Det filologiske paradigmet

Hvorfor filologi? Helge Jordheim ønsket å slippe mye anvendte merkelapper som ”hermeneutikk”, ”strukturalisme” etc. Jordheim ønsket å skrive om vitenskapsteori på tvers av faggrenser Fant at ’filologien’ var ”ledig”

Hvorfor filologien? I vid forstand er filologien nemlig ”den vitenskapelige utforskning av et folks eller en kulturs åndelige utvikling og egenart på grunnlag av deres språk og litteratur”, og utgjør dermed selve ”grunnlaget for alle nytidens historiske vitenskaper.” (s. 29) Jordheim siterer Brockhaus (tysk leksikon)

Flere grunner til å velge filologien Filologien er opptatt av språk, ikke bare tekst Filologien tar med den kulturelle, politiske og religiøse identiteten nedfelt i språket Filologien er opptatt av historien Jf. Brockhaus: ”tekstfortolkningens vitenskap” Jordheims idé: begrepshistorie, diskursanalyse og talehandlingsteori kan utgjøre utkast til ’en ny filologi’ -> språket i historien gjøres til obejkt for lesning og fortolkning (s. 23)

Utgangspunkter ”Fortiden er et fremmed sted” – jf. arbeider av resepsjonsestetikeren Hans Robert Jauβ ”tverrfaglighet” som utvannet, problematisk begrep og ikke minst arbeidsmåte

Relasjonen tekst - virkelighet Virkeligheten som det primære Dikotomien slås raskt i stykker: historikerne kjemper i mot språket som primat Språket som det sekundære, det som avspeiler Konstruksjonisme framholder språket som det virkelige – det som finnes i den virkelige verden

The linguistic turn Opphav: 1960-tallet med utvikling av flere retninger – the pragmatic turn Språket helt ned på ordplan kom i erkjennelsens fokus -> blir språket i sentrum, går det på bekostning av virkeligheten?

Hvorfor vending mot det språklige? Filosofene trengte lingvistiske redskaper (Wittgenstein, Næss mfl.) For å løse filosofiske problemer måtte språket strammes opp Dagligspråksfilosofien ble utviklet -> talehandlingsteorier (Austin, Searle mfl.) Den filosofiske hermeneutikken oppstod (Gadamer bl.a.)

Gadamers betydning Tilbakevending til språket Relasjonen ontisk – ontologisk Kontinuitet i væren Relasjoner til de Saussure (språket som system) Forholdet mellom langue og parole

”Omegn” av Stein Mehren Som en fange i språkets hus levende av det som ikke lar seg beskrive vil jeg skrive meg inn mot det ubeskrivelige I omegnen av Guds taushet fra Hotel Memory (1996)

Språksystemets muligheter og grenser Vitenskapsspråket må være synkront (vi må vise til noe annet) Vitenskapsspråket ligger som et slags mønster (langue) Parole er det som bidrar til endring Vitenskapsspråket bygger seg opp rundt premiss – konklusjon -> kan danne begrensninger (Derrida, Levi Strauss)

Reinhardt Kosellechs språksyn Språket som erfaring (begrepshistorie) Forsøk på å skrive en fullstendig begrepshistorie fra antikken og framover Begrep blir konsentrater med forskjellig betydningsinnhold jf. – de Saussures påstand om at tegnet er arbitrært Fant et skifte i tiden 1750 – 1800 -> etablerte et paradigme Begrep = et sted å avlese erfaring samtidig som det betinger erfaring Begrep = indikator og faktor for historisk endring Ord kan alltid entydiggjøres – begrep kan det aldri (for eksempel ’stat’)

Michel Foucaults språksyn Utsagnet står sentralt (annocé) Utsagnet er noe som inntreffer Utsagnet er ikke en påstand Utsagnet er ikke en setning Utsagnet er ikke en talehandling Utsagnet = funksjon = det som setter diskursens lov ut i livet Utsagnet er en begivenhet, dvs. at diskurser setter noe i gang Begivenheten = det som ytres, og som skaper reaksjoner Samme setning kan inntreffe på ulike tidspunkter i historien. Utsagnet kan det ikke!

