Kunst og samfunn Duby Forelesning HIS2139 Vår 2006

Karolingisk tid Sentrert rundt kongen – blir rex et sacerdos – han skal forsvare folket og lede til frelse, fra stammehøvding til salvet fyrste valgt av Gud Også det romerske imperiums arvtager – kunst til Gud skal bære merke av Roma – stikkord: basilisk Imperial kunst – karolingiske keisere finansierer kunsten Fokus på endetid og dommedag. Kristus fremstilt på sin ”trone” – triumferende Kristus Kunsten mest for de initierte – skjult kunst og kunnskap (burker bilder som symbol på guddommelig nærvær også overfor ”tilskuerne” fra rundt 1000 – Hildesheim- dørene ca. 1015)

Klosterets tid – romansk tid Keiserens makt og hoffets innflytelse fragmenteres → større makt til lokalt aristokrati → mer uavhengige lærdomssentre, dvs. som oftest si klostre (særlig Cluny, som i prinsippet var underlagt direkte under paven) Kjennetegn i romansk kunst: –Massive steinkirker –Relikvier –Mye kunstmotiver hentet fra gammeltestamentlig tid –Fokus på endetiden/dommedag –Omfattende liturgi – for eliten –Uttrykker klosterets makt framfor kongers/keisernes

Klosterets tid Selvstendig aristokrati med større inntekter → deres krigere, miles, får høyere sosial status → blir riddere Bruker inntektene til å bygge slott, samt donasjoner til klostre (tilpasset et samfunn basert på overskudd av jordbruksproduksjon – større vekt på utsmykning – viser makt og Guds plan for verden ”Føydal religiøsitet” – Gud fremstilt som føydalherre (med sin domstol, donatorer er Hans ”bordfaste hird”, helgener er Guds ”rådgivere”), kristne er Guds vasaller i Hans tjeneste (fromhet forstått som å motstå angrep fra Guds fiende, riddernes religiøsitet uttrykt gjennom gester og riter – danner personlige, forpliktende bånd mellom den kristne ”vasallen” og ”føydalherren” Gud), himmelen som det evige len, Kristus leder an på slagmarken, kirken – en slags militia Pilegrimsferder vanligere, - er botshandling som renser for synd, symbol på ferden til det himmelske Jerusalem, gjør klostre rike på relikvier viktige sentra. Klostres funksjon – leder åndelig verden preget av frykt for dommedag, skal be for mennesker tilknyttet klosteret, vekt på kontinuerlig bønn, rett liturgi, og å representere guddommelig skjønnhet og allmakt (klostre sentra for kunstnerisk kreativitet)

Gotikken – katedralenes tid Nye tendenser på kunsten omkring Kristus –Ny mening i korset (Jesu lidelse snarere enn triumf) –Vekt på Jesu barndom – inkarnasjonen av Gud i et menneske –Vekt på Jesu fattigdom –Fra fokus på apokalypsen/dømmende Kristus, til Jesu liv i denne verden (NT mer enn GT) –Vekt på fellesskap med Kristus, snarere enn frykt for Ham Sammenheng med reformbevegelsen i kirken, med større krav til både geistlige og legmenn –ikke bare fyrster og munker som skal være imitatorer av Kristus, men alle bør være det) –Langt større inntekter til kirkehierarkiet – biskopskirkene (domkirkene) får større ressurser bla pga innføring av tiende og mer omfattende kanonisk rett (også sammenheng med økt urbanisering, pengeøkonomi og folketall) –Domkirkene sentrum i den nye lærdommen (katedralskoler) –Kunst i økende grad vendt mot legfolk – skal lære dem opp

St Denis – den første gotiske katedral, 1130-årene St Denis – de franske kongenes gravkirke Ombygning ledet av Suger – vil uttrykke lysets teologi i St Denis, sterk vekt på overdådig utsmykning Større vinduer (farget glass), tynnere søyler slipper inn mer lys, åpner koret for ”tilskuerne” – der liturgien foregår, sentrert rundt korset (et symbol på seier og rettroenhet, men også mer vekt på Kristus som Menneskesønnen enn den triumferende Kristus – en brodd mot heretikere som minimaliserer inkarnasjonens betydning, kunst viktig her) Nye katedraler overtar dette uttrykket fra 1150-årene, med kanskje enda mer vekt på naturen som del av Guds plan (ikke del av syndig verden, men naturen del av skaperverket som er matematisk logisk – en geometrisk vitenskap – noe mennesket kan fatte og etterligne gjennom arkitektur og kunst – mennesket medskaper og ”medforedler” av naturen - forener det kristne og aristoteliske verdensbilde (Thomas Aquinas) tro på menneskets muligheter i denne verden (”humanisme”) – er en synder, men med mulighet til å se det guddommelig lys – som Kristus overvant kjødet, kan også mennesket gjøre det ved å se ”oppover” mot lyset (representert ved katedralene) – alle ”må bære Jesu kors”, menkan også ta del i Jesu oppstandelse - mennesket ansvarlig for egne handlinger – personlig skriftemål, ikke overlatt fullstendig til tilfeldigheter – inkarnasjonen viktigere (Jesu liv blir modell for menneskelivet, også for legfolk) – Mariakult, sammenheng med vekt på Jesu barndom og inkarnasjon, og menneskets potensielle enhet med det guddommelige (Rosevinduet i Notre Dame har Maria som sentrum – representerer møtet mellom det menneskelige og det guddommelige

Palassets tid (c ) Nye patroner for kunsten, handelsmenn, borgere – betyr fortsatt bundne kunstnere (artistisk frihet innen gitte rammer). Kirkens lokale betydning fortsatt viktig, men byer og rådhus blir sentre for fellesskapet i byer, slottene sentre for det gamle aristokratiet – sentre for en mer ”verdslig” eller ”sekularisert” kunst innenfor hoffkulturen og bykulturen – kunst oftere uttrykk for makt i denne verden Svartedauden – fremtiden usikker (danse macabre, vekt på den lidende/døende Kristus) – fører også til feiring av godene i dette livet – større vekt på gravmonumenter (et minne om makten i denne verden), de skal ligne mer personlig på den avdøde (uttrykk for individualisering?) Senmiddelalderske teologer vektlegger det ufattbare ved det guddommelig – dette åpner for intellektuell tenkning utenfor teologien (innen politikken representert for eksempel ved Marsilio av Paduas Defensor Pacis – politikken er statens domene, ikke kirkens Samfunnet ”avklerikalisert” (dvs kirken mindre betydning for maktpolitikken), men ikke avkristnet (aristokrati med mer personlig fromhet i egne kapeller, eller ved egne sjelealtere). Kirkens toppsjikt ”aristokratisert” – deres kunst og arkitektur ligner den aristokratiske og storborgerlige – uttrykk for makt i denne verden (for eksempel i Avignon). Ny uavhengig kunst fra slutten av 1400-tallet – kunst for kunstens egen skyld (eks Jan van Eycks maleri av sin kone)