Praxis-sør konferanse 9-10 februar 2009 HUSK delprosjekt 1: ”Kompetanseoppbygging om samarbeid og samordning på tvers” Praxis-sør konferanse 9-10 februar 2009

Presentasjonen Litt om prosjektet og arbeidsmåter Erfaringer med å delta i prosjektet som bruker Kunnskap fra prosjektarbeidet Erfaringer med ansvarsgrupper/IP fra et brukerperspektiv

Målsetning med prosjektet Bygge opp kompetanse om hvordan man kan utvikle kompetanse om samarbeid og samordning på tvers med utgangspunkt i praksisene knyttet til individuell plan (IP) innenfor rus- og psykiatrifeltet.

HUSK

Prosjektmedarbeidere Ann Christin Nilsen, UIA (prosjektleder) Solveig Vagle, Kr Sand Kommune Terje Madsen, Kr Sand Kommune May-Ardis Iversen, Mandal Kommune Jan Ivar Ekberg, A-larm

Gjennomførte og planlagte aktiviteter - Jevnlige møter i prosjektgruppa (8-10 møter årlig) - Kartlegging i kommunene og blant brukere (mai 2007) - Seminar i delprosjektet hvert semester (22/11-07, 5/6-08 og 4/12-08) - ”Nærstudie” av et utvalg individuelle planer (begynte våren 2008) - Utvikle kvalitetsindikatorer - Utarbeide undervisningsopplegg om samarbeid på tvers - Bidra på kurs for koordinatorer i regi av Kristiansand kommune (okt-nov 2008) - Formidling på konferanser/seminarer, rapporter/fagartikler og på nettsiden (www.husk-agder.no)

Hva betyr HUSK for brukeren? god selvfølelse Bedre selvtillit Styrket selvbilde Problem til kompetanse Motivasjon og engasjement Håp om en bedre fremtid Ny identitet God selvtillit, bedre selvfølelse og styrket selvbilde er alle tre begreper som er med på øke sjansen for å kunne mestre livet som rusfri. Det å kunne se tilbake på alt som har skjedd på godt å vondt, og bruke dette som kompetanse for å hjelpe andre, tror jeg er rette veien å gå. All den smerten som før ble brukt for å ruse seg, blir på den måten brukt som en ressurs for å holde seg i tilfriskning. Dette skaper masse engasjement og motivasjon hos brukeren. Muligheten for å kunne hjelpe til, og sammen med fagfolk skape en arena for utveksling av fag og erfaringer. Måten brukeren blir tatt i mot på er avgjørende for å få en god prosess. I mitt tilfelle har ikke dette bydd på noe problem. Jeg har blitt sett, hørt, respektert og ikke minst blitt lyttet til. Jeg har følt meg som en ressurs i en spennende og engasjert gruppe. Og sammen har vi et mål om å kunne utnytte vår alles kompetanse til det beste for den fremtidige bruker. Jeg synes dette er riktig retning å gå. Sammen kan vi skape en bedre fremtid med løsninger som gjør oss i stand til å ta vare på hverandre og de som kommer etter oss. Ved å delta i prosjekter som HUSK, råd og utvalg skapes samtidig en ny identitet. Fra å leve på siden av samfunnet, går man over til å bli en samfunnsengasjert, interessert og positiv tilvekst til samfunnet vi lever i.

Samarbeid og samordning (Zahl 2003) Forankret på ledelses- eller organisasjonsnivå (”top-down”) Formalisering Varighet Begrenset autonomi for partene Samarbeid Forankret på individnivå Mer uformell kontakt Begrenset varighet (ofte på ad-hoc basis) Basert på gjensidig tillit mellom partene Utgangspunktet er en felles interesse Forskjellen mellom samarbeid og samordning dreier seg hovedsaklig om graden av formalisering (Zahl 2003). Mens samarbeid er forankret på individnivå, er samordning forankret på ledelses- eller organisasjonsnivå, og omhandler i så måte et ”top-down” fenomen. Samordning preges dermed av formalitet og varighet, og innebærer en reduksjon av autonomi for partene. Samordning dreier seg om en prosess der to eller flere organisasjoner eller enheter etablerer samarbeid i form av blant annet arbeidsdeling og organisasjonsstruktur på en slik måte at det sikrer partenes videre eksistens. Samarbeid på individnivå (både formelt og uformelt) kan bidra til å lette samordningen og heve kvaliteten på de tjenester som tilbys på bakgrunn av samordningen. det å arbeide mot et felles mål som partene er enige om, med den antakelse at det innebærer økt effektivitet og økonomisering av innsats (Timms og Timms 1982, gjengitt i Zahl 2003). Dette perspektivet på samarbeid er konsensuspreget – samarbeidet er ønsket og gjensidig. I følge Zahl (2003) har imidlertid samarbeid også innebygd et konfliktpotensiale. Hun beskriver samarbeid som uformell kontakt mellom partene, med forankring på individnivå. Samarbeidet søkes av egeninteresse, og er basert på en antakelse om at måloppnåelsen blir forbedret i fellesskap enn hver for seg. Utgangspunktet for samarbeidet er en felles interesse. Ettersom samarbeidet som regel er knyttet til et mer eller mindre definert interesseområde har det ofte begrenset varighet, og utføres på ad-hoc basis. Samarbeidet er videre basert på tillit mellom partene, og antas som regel å inneholde et læringspotensiale. Samarbeid og samordning forutsetter hverandre

Eksempler på samordning ift IP Med utgangspunkt i kartleggingen og nærstudiet Intensjonsavtale om samarbeid rundt IP mellom SSHF og en del kommuner der hensikten er å få til et bedre samarbeid mellom 1. og 2 linjetjenesten Faste ansvarsgrupper der alle involverte aktører inviteres og forventes å delta Felles dokumenter (IP eller referater) som sikrer felles forståelser av gjøremål, utfordringer og målsetninger

Utfordringer i forhold til samordningen Med utgangspunkt i kartleggingen og nærstudiet Ulike datasystemer og ulike maler for IP Begrenset opplæring ift rollen som koordinator for IP Ulike rutiner og retningslinjer mellom kommunene ift vedtak om og iverksettelse av IP Kommunens organisering Fravær av arenaer for samarbeid Tidvis stor turnover (endringer i forhold til ”nøkkelpersoner”)  personavhengighet? Uklarhet ift hva en IP er Mellom kommuner og mellom 1. og 2. linjen Inntrykk av at mange ikke har fått noen opplæring etter utdanningen Kr.sand har EBT. Mandal og Søgne har en annen praksis. I kr.S er det EBT som utpeker koordinator. F.eks hva gjør man når brukere går over fra rusfeltet til psykiatri, eller fra barnevernet til sosialtjenesten? Her er det en del utfordringer som kan ramme kontinuiteten i den enkelte brukers oppfølging. Skifte av nøkkelpersoner som koordinator kan føre til at informasjon forsvinner. Et eksempel der saksbehandler tok på seg koordinator ansvaret uten at hun var oppnevnt som koordinator. Fant ut av brukeren ikke hadde IP (”Vi lette overalt, men ingen kunne finne IP’en”). Bruker mener han har IP. Noen brukere gir uttrykk for at de enten ikke helt vet hva en IP er eller om de har det.

”Husker ikke helt hva den individuelle planen er ”Husker ikke helt hva den individuelle planen er. Er det det samme som en pleieplan, med psykiske, fysiske og sosiale behov? Vet ikke helt hva det innebærer. Husker at vi skrev det på [behandlingsstedet] men føler ikke akkurat at den blir dratt fram på ansvarsmøtene. Er litt usikker på hva det er å arbeide med en IP. Kanskje [koordinatoren] har den på bakrommet sitt. Men jeg føler ikke helt… vet ikke hvor vi har satt målene. Det er jeg litt usikker på.” (Bruker med IP)

Kriterier for et vellykket samarbeid (Knudsen 1993) Domene-kompabilitet Ideologisk og kvalitetsmessig kompabilitet Mandat-kompabilitet Harald Knudsen (1993) fremhever tre kriterier som virker inn på om samarbeidet lykkes eller ei; domenekompabilitet, ideologisk og kvalitetsmessig kompabilitet og mandatkompabilitet Domenekompabilitet omhandler nytteverdien av samarbeidet med tanke på arbeidsfordeling. Nytteverdien antas å være størst for enheter med delvis overlappende domener, dvs enheter som kan utfylle hverandre og dra veksler på hverandres kompetanse, samtidig som de har tilnærmet samme målgruppe. Enheter uten domeneoverlapping vil ha lite å tilby hverandre, mens for enheter med fullstendig domeneoverlapping er konfliktpotensialet høyt. Ideologisk og kvalitetsmessig kompabilitet: Omhandler samsvaret i grunnforståelsene mellom etatene, som oppfatningen av hva som er gode arbeidsmåter og behandlingsformer. Det neste begrepet er knyttet til hvordan partene verdsetter og har respekt for hverandres kompetanse. Disse formene for kompabilitet vil ofte henge sammen med profesjonstilhørighet. Mandatkompabilitet: et klart mandat (agenda/virkeområde), som kan realiseres ved at enten en av enhetene eller en overordnet instans får plikt og rett til å kontrollere at samarbeidet/koordineringen finner sted.