Quentin Skinner Skinner ville lage et motskrift mot idéhistorikerne Alle ideer forståes som språk Jf. Austin & Searle Konteksten avgjør - skal du forstå et innhold, må du vite hva forfatteren mente å gjøre (illokusjonær kraft, dvs. ”hva tenkte vedkommende på?”) Lett å ende i relativisme

Overbevisende argumenter? Jf. at Jordheim viser til F.A. Wolf som initierte filologibegrepet (s. 34) Wolf tok utgangspunkt i Homer, dvs. ”det homeriske spørsmål” som dreier seg om opphavsmannen til Iliaden og Odysseen – hvordan kommer språket til syne i historien? Wolf poengterte at verkene måtte forstås ut fra den historiske situasjonen de ble til i Sitat: ”Wolf avskrev muligheten for å rekonstruere en urtekst og rettet i stedet oppmerksomheten mot den prosess som ledet fram til at Iliaden og Odyseen fikk den form som vi kjenner i dag. Det var denne historiske impuls som kom til å sette standard for alt filologisk arbeid århundret igjennom” (op.cit.)

Resepsjonsestetisk posisjon til støtte for Wolf Hans Robert Jauβ har understreket at det er umulig å bygge bro over tidsgapet mellom et verk på utgivelsestidspunktet og vår egen samtid Sitat: ”Während der Sprachgebrauch einer bestimmten Zeit mehr und mehr in die Vergangenheit abrückt und am Ende als eine ’tote Sprache’ verstummt ist, die nur noch zitiert, aber nicht mehr als ganze aktualisiert werden kann, schreitet im Horizontwandel der ästhetischen Erfarhung die Totalisierung des Vergangenen mit jeder Gegenwart weiter fort.” fra Ästhetische Erfahrung und literarische Hermeneutik (1997: 789)

Utlegning av Jauβ Hans Robert Jauβ mener at det finnes et dialogisk forhold mellom fortiden og nåtiden. Den estetiske erfaringen gir spillerom for å diskutere det forgangne fordi den såkalte ’tidløse’ klassiske kunsten har vært tilslørt. For Jauβ er den en begrensning at litteraturvitere bare tenker ’klassisk litteratur’ når de beskjeftiger seg med ”Der Gegenwart des Vergangenen” (fortidens samtid). For Jauβ gjelder det å erkjenne nåtiden for å kunne nærme seg det fortidige.

Den hermeneutiske sirkelen Tre aspekter ved det filologiske paradigmet: en historisk, en grammatisk og en åndelig forståelse av eldre forfattere/verk Ast: ”Grunnsetningen for all forståelse og erkjennelse er ut fra delen å finne helhetens ånd og helheten å forstå den” (s. 37) Heidegger modererer: ingen circulus vitiosus, men det sirkulære som kjennetegn på forståelse Schleiermacher todeler den hermeneutiske fortolkningen: grammatisk og psykologisk del (s. 39) – dvs. historisk betinget og individuell betinget fortolkning

1800-tallets filologiske paradigme Tre metodiske innfallsvinkler: grammatikk, kritikk og hermeneutikk Grammatikk = historisk språkanalyse Kritikk = forsøk på å skille ut ulike tekstnivåer Hermeneutikk = fortolkning av hele teksten med alle dens deler

Grammatikkens fortolkning Schleiermacher: første og andre kanon Første kanon: forfatterens språkområde, tid og dannelse danner grunnlag for forståelse Andre kanon: enhver tekst og ethvert ord forstås av sin kontekst Tekster må fortolkes ut fra ’struktur’ og ’system’ – jf. diskursanalyse / Foucaults diskursbegrep

Kritikkens fortolkning Teksten som arketyp (jf. strukturalisme) Rekonstruksjon som ideal Sitat: ”Fortiden kan ikke rekonstrueres som sådan, men må forstås gjennom den tradisjonsformidling som fortolkeren selv er en del av” (s. 51) Motsvar: filologien kan ikke arbeide rekonstruktivt, men tvert imot dekonstruktivt (Culler, jf. s. 52 f.) Følge: forfatterens intensjon nedtones til fordel for tekstens autentisitet

Hermeneutikken Primær oppgave: kartlegge de objektive språklige og historiske betingelser for en tekst samt hvordan forfatteren gjør bruk av og omsetter disse (s. 57) Dilthey: prøver å komme bakenfor uttrykket til bevissthetsinnholdet bak en ytre form (overser den grammatiske fortolkningen, vektlegger den psykologiske) Gadamer: reduserer filologien – tekstforståelse er ”samtalens fullbyrdelsesform, der en sak kommer til uttrykk, som verken er bare min eller bare forfatterens, men en felles sak” (jf. s. 59) Ricoeur og Derrida vrir igjen hermeneutikken tilbake til oppfatningen av at språket er forbindelsen mellom struktur og system