Fra ord til liv april 2011

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Mark 14,36)

Jesus er i olivenhagen, som ble kalt Getsemane. Timen er kommet, det avgjørende, eksistensielle øyeblikket i livet hans.

Han kaster seg til jorden og bønnfaller Gud; med tillitsfull ømhet kaller han ham "Far". Han roper til Gud "ta dette beger fra meg", et uttrykk som refererer til hans lidelse og død. Han ber ham om at den timen skal gå ham forbi... Men til slutt gir Jesus seg helt over i hans vilje:

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»

Jesus vet at hans lidelseshistorie ikke er en uforutsett hendelse, den er ikke bare forårsaket av menneskelige avgjørelser, men den følger en plan Gud har satt opp. Han vil bli stilt for retten og forkastet av menneskene, men kalken kommer fra Guds hender.

Jesus lærer oss at Faderen har en slik kjærlighetsplan for hver enkelt av oss, han elsker oss personlig. Hvis vi tror på denne kjærligheten og gir vår egen kjærlighet som gjensvar – det er betingelsen – vil alt ende opp til beste for oss.

For Jesus er intet skjedd tilfeldig, ikke engang hans lidelse og død.

Og så fulgte Oppstandelsen, som vi feirer i denne måneden. Den oppstandne Jesu eksempel bør være lyset i vårt liv.

Hva som enn skjer, som oppstår, som omgir oss, ja, selv det som skaper lidelse i vår tilværelse, bør vi kunne se på som villet av Gud som elsker oss - eller iallfall som tillatt av Ham og dermed som et uttrykk for Hans kjærlighet.

Derfor vil alt i livet ha mening, alt vil tjene til det gode, også det som i øyeblikket virker uforståelig og urimelig for oss, også det som kaster oss ut i dødsangst, slik som hos Jesus.

Da vil det være nok at vi overgir oss i tillit til Faderens kjærlighet og gjentar sammen med ham:

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»

Det han vil, er at vi lever våre liv, at vi i glede takker ham for livets gaver. Hans vilje har ingen ting å gjøre med følgende tanker man av og til gjør seg, nemlig at man bare må resignere overfor fremtiden - særlig når man blir konfrontert med lidelsen - eller at livet består i en rekke monotone handlinger, tilfeldig strødd ut over vår eksistens.

Guds vilje er hans stemme som uten opphør snakker til oss og inviterer oss, det er måten han viser oss sin kjærlighet på, for å gi oss Livets fylde.

Vi kunne tenke oss Guds vilje som et bilde av solen med dens stråler. Strålene – gudsviljen - skinner på hver og én av oss. Vi reiser på hver vår stråle mot Gud, og vår egen stråle er adskilt fra strålen ved siden av oss, men strålene tilhører samme solen.

Vi følger alle den ene og samme viljen, gudsviljen, men den fremstår på forskjellige måter for hver av oss. Og jo nærmere strålene er solen, jo nærmere er de hverandre.

Slik er det for oss også, jo nærmere vi kommer Gud, ved at vi alltid trofast gjør hans vilje, jo nærmere kommer vi hverandre, helt til den dagen da vi blir ett.

Lever vi slik, kan livet vårt forvandles. I stedet for å foretrekke de menneskene vi liker, og bare elske dem, kan vi nærme oss alle de menneskene Guds vilje stiller oss overfor.

I stedet for å foretrekke å gjøre det som er behagelig for oss selv, kan vi gi fortrinn til det Guds vilje foreslår for oss.

Hvis vi er overgitt den guddommelige viljen i hvert øyeblikk ("bare som du vil"), vil helt naturlig bli frigjort fra vårt ego ("ikke som jeg vil"). Denne frigjøringen kommer av seg selv når vi søker Gud alene.

Så kan gleden vår bli full. Det er nok å kaste seg ut i det øyeblikket som passerer forbi og oppfylle Guds vilje i dette øyeblikket og gjenta:

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»

Det øyeblikket som forsvant, fins ikke mer; fremtiden eier vi ennå ikke. Det er som når vi reiser med toget: Vi kommer ikke fortere til målet om vi går fremover eller bakover i vognen.

Vi blir på stedet, og slik bør vi stå fast i nåtiden. Tidens tog kjører av seg selv. Vi kan bare elske Gud i den nåtiden som er gitt oss, ved å samtykke med et sterkt, absolutt og aktivt "ja" til hans vilje.

La oss altså elske ved å gi et smil, å fullføre arbeidet, å kjøre bilen, å forberede måltidet, å organisere aktiviteten for den som lider i vår nærhet.

Heller ikke prøvelser eller smerter bør skremme oss, hvis vi, som Jesus, forstår Guds vilje, det vil si hans kjærlighet til hver og én av oss. Og vi kan be på denne måten:

" H e r r e, l a m e g i k k e f r y k t e n o e, f o r a l t d e t s o m h e n d e r, k o m m e r b a r e f r a d i n v i l j e ! H e r r e, l a m e g i k k e ø n s k e n o e f o r e g e n d e l, f o r i n t e t e r m e r å ø n s k v e r d i g e n n d i n v i l j e. H v a e r d e t s o m t e l l e r i l i v e t ? D i n v i l j e a l e n e. L a i n g e n t i n g s k r e m m e m e g, f o r i a l l e t i n g e r d i n v i l j e. L a m e g i k k e r o s e m e g a v n o e, f o r a l t h a r s i t t o p p h a v i d i n v i l j e. "

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Mark 14,36) “Fra Ord til liv”, månedlig utgave av Focolare bevegelsen. Tekst: Chiara Lubich, april 2003 Løyout: Anna Lollo i samarbeid med don Placido D’Omina (Sicilia - Italia) Teksten til «fra ord til liv» blir oversatt til over 96 språk og dialekter og spres verden over. På internet: Oversatt i forskjellige språk: