Nanna Maries hjem har vært et senter for foreldre og barn i regi av Kirkens Bymisjon i 27 år. Vårt arbeid består i å støtte foreldre slik at de kan ta seg av barnas behov på en bedre måte. Tiltaket er frivillig, hjemlet i lov om barneverntjenester. Primært rettet mot gravide og spedbarn, men også for større barn.

Hvorfor er vi opptatt av å synliggjøre spedbarnsfamilier nå? Spedbarnsfamiliene så ikke ut til å bli prioritert da stykkprisfinansieringen ble innført i Oslos barnevern. Vi fikk henvendelser fra fortvilte gravide og spedbarnsforeldre som ikke ble prioritert av bydeler med stramme budsjett. Årsaken var kanskje at problemene ikke var synlige på barnet? Det dreide seg om enslige og familier som ønsket og var motiverte for hjelp og støtte

I stedet fikk vi søkt inn familier med større barn I stedet fikk vi søkt inn familier med større barn. Hos disse var problemene og bekymringene åpenbare og synlige. Å snu utviklingen i disse familiene er en krevende utfordring. Spedbarn kan ikke vente for lenge på utviklingsstøtte.

Vi kunne ikke akseptere at de sårbare spedbarna ikke fikk hjelp. Vi satte i gang et 3 årig prosjekt , som vi kalte ”gylne øyeblikk” Prosjektets navn henspeiler til våre erfaringer for at graviditet og fødsel er en gylden tid for mennesker som ønsker hjelp til endring og mestring. Det henspeiler også på at det er i hverdagens mange øyeblikk vi utvikler oss som barn og foreldre.

Mål: 1.Gi tidlig hjelp hjemme hos familier der omsorgsgiver(e) hadde psykiske vansker eller tanker om utilstrekkelighet som foreldre. 2. Bidra til at barn eller foreldre fikk hjelp fra andre instanser dersom de hadde behov for det. .

På drøye 2 år fikk vi 90 henvendelser

Hvem har henvendt seg og hvorfor? For å komme i kontakt med målgruppen opprettet vi bl.a samarbeid med 6 helsestasjoner i 2 bydeler. Henvendelsene kom også fra foreldre som selv ønsket hjelp. Mange har uttrykt at de våget å ta kontakt fordi de ikke måtte gå via lege, psykiatri eller barnevern. En lav terskel inn i tiltaket ser altså ut til å ha vært viktig for å nå såpass mange.

Erfaringer fra familier og helsesøstere: Helsesøstrene: De sier at den nye kunnskapen/satsingen på tidlig hjelp for å forebygge psykiske vansker hos spedbarn krever nye holdninger og ferdigheter. Dette pålegges dem i tillegg til de oppgavene de allerede har. Det er ikke lagt inn rom for de økte resursene som må til. Forebyggende arbeid blir ofte ikke prioritert. Mange helsesøstere sier at de opplever det uansvarlig å avdekke vanskeligheter dersom de ikke kan tilby konkret hjelp. De var glade for vårt tilbud og henviste mange familier til prosjektet.

Hva har vi lært. At dersom foreldre ikke får hjelp, vil det lett kunne bli fatalt for et spedbarn. At helsepersonell ofte har motstand mot å snakke om og gå inn i det de tenker familier strever med. Vi vet at hjelpen må oppfattes respektfull, være konkret og lett tilgjengelig. Vi vet at der samspillet mellom foreldre og barn kommer inn i negative spor, vil det være en stor fare for at omsorgspersonen mister troen på seg selv som den som kan hjelpe barnet. Barnet må i større eller mindre grader hjelpe seg selv.

Vi vet at når man har nok med å klare seg selv blir det å fungere som en omsorgsperson ofte en overveldende oppgave. Vi har erfart at tidlig hjelp til foreldre som selv ønsker det er god hjelp. Vi vet at spedbarna er kompetente og deltagende i levende samspill mellom dem og omsorgspersonene.

Vi vet at tidlige atferdsforstyrrelser hos barn ikke blir borte av seg selv. Dersom en kommer tidlig til, vet vi at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til for å hjelpe foreldre til en mer hensiktsmessig omgang med og barn. Vi vet at barn av psykisk syke, og av rusavhengige er mer sårbare enn andre barn. Vi har sett at økonomisk fattigdom lett kan ta bort fokus fra barna. Vi har erfart at forebygging ofte taper kampen om ressursene.