FORBEREDELSE: Behandlingsteamet må snakke sammen: Hvem vil vi snakke med? Hva vil vi med samtalen? Hva vet vi om pasient / om pårørende? Er vi (helsepersonellet) en ressurs for hverandre? Har vi felles forståelse / mål? Rolleavklaring. Plan for videre forløp Hva er grunnen til at jeg ønsker å snakke med disse menneskene? Dette er motivasjonen vår for å gå inn i vanskelige situasjoner. Dere kan mye om kommunikasjon, og dette skal dere ta med dere inn i denne situasjonen. Vi har likevel noen tips og punkter vi vil presisere som svært nyttige når det gjelder samtaler med sterkt og alvorlig innhold. Først; Vi må forberede oss. Hvem av pårørendegruppen vil vi snakke med nå? Det kan være lite hensiktsmessig at hele (den ”store”) pårørendegruppen skal være med når donasjon blir tatt opp. Vårt råd er å først snakke med den / de aller nærmeste (ektefelle / samboer og voksne barn) for siden å evt utvide gruppen hvis det er behov for det. Når det gjelder samtalen der organdonasjon blir tatt opp er det viktig å få snakke med de som kjenner avdøde godt og som faktisk kan vite noe om avdødes vilje / holdning til donasjon. Vi spør pårørende om hjelp til å finne ut hva avdøde hadde ønsket. Donorkort? Har avdøde sagt seg positiv til OD? Pårørende må likevel spørres om de godtar dette, de har rett til å nekte. Hva med barn? Barn kan gjerne delta i slike samtaler, MEN; psykologenes råd er at umyndige barn ikke skal ha ansvar for resultatet av samtalen; donasjon eller ikke donasjon. Barn kan være ressurspersoner når de kjenner avdøde godt. Hva vil vi med samtalen? Forbered deg på hva det er du vil formilde; er hovedbudskapet ”alvorlig skade”, ”truende død”, ”død”, ”organdonasjon”? Tenk gjennom hvordan du skal nærme deg poenget, hvordan du vil formulere deg og hvor du eventuelt vil stoppe (hva du ikke vil si denne gangen). Hvilket ”landskap” skal du være i under denne samtalen? Dette bringer oss videre til neste punkt: Hva vet vi om pasienten / pårørende? Er det noe spesielt vi må være obs på, hva kan vi forvente av reaksjoner? Snakk med sykepleieren som har tett kontakt med dem! Sykepleier og lege bør alltid være sammen om forberedelser og gjennomføring av slike samtaler. Det handler om å dele informasjon, vite hva som er sagt. Det er veldig lurt å ha felles oppfatning av de forutgående punktene vi har snakket om; hvem vi vil snakke med, hva vil si, hva vi ikke vil si osv. Bli enige om hvem som skal føre ordet. Ofte er dette legen. Avklar på forhånd hvilken rolle sykepleier skal ha; støtte eller informasjonsgiver.

RAMMEFAKTORER: Skjermet rom Gi personsøkeren til andre La pårørende sitte sammen Tillat fluktvei Alltid lege og sykepleier Fagkunnskap om organdonasjon I tillegg til å være oppdatert på pasientens tilstand / det vi vet om pasienten som person, er det noen fysiske rammefaktorer er viktige: skjermet rom, ro…. Osv De som skal gjennomføre samtalen der organdonasjon er tema må ha faktakunnskap om donasjon; det praktiske som skjer etter at donasjon er bestemt. Dette handler om praktiske ting som behov for angiografi, ventetid, hvilke organer kan bli donert, videre oppfølging… alt dere lærer på dette kurset. (Her kan vi gjøre dette interaktivt: Få publikum i tale og skrive faktorene på tavlen. Evt åpne for innspill; er det andre faktorer dere synes er viktige? )

Tenk prosess! Intensivforløpet går i faser: Behandlingsfasen; målet er overlevelse Håpet forsvinner…. Pessimisme råder Håp om overlevelse er ute; tester viser at hjernen har gått til grunne Organdonasjon? Vi tenker oss at kommunikasjon handler om tillit og kunnskaper. Vi må vite hva vi snakker om (faglig), samtidig må våre kunnskaper formidles slik at de den andre kan fange dette opp, der han er. Vi tenker på kommunikasjon i slike situasjoner som en prosess der ny fase bygger på forutgående fase. I behandlingsfasen er målet å kurere og vi er ofte faktaorientert. Hvis pårørende opplever at vi ikke har gjort alt som gjøres kan i denne fasen lager vi problemer for oss selv i neste fase, der håpet forsvinner. På samme måte må budskapet i denne fasen være tydelig for å kunne flytte oss over mot et dødsbudskap. På samme måte må ikke pårørende være i tvil om at død er et uunngåelig utfall når organdonasjon blir tatt opp. Hvordan kan vi finne ut om pårørende er klare til å bevege seg over i ny fase? Ulike trigger-tegn viser seg ofte, vi kommer tilbake til disse.

”Verktøykasse” Enkelt språk Nonverbal kommunikasjon Investere i begynnelsen; Sjekk ut! Forberede på dårlige nyheter Få fram hovedpoenget ditt tidlig Aktiv lytting Tid! Tål stillheten! Fange opp hintene som pårørende sender Fasiliterende aktiviteter: speile, legitimere, støtte, anerkjenne, påpeke… Gjenkjenn/anerkjenn følelsesutbrudd Finn egen balanse: Det handler om kroppsspråk. Føttene på gulvet, løs opp og senk skuldrene, pust med magen, legg hendene i ro. Dette gir deg indre balanse og klarere tanke til å håndtere det som kan komme. Plassér deg i ca 90 graders vinkel til hovedpersonen, det er slitsomt for begge parter å sitte ansikt til ansikt i slike situasjoner. ”tune deg inn” med pårørende. Finn ut hvor de står i situasjonen, hva de har oppfattet / hva de vet. Det handler om å ”finne rytme” eller ”puste i takt”. Vi og pårørende må være i samme fase eller på samme ståsted for å komme videre i prosessen. Dette finner du ut ved å fange opp alle hintene eller signalene de sender ut: Finner du en alliansepartner? Er pårørendegrupppen kommet ulikt langt i prosessen? Prøv å få med deg den som er kommet kortest; la vedkommende fortelle sin versjon.