SGO 1002 – Innføring i samfunnsgeografi II Tema: Velferd, levekår og segregasjon i Oslo Våren 2004 Per Gunnar Røe

Kursets formål og innhold Gi praktisk erfaring med samfunnsgeografisk forskning, temaer og arbeidsmåter Dette oppnås gjennom gruppearbeid (tre personer) med et prosjekt som skal munne ut i en rapport som vil bli gitt karakter Dessuten legges resultatene fram på et avsluttende seminar.

Målene for kurset Lære hvordan kunnskaper og metoder kan anvendes i en regional kontekst, avgrenset til Oslo Få trening i å formulere problemer innhente data (kvantitative og kvalitative) foreta beregninger og analyser utarbeide en faglig rapport legge fram resultatene muntlig Bli kjent med sosiale, demografiske og kulturelle trekk ved Oslo, samt med lokale/regionale utfordringer i planlegging og politikk Bli inkludert og integrert i et faglig og sosialt miljø

Prosjekt Oslo 2004 Tema: Oslos nye bydeler – et samfunnsgeografisk portrett (hver gruppe studerer én bydel) Bakgrunn: Reduksjon i antall bydeler fra 25 til 15 Utvidet ansvar for bydelene innenfor velferd, forvaltning av parker, boligforvaltning og administrasjon av bostøtte Hensikten er å flytte ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon, desentralisere flere oppgaver, styrke brukermedvirkning og legge til rette for et levende nærdemokrati Dette er en del av et større reformarbeid som startet i 1986 med innføringen av et parlamentarisk system

Oppgavens fire hovedspørsmål: Hva kjennetegner befolkningsstrukturen i bydelen? Hvilke utfordringer står bydelen overfor i velferdspolitikken? Har bydelen indre variasjoner og/eller en størrelse som hemmer velferdspolitikken? Har bydelen en egen ”stedsidentitet”, og er det valgte navnet dekkende for denne?

Oslos sosiale geografi Det er store geografiske variasjoner i levekår innenfor Oslos grenser Det er med andre ord store forskjeller mellom bydelenes befolkning når det gjelder inntekt, utdanning, sosiale nettverk, boligstandard, posisjon i arbeidsmarkedet, osv Oslo er beskrevet som en ”delt by” – en by med en sosial kløft (først og fremst mellom vest og øst)

Måling av levekårsforskjeller Geografiske ulikheter i levekår beskrives oftest som forskjeller mellom bydeler når det gjelder tradisjonelle sosioøkonomiske kjennetegn Disse ”variablene har vært benyttet i oppbyggingen av ulike samlemål (indekser) på levekårsforskjeller mellom folk i bydelene Prinsippet i disse indeksene er å beregne prosent av befolkningen som har et veldokumentert levekårsproblem Deretter kombineres disse opplysningene til et felles mål, hvor hver bydel får en verdi Bydelenes kan så rangeres, med tanke på å kunne si noe underbygd om hvor levekårene er best og dårligst Slike indekser er utviklet for å måle levekårsforskjeller og segregasjon av ulike sosiale lag av befolkningen, og ikke primært for å avspeile variasjoner i behovet for kommunale tjenester

Forskning på sosialgeografiske strukturer og levekårsforskjeller Samfunnsvitenskapen var tidlig opptatt av sammenfall mellom befolkningsgruppers sosiale kjennetegn og bostedsområde Innenfor Chicago-skolen (1920-tallet) ble ulike strøk i storbyene oppfattet som et resultat av økologiske prosesser En annen amerikansk fagtradisjon med representative levekårsundersøkelser har blitt et redskap i den nordiske politikken I de norske undersøkelsene har imidlertid levekårene i storbyer i liten grad vært et tema

Fem samfunnsfaglige tradisjoner Byøkologisk tilnærming: Store byer utvikler ulike strøk og arealbruk etter bestemte logikker (økologiske) Livsløpstudier: Studier av hvordan mennesker lever og gjennomfører våre livsløp (endrede behov og krav gjennom ulike livsfaser) Nasjonale levekårsundersøkelser: Regelmessige undersøkelser som sikter mot å identifisere de mest ressurssvake gruppene Storbyforskning: Studerer sosiale særtrekk ved storbyer og framveksten av kollektive ordninger (en kommunalt organiserte tjenestesektor) Kommunaløkonomisk forskning: Forsøker å forklare hvorfor de største byene har en presset økonomisk situasjon

Behov og ressurser Den nordiske levekårsforskningen utviklet tidlig en sondring mellom behov (”at ha, at elska och at leva”) og ressurser Utgangspunktet for velferdspolitikken er ikke primært at folk har ulike behov, men at individer har ulike forutsetninger for å tilfredsstille behovene Individene skiller seg fra hverandre i evnen (ressursen) til å få de samme behovene tilfredstilt på ulike arenaer

Tre oppfatninger av behov Ideen om at allmenmenneskelige behov danner et hierarki, en ”behovspyramide” (Maslow 1956) Defineringen av hvilke behov som skal løses gjennom offentlig tjenesteyting er samtidig også en grensedragning mellom behov folk må løse selv og de behov de får hjelp av det offentlig selskapet Den mer empirisk orienterte levekårsforskningen, som tar utgangspunkt i at alle mennesker har et felles sett av nødvendige forutsetninger (levekårskomponenter eller levekårsressurser) for å ha et godt liv

