Norsk kapittel 4 Skrivekløe Kompetansemål: – Å trene på å skrive gode forteljingar – Å kjenne att språklege verkemiddel i forteljingar – Å trene på å bruke.

Presentasjon om: "Norsk kapittel 4 Skrivekløe Kompetansemål: – Å trene på å skrive gode forteljingar – Å kjenne att språklege verkemiddel i forteljingar – Å trene på å bruke."— Utskrift av presentasjonen:

1 Norsk kapittel 4 Skrivekløe Kompetansemål: – Å trene på å skrive gode forteljingar – Å kjenne att språklege verkemiddel i forteljingar – Å trene på å bruke språklege verkemiddel – Å øve på å bruke forteljartekniske verkemiddel i eiga skriving – Å vurdere eigne tekstar og eiga tekstutvikling – Å bruke tekstbehandlingsverktøy i skriveprosessen

2 Å fortelje ved å skrive Kommunikasjon til alle tider Mange forteljingar først munnlege før dei blei skrivne ned Generasjonsoverføring Episk dikting = forteljingar Menneske alltid hatt behov for skrift, anten gjennom bilete eller symbol Alle skriv (e-post, sms…)

3 Forteljing Prosess – teksten blir til undervegs Idèmyldring, tankekart Samarbeid? Først: skriv! Rettskriving, setningsoppbygnad kan du ta etterpå. Er det mykje gjentakingar, for eksempel?

4 Forteljing Innleiing – fange interessa til lesaren. – Presentasjon av personar, tid og kvar (/miljøet) handlinga går føre seg. Begynne rett i handlinga (in medias res)? Hovuddel – Det meste av handlinga går føre seg her. – Spenninga i handlinga skal her byggje seg opp mot ei løysing eller avslutning – Spenninga kan vere eit problem, konflikt eller ei hindring som skal overvinnast/løysast. Kanskje blei det ingen løysing? Avslutning – alltid ein slutt. – Som regel blir det ei løysing her. – Situasjonen er altså endra i høve til starten av forteljinga. – Kanskje ei overraskande/morosam slutt?

5 Forteljarperspektivet Eg-person – Skapar nærleik Ein forteljar kan og framstå som tredjeperson, slik som ”han”, ”ho” eller personar med namn.

6 Tittel og innleiing Skal helst seie noko om kva forteljinga handlar om Pirre leselysta, gjere lesaren nysgjerrig Går an å finne på tittelen til forteljinga etter at du har skrive forteljinga Innleiinga – dra lesaren med deg inn i sjølve handlinga. Den skal setje lesaren inn i situasjonen og få handlinga i gang (presenter problemet/situasjonen) – Presenter for lesaren så raskt som råd: Kven (eg, han, ho, namn, alder, kjønn m.m.) Når (ein gong i tida, no, gamle dagar, framtida m.m.) Kvar (ved kysten, på landet, havet, fjellet m.m.)

7 Hovuddelen Hald noko skjult for lesaren – Lesaren skal ikkje vite eller lett kunne gjette seg til kva som kjem til å skje – Ytre spenning (kven er skuldig, noko som endrar ein elles roleg situasjon til noko farleg/brutalt) – Indre spenning (f.eks menneske som har problem med seg sjølv eller andre. Einsemd, dårleg samvit, taper – finn den einsame ein ven?) Høgdepunkt – Dei stadane i forteljinga der handlinga tilspissar seg. – Kan vere fleire høgdepunkt.

8 Slutten, avslutninga Etter at spenninga har bygd seg opp til eit høgdepunkt, kjem ofte vendepunktet i forteljinga – Vendepunktet er staden der handlinga snur eller spenninga blir utløyst. Handlinga blir roa ned, og det blir ei løysing på mysteriet/problemet Slutten kan og vere open slik at lesaren lurer på kva som vil hende vidare Pass på at slutten er mest mogleg naturleg i høve til det som er skjedd tidlegare i forteljinga

9 Forteljemåtar Replikk – det personane seier direkte – ”I første timen har vi matte”, sa Stig. ”Og så kjem norsk i andre”, mumla Kåre. Stig nikka tankefull. Tankereferat – det personane tenkjer – ”Det er så rart. Eg har aldri klart dette før, kva gjer eg no?”, tenkte Lisa. Skildring – av miljø og personar (metafor) – ”sola var som ein eggeplomme, medan trea dansa i takt med vinden”.