatekstens konkrete tidsplassering: Samtid eller fortid? Å plassere handlingen til andre tidsepoker enn sin samtid har ofte vært brukt for å gi en beskrivelse av samtiden

15 Dramaets tid 2 Dramaets tids konstitueres gjennom dramahandlingen, ikke gjennom en forteller: Gjennom replikkene Gjennom sidetekstene (regiberkninger, sceneanvisninger) Personenes navn, yrke osv. Titler og undertitler

16 Dramaets tid 3 Framstillingens tid: den tida det tar å oppføre stykket
Framstilt tid: den tida teksten gir en illusjon om å vise Retrospektiv teknikk: avdekking av fortiden som går forut for den dramatiske handlingen Den framstilte tiden er objektiv, men det som retrospektivt avdekkes om fortiden kan være filtrert gjennom de dramatiske personenes fortolkninger

17 Semantisering av tiden
Vanlige forekomster: Døgnets gang og stemninger Årstidenes gang og stemninger Er personenes interesser vendt mot fremtiden eller fortiden? Gjentakelser Variasjoner Temposkifte

18 Det dramatiske språket (kpt. 6)
Dramatekstens poetiske språk: Rim Rytme Billedspråk Den dramatiske replikkens doble sender: Den som utsier replikken Den som lar dramapersonen uttale replikken

19 Språklig karakterisering av de dramatiske personene
Hos Ibsen: Gjennom dialekt Sosiolekt Talefeil Spesielle ord og uttrykk

20 Dialoger = «gjennom ord» 1
Monolog: framstiller en persons indre; kan være rettet til seg selv eller til andre – både andre dramatiske personer eller til publikum Monolog: én person har ordet Enetale («soliloquy): brukes når en person faktisk er alene på scene Sidereplikk: når en person vender seg ut av duologen eller polylogen Monologer brukes ofte i eksposisjonsøyemed

21 Dialoger = «gjennom ord» 2
Andre monologiske virkemidler: Prolog Fortellerperson (i det brechtske dramaet) Budbringer (en som kommer inn og forklarer noe som har skjedd off-stage Bæreren av stykkets moral (for eksempel til slutt i enkelte Holberg-komedier)

22 Dialoger = «gjennom ord» 3
Duolog: brukes ofte for å intensivere de dramatiske høydepunktene, krisene; eller når de dramatiske personene gjennomgår en forandring eller kommer med en bekjennelse Polylog: brukes ofte for å vise et spill mellom personene

23 Versedramaet Fraværet av hverdagsspråk i versdramaet forsterker den poetiske effekten (Brand). Tolkningsarbeidet blir langt på vei som å tolke et dikt, jfr.: «dramatisk dikt»

24 Bildespråk Sanselige bilder og forestillinger laget av ord
Språkspill: ordenes betydning og relasjon til andre ord Lesning av litterære tekster innebærer en kontinuerlig pendling mellom ordenes denotasjoner og deres konnotasjoner

25 Noen retoriske figurer 1
Simile (sammenlikning): kjennetegnes ved eksplisitt bruk av «som» e.likn. Personifikasjon: noe ikke-menneskelig eller abstrakt får menneskelige egenskaper (eks. fra middelaldermoralitetene) Allegori: abstrakte forestillinger kommer til uttrykk gjennom konkrete bilder (gjerne som fortellinger). Eks. Peers møte med Knappestøperen

26 Noen retoriske figurer 2
Metaforer: som en simile der sammenlikningsordet er utelatt. Krever en eller annen form for fysisk, sansbar likhet Antitese: noe stilles opp mot noe annet, gjerne i motsetningspar som skilles fra hverandre Oxymoron: paradokser som blandes sammen (eks. løgn – idealer i Vildanden)