MITT LEDERUTVIKLINGSPROSJEKT Ivar Selmer-Olsen Dekan og prorektor Dronning Mauds Minne, Høgskole for førskolelærerutdanning i Trondheim

Selvstendig stiftelse fra % statsfinansiert En-avdelings høgskole 106 tilsatte, 74 i forsknings- og undervisningsstillinger, 870 studenter Budsjett mellom 80 og 90 mill. kr Utdanner flest førskolelærere i landet Tilbyr kun utdanning mot barnehagesektoren og tidlig barndom Bachelor førskolelærerutdanning, videreutdanninger og 2 mastertilbud i samarbeid med NTNU Stor oppdragsavdeling Betydelig FoU-produksjon Stort internasjonalt engasjement

DMMH Forholdstallet mellom administrative og faglige stillinger er lavt Ledergruppen består av rektor, dekan/prorektor, administrasjonssjef og studieleder Arbeidspresset og arbeidsmoralen er stor Med ekstern hjelp arbeider vi i år spesielt med organisasjonsstruktur og arbeidsmiljø

Dekan på DMMH Jeg begynte høsten 2008 på mitt tredje år som dekan og prorektor Jeg er tilsatt på åremål i 4 år og kan bli bedt om å ta fire år til Rektors og dekans oppgaver går over i hverandre Dekanrollen er uklar og altomfattende fordi rektor og dekan er faglige ledere for nøyaktig samme område En liten høgskole med få ledere må i prinsippet gjøre alt det som en større høgskole må gjøre, fra ekstern representasjon og rapportering til departementet til småsaker i undervisningssammenheng

Lederutviklingsprosjektet Jeg er ikke psykolog, men har likevel endt opp med et nokså ”finn- kalviksk” refleksjonsprosjekt: Hvordan skal jeg finne/bevare/utvikle meg selv i lederrollen? Altså like meget: Hvordan går det med det som ”er meg” når jeg blir leder? (Identitet) Som: Hvem bør jeg være som leder? (Rolle)

Formell bakgrunn Jeg begynte å arbeide som høgskolelærer ved DMMH våren 1979, - da var jeg ikke ferdig med hovedfag. Jeg ble førsteamanuensis i norsk i 1989, og dekan i 2006.

Litt mindre formelt: Jeg har ledet de fleste interne styringsorganer før jeg ble leder, fra fagforeningen til Høgskoleråd og jeg har levd i nære horisontale relasjoner med mine kolleger i 27 år før jeg ble deres leder. 27 år er et helt liv sammen med mange av dem, - med alt som har skjedd på jobb og privat.

Litt mindre formelt: Førskolelærerutdanninga er en fagsammensatt profesjonsutdanning (10 fag) der pedagogikk er det dominante faget, og på mange måter det faget som ”eier” utdanninga. Jeg har vært ”norsklærer” med sterke tilbøyeligheter i retning kunst, kultur og folkloristikk Jeg har markert meg i miljøet med kritikk av en instrumentell pedagogikk og med skepsis til et utviklingspsykologisk barndomssyn. Mange mener at faglig leder burde vært pedagog. Likevel ansatte de altså meg.

Enda mindre formelt: Jeg er ansvarsfull Men jeg har stort sett i livet vært vant med å være i opposisjon og mindretall (og bli nedstemt) Det har følgelig ikke i særlig grad vært nødvendig for meg å ta konsekvensen av alle mine meninger før jeg ble dekan Jeg kan ha vært opplevd som en fargerik og morsom alternativt-menende fyr i kollegiet Jeg er nå deres faglig leder.

Enda mindre formelt (forts.): Når jeg snakker til kolleger på samme måte som jeg gjorde før, oppfattes likevel det jeg sier på en annen måte enn det gjorde før Jeg blir tatt mer på alvor enn jeg tror Blir jeg tatt mer på alvor enn jeg gjør selv?

Enda mindre formelt (forts.): Den ideale norske oppdragelsesforestillingen er den urealistiske modell-læringen Det betyr at barn egentlig ikke behøver å oppdras, men at barn blir veloppdragne (og lykkelige) bare ved å leve ved siden av sine enda mer veloppdragne og lykkelige voksenmodeller Dette kaller man gjerne ”naturlig” Baksiden av dette er at uoppdragne barn speiler uoppdragne foreldre (og dermed florer de tabubelagte skamfølelsene) Kan jeg ha en (tilsvarende urealistisk) forestilling om at det å gå inn i den hierarkiske lederposisjonen på et vis skal gå av seg selv, - at jeg skal klare det bare ved å være ”naturlig”. Hva nå enn det er?

Enda mindre formelt: De tredve-årige relasjonene til mine kolleger endrer seg. Endrer kollegene seg? Endrer kollegene seg i forhold til meg? Endrer jeg meg? Bør jeg endre meg? Hva er ”naturlig”? Hvem er jeg? Hvem bør jeg være?

Ingen konklusjon Dette er et evig-varende prosjekt. Jeg opplever at det er eksistensielt nødvendig å reflektere over disse spørsmålene når jeg er i lederrollen - for å være en tydelig og ”ekte” leder -for å bevare den nødvendige ydmykheten, tvilen, usikkerheten og ”kynismen” -for å bevare meg selv Kanskje var ikke dette noe godt lederutviklingsprosjekt. Men det var i alle fall ærlig.