Om Erna Oslands Perfekte par (2005) Den forelskedes tale Om Erna Oslands Perfekte par (2005)

Oslands forfatterskap Ungdomsromaner Noveller Lettlestbøker Fagbøker (bl.a. om fiskeoppdrett) Historiske romaner Kriminalfortellinger Tegneserie (om Ivar Aasen) Hvor kan vi plassere Perfekte par?

Tematikk Rolleforvirring Identitetskonflikt Jenter som støtter hverandre og jenter som legger bånd på hverandre Mødre og døtre Yrkesvalg Fremmedhat Incest (Kryssord)

Osland om sin egen skriving og de unge leserne ”Mine lesarar er barn som leitar, unge menneske med dei erfaringar slike har, og eg veit at dei skal tolke tekst ved hjelp av det dei er nett no, det dei har lese hittil, det dei har opplevd hittil. Og den nye teksten skal gi dei nye erfaringar, ny kunnskap, til å gå laus på nye tekstar - og ikkje minst den verkeleg store teksten, livet deira, samfunnet rundt dei.”

Skrivemåte Utprøving av teksttyper og skrivemåter. ”Med ungdomsromanane sine har Osland vore med på å gjere ungdomsboka meir samansett og uforutseieleg.” (Norsk barnelitteraturhistorie)

Osland om fortellemåten i sine bøker ”Dette er noko av det eg prøver ut når eg begynner med ein tekst. Eg prøver den i fyrste person, i tredje person, og eg prøver med allvitande forteljar - og ofte fell eg ned på eg-forteljaren. Det er kanskje fordi eg då kjem tettare innpå den som skal fortelje. Utan at forfattaren og forteljaren er den same. Eg føler at eg skriv svært lite om meg sjølv; det blir meir som ei rolle eg tar og speler ut. No seier jo somme barnelitteraturteoretikarar at eg-forteljaren er vanskeleg å forhalde seg til for eit barn, men slike synspunkt lar eg meg ikkje styre av: Eg vel eg-forteljaren når det kjennest rett reint litterært. Endå eg vil skrive for barn og vender meg til barn heilt medvite, så vil eg ikkje gi meg ende over og for einkvar pris gjere det lettare for barn å gå inn i tekstane mine. Eg trur at ein kan ta omsyn til den barnlege lesaren samstundes som ein ivaretar teksten sin integritet som litteratur. ”

Osland om forfatteren og leseren ”Som forfattar vil eg ikkje forhalde meg til lesaren som om vi var jamgamle, som om eg var tenåring. Eg er vaksen, og det vil eg vere overfor lesaren min. Eg vil vere pedagogen, i ordets opphavlege tyding, den som fører den frie, fordi han kjenner vegen, kursen, eller diskursen. Slik sett kan du kanskje seie at ein allvitande forteljar er meir ærleg? Nei, eg trur ikkje det heller. Men eg trur heller ikkje eg fortel "skrått nedad", som Torben Weinreich seier det. Ein treng jo eigentleg ikkje barn for å vere nedlatande, det kan vel vaksne gjere overfor kvarandre - og barn, for den del. Men det er klart, ein må tenkje på det, blindpunktet. Og om eg gjer dumheiter, så er det ikkje barnelitteraturen som ikkje duger. Litteraturen har så uendeleg mange mogelegheiter. Også den for barn. Eg har tru på den. Kva anna har vi å setje vår lit til enn ordet?”

Osland om skriving og sansning ”Kvar skriveøkt er ei øving i å sanse: å sjå og høyre det ein vil fortelje om. Helst må det gjerast som om alt er nytt, utan den automatiseringa det vaksne livet har gitt ein.”

Novelle I Litteraturvitenskapelig leksikon finner vi følgende definisjon av novellen: ”[…] underavdeling av episk diktning, relativt kort fiksjonsfortelling som innenfor sjangeren epikk kan innplasseres mellom andre kortformer som eventyr, fabel, anekdote og parabel på den ene side, og epos og roman på den andre side.”