Bruken av ressursbegrepet i velferdspolitikken Individenes evne til å løse behov lar seg kartlegge på en langt mer konkret og ”objektiv” måte enn behovene Den offentlige politikken kan i liten grad påvirke folks behov, men kan påvirke folks evne og muligheter (ressurser) til å finne gode løsninger på behovene Velferdspolitikken vil nødvendigvis ikke rettes mot dem med størst behov, men mot dem med minst forutsetninger for å få tilfredsstilt sine behov En kommunal politikk som søker å utjevne levekår og geografiske forskjeller må avklare spørsmålet om hvilke manglende ressurser som skal kompenseres for å likestille individene i deres evne til å løse eller leve bedre med sine levekårsproblemer

Bruk av levekårsdata i ressurstildelingssystem Selv med gode kunnskaper om sosiale problemers fordeling, er det ikke gitt hvilke kriterier (behovsdefinisjoner) som skal legges til grunn for en rettferdig fordeling av ressurser mellom bydelene Tildelingen av midler til bydelene bør i størst mulig grad være basert på etablert kunnskap om sammenhenger mellom definisjon av målgrupper og forekomsten av sosiale problemer Mens avdekking av sammenhenger mellom folks ressurser og deres levekårsproblemer er et spørsmål om datainnsamling og forskning, så har definisjonen av målgruppe en mer ideologisk ladning Tildelingskriteriene må også kunne forsvares moralsk, og et empirisk fundament er bare ett element

Hva er levekår? Gode levekår forutsetter visse helt grunnleggende betingelser, som fred, mat og demokratiske rettigheter Gode levekår framkommer som en sum av flere forhold, det vi gjerne kaller levekårskomponenter Den stadig mer ambisiøse velferdspolitikken aktualiserte spørsmålet om hva vi som samfunn skal mene med levekår

En universell liste (FN, OECD) Forhold som ble ansett som essensielle for at ethvert individ skal kunne ha et godt liv: ”Helse, utdanning, arbeid og anstendige arbeidsforhold, meningsfull fritid, inntekt til å kunne skaffe seg varer og tjenester, bolig, personlig trygghet og sosiale nettverk” (Johansson 1979) Senere supplert med; politiske ressurser (for å ivareta våre interesser) og et rent fysisk miljø

Levekårsforskningens utviklingsretninger Å raffinere disse levekårskomponentene til et system av levekårsindikatorer til et nasjonalt sosialregnskap etter modell av sosialøkonomiens nasjonalregnskap Levekårsstudiene er forsøkt gjort mer direkte politisk relevante ved å oppfatte gode levekår som å ha herredømme over ressurser (de endelige levekårene vi kan observere betraktes som utfall av hvordan vi klarer oss på ulike arenaer)

Siktemålet med den offentlige velferdspolitikken Å sørge for at alle samfunnsmedlemmer i størst mulig grad får en rimelig god tilgang til alle viktige levekårsressurser (like forutsetninger for å leve gode liv) Å regulere de forskjellige levekårsarenaene slik at de samlet sett fører til sosialt aksepterte virkninger Å ivareta behovene til de individene som selv ikke har noen ressurser til å klare seg innen andre velferdsarenaer

Kilder til kartlegging av befolkningens levekår Administrativt innsamlede opplysninger om mottakere og/eller brukere av ulike offentlige ytelser som er ment å tilføre individer og avhjelpe dem i en vanskelig situasjon Utvalgsundersøkelser, enten av hele befolkningen eller av nærmere utblinkede grupper

Analyser av hopning Å telle opp antall levekårsulemper enkeltpersoner eller grupper har (et samle mål på velferdsnivå) Å undersøke hvilke kombinasjoner av levekårsulemper som har en tendens til å opptre samtidig Å undersøke hvilke opphopninger av levekårsproblemer finner vi hos grupper som bestemmes ut far andre kriterier, slik som alder, livsfase, forholdet til kommune osv

Data på individ- og bydelsnivå Ved å slutte fra data på bydelsnivå til individene som bor i bydelen, kan vi overvurdere problemene til folk som bor der Grupper som kjennetegnes av sterk hopning, risikerer å drukne i gjennomsnittsbetraktninger om de befinner seg i en bydel med mange ressursrike innbyggere

Bruk av bydels- og individdata i Oslo Med bruk av bydelsdata får vi et bilde av en større spredning mellom bydelene, langs en jevn akse fra øst til vest, og med en rangering av byenes ulike deler i samsvar med den rådende oppfatning Med bruk av data om individer og graden av opphopning, får vi et noe endret mønster (befolkningen i indre by har de største levekårsproblemene)

Geografiske baserte levekårsulikheter mellom bydelene Den historiske, geografiske øst-vest-dimensjonen med stigende ressursrikhet jo lenger vest man kommuner En sentrum-omegn akse, som naturlig nok omfatter kvaliteten på det fysiske miljøet og forhold som samvarierer sterkt med høy alder og sosial isolasjon En redsel for vold og dårlige boforhold, som er et utpreget kjennetegn ved indre øst