Domenekompabilitet i praksis Ansvarsgruppene består ofte av personer fra ulike domener som besitter ulik kompetanse (for eksempel bruker, saksbehandlere i ulike kommunale etater/tjenester, fastlege/psykolog, pårørende…) IP’en synes å fungere best når de ulike representantene tar hånd om sitt domene Krever en koordinator som har god oversikt og evne til å lede Det kan forekomme ”kamp” om domener eller om å unngå et domene (ansvarsfraskrivelse) Til det siste punktet: som regel er det snakk om å unngå å komme i en krevende posisjon (unngå domenet), f.eks koordinatorrollen. Vise til intervju med C2-koordinator

Ideologisk og kvalitetsmessig kompabilitet i praksis Som regel er det enighet om å ha brukeren i fokus og lytte til brukeren Brukerne legger ofte stor vekt på de profesjonelles uttalelser Leger/psykologer anses å spille en viktig rolle, og møtene i ansvarsgruppen legges ofte opp etter deres ønsker ”Da ser vi på legen, så foreslår han en dag.” Liten kjennskap til hverandres praksis? Ulik praksis ift oppdatering av IP Her er det mao en ideologisk kompabilitet . Brukerne gir i liten grad uttrykk for at de opplever uanighet på møtene. Brukerne vektlegger de profesjonelles holdninger og verdier  er det et maktaspekt her? En koordinator sier det slik: Når vi skal avtale nytt møte ”da ser vi på legen så foreslår han en dag”. -I et intervju med en ansatt i 2.linjen kom det frem at etter at vedkommende ikke var klar over at kommunen hadde en annen mal. Visste ikke hva som skjedde med brukeren etter utskrivelse. - Ulik praksis ift hvordan det gjøres. (referat vs oppdatering av selve IP’en).

Mandatkompabilitet I forhold til IP er ”mandatet” å tilrettelegge for brukerens ve og vel. Det blir gitt uttrykk for bred enighet omkring dette. Kan oppleves som et kontrollorgan av brukeren ”En blir litt sjekket opp i” I rapporten Magnussen, Geir (2007): FoU-prosjekt ”Varige og likeverdige samhandlingsmodeller mellom 1. og 2. linjetjenesten”, Agenda Utredning og Utvikling AS kommer det frem at samarbeidet fungere best der man har et tydelig brukerfokus.

Forutsetninger for god kvalitet på IP Med utgangspunkt i kartleggingen og litteratur Et godt samarbeid mellom de involverte aktørene Reell brukermedvirkning Engasjert og dyktig koordinator som kan lede Jevnlig oppdatering av planen Forankring/støtte i ”systemet” God opplæring

Individuell plan Enkel Mål og delmål Bruk aktivt Mulighet for endring Godt verktøy Individuell plan er for meg enkel. Og jeg kjenner på stort engasjement når jeg hører at IP er ”noe vanskelige greier”. Min forståelse av IP er at den er ett verktøy som hjelper, trygger og styrker brukeren tilbake til ett selvstendig liv. Den skal inneholde mål og delmål som er viktig for brukeren. I mitt tilfelle brukes den aktivt som et redskap og en agenda for ansvarsgruppemøte. Den handler om mitt liv og hva som er viktig for meg. Dvs. familie, økonomi, jobb, bo-situasjon, rus, helse, interesser osv. Innholdet blir evaluert fortløpende punkt for punkt. Etter møtet blir det skrevet et referat som igjen blir brukt som agenda for neste møte. På den måten vil erfaringer og måloppnåelse bli integrert i den individuelle planen. Mulighet for endring og ”justering” av mål, kanskje sette nye mål, er viktig. Vi er mennesker i vekst. Ofte er IP laget i en sårbar fase av livet, og da blir det viktig og kunne gjøre forandringer underveis. IP er et godt verktøy om det blir brukt riktig. For meg har IP vært nødvendig for å kunne se mulighetene, farene og gledene livet har å tilby.

Ansvarsgruppe God sammensetning Ikke unødvendig stor Holde fokus Bruker føler seg trygg og ivaretatt Ærlighet, åpenhet og villighet Ansvaret plasseres der det hører hjemme Konstruktiv kritikk Ei ansvarsgruppe må ha god sammensetning. Med det mener jeg at alle jobber på lag, og at der er riktig kjemi mellom partene. Ikke unødvendig stor, inviter kun de deltakere som er nødvendig for å kunne gjennomføre det som brukeren har behov for. Det er ikke sikkert at det er riktig og ta med alle etater på ethvert møte. Ta med de som er hensiktsmessige og ta med. Dette handler om å holde fokus på hvorfor vi er her. Det er viktig at brukeren føler seg trygg og ivaretatt. Ansvarsgruppen er en arena for fordeling av ansvar. Det jobbes sammen for å kunne yte det beste for brukeren. Ærlighet, åpenhet og villighet er viktig for å kunne oppnå resultater. Det handler om livet til brukeren, og betydningen for at alle tar sine ansvarsoppgaver på alvor, fagfolk så vel som bruker, er avgjørende for et godt resultat. Ansvaret plasseres der det hører hjemme. Og skulle det mangle kompetanse innhentes dette til neste møte. I denne prosessen kan IP være et nyttig verktøy. IP kan brukes som en sjekkliste, slik at alle i gruppa lettere kan huske hva som skal gjøres, og for å tydelig-gjøre fremgang så vel som mangler, og for å få oversikt over hvor man er i dag i forhold til hvor man startet. Konstruktiv kritikk er viktig for å oppnå resultater, brukeren kan bli veiledet i riktig retning. For å få best utbytte av ei slik gruppe, må alle komme forberett.