Fabel Episk-didaktisk sjanger; kort fortelling på vers eller prosa, der dyr ofte personifiserer menneskelige egenskaper, laster, dyder eller praktisk livsvisdom. En fabel kan være satirisk-vittig eller moralsk belærende. Den har ofte en konklusjon der innholdet oppsummeres i en mer resonnerende form, noe som tydeliggjør fabelens moral. Fabelen oppstod som sjanger i India og Arabia mellom 100 og 500 e.Kr. I europeisk litteratur er Espos fabler særlig kjent. Disse greske fablene av uklar opprinnelse ble overlevert muntlig; i Vest-Europa i renessansen ble de blant annet kjent gjennom Erasmus, latinske utgave i 1513. (Litteraturvitenskapelig leksikon)

Hva er en fabel? ”Høyvogna skranglet bortover veien, og støvet fra hjulene og hestehovene stod som ei vær sky etter den. Oppå lasset satt ei lita flue. ”Se, alt det støvet jeg lager,” jublet hun.” Esop

Parabel Parabel betyr lignelse. En lignelse der hendelser og gjenstander fra det jordiske illustrerer en åndelig sannhet. Det er dermed en gåte eller en gåtefull fortelling. En slik fortelling trenger kanskje en tolkende aktivitet.

Allegori Allegori betyr egentlig det å si noe gjennom noe annet. En allegori er dermed en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en idé.

Gåtefulle fortellinger eller gåtefulle fabler om forelskelse En padde er forelsket i en orm. En gutt er forelsket i sannheten. En snegle er forelsket i et speil. Et strykejern er forelsket i et strykebrett. En rev er forelsket i en skolejente. Et A4-ark lengter etter å bli et beskrevet blad. En mann fra Måløy er forelsket i en jente fra Bremanger. En hare er forelsket i en elg (og en mus). En mus er forelsket i en danser. En gresshoppe er forelsket i vinden.

Gåtefulle fortellinger eller gåtefulle fabler om forelskelse Den lekende stilen? Det surrealistiske? Det absurde?

Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk (1977) Roland Barthes (1915-1980). Fransk litteraturkritiker, litteraturteoretiker, filosof og semiotiker.

Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk Fragmenter av kjærlighetens språk – her skriver Barthes om kjærligheten og dens mange aspekter: kjærlighetsmøtet, ømheten, kjærlighetsbrevet, sjalusien, henrykkelsen, omfavnelsen, forvirringen, bekreftelsen og krangelen.

Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk ”En mandarin var forelsket i en kurtisane. ”Jeg skal bli din, ” sa hun, ”når du har tilbragt hundre netter med å vente på meg, sittende på en skammel i hagen under mitt vindu”. Men den ni-og-nittiende natten reiste mandarinen seg, tok sin skammel under armen og gikk sin vei.” (Barthes 2000:260)

Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk I følge Roland Barthes er man aldri likestilt i kjærligheten Barthes mener at den forelskedes rolle likner en tradisjonell kvinnerolle. Den forelskede er den avhengige, den som venter, den som blir følsom og sårbar Den forelskede lar seg rive med og handler ut i fra følelser i stedet for fornuft. Dette likner en oppførsel som gjennom historien har vært oppfattet som feminin

Tenkepause Barthes mener at det å være forelsket er "jentete", er du enig i dette? Innebærer et kjærlighetsforhold alltid makt? Kan man være likestilt i et kjærlighetsforhold?

Oslands ”Ormens hjarte” En padde er forelsket i en orm Kjærligheten, forelskelsen og tiltrekningen er fremstilt konkret, fysisk og kjødlig. Er padda en dåre, eller har hun spesiell innsikt i kjærlighetens vesen?

Tenkepause Bruk av Perfekte par i skolen? Hvordan? Hvorfor? Til hva? Hvorfor ikke?