Biografier og selvbiografier HR/JBI 16. mai 2011

Forsøket på å framstille det ukjente må balanseres med behovet for å bli forstått og oppleves som relevant av dagens mennesker Formidlingsstrategier

”Historisk rettferdighet” Nye kilder Ny relevans

Endret blikk 1997: tre biografier om prinsesse Diana – etter hennes død i august samme år. "Dianakult«; et slags moderne helgenbilde Fra å være utsatt for både ondsinnet sladder og flengende kritikk i massemediene og på folkemunne, ble hun med ett slag "England's Rose« Likheter og forskjeller til leserne: idoler/helter, selvrealiseringsmåter, noen felles standarder for livskvalitet, dypereliggende interesser/livsmål osv.

Interesseterskel Hvilke personer ”fortjener” at det skrives en biografi om dem? Hvem er interessante nok, representative nok, eller hvem kan forfatterne og forlagene tjene mest på å gi ut biografier om? (salgbarhet) ”Suget etter denne typen av bøker har også ført til en dramatisk utvidelse av kretsen av biografiberettigede objekter. Før var biografien forbeholdt de få store, nå faller æren langt utenfor kretsen av på forhånd kjente mennesker.” (historikeren Hans Fredrik Dahl i Dagbladet 2. desember 2007 s. 32)

Simen Sætres Hugo: En biografi (2006) – om en uteligger og heroinmisbruker i velstandsnorge

Kildeutfordringer Marta Breen om Radka Toneff ”Nå vil hun høre fra folk som har historier å fortelle om Toneff. – En periode på 1970-tallet var Radka den jazzartisten som turnerte mest i Norge. Hun sang over alt, i bomberom på Sunndalsøra, i gymsaler og små jazzklubber, som det var mange av i Norge på den tida. Det må ha skjedd mye på disse turene, og jeg har lyst til å komme i kontakt med folk som traff henne, enten på elle av scenen. Jeg håper de som har noe på hjertet, kontakter forlaget” (Dagbladet 18. februar 2008 s. 53)

Hyllester eller detronisering Sigrun Slapgard: Sigrid Undset: Dikterdronningen (2007) Misforholdet mellom det Undset krever av kvinnene i essayene sine og det hun gjorde med livet sitt Autoriserte og uautoriserte biografier

Hvorfor populært? Bodil Wamberg om biografiens popularitet som sjanger: ”En af grundene til den store interesse for biografien hænger måske sammen med det galopperende informasjonssamfund, hvor alt forflygtiges i fart og billeder. Tempoet er enormt, og hver aften byder på sin TV- eller videofilm. […] Livet splittes op, der er ikke mere sammenhæng i nogen ting.” (i Skyum-Nielsen 1990 s. 29-30)

Biografier byr på sammenhenger – skaper et helhetsperspektiv over et liv Mange lesere har en nostalgisk følelse for eller behov for å vite at det finnes helhetlige personligheter, personer som finner en viktig oppgave i verden og fullbyrder den

Menneskers selvrealisering sentralt i et sekulært samfunn Beundring, forbildefunksjon Individualisme Intimitetstyranni Dyneløfting

Underholdende, informativ og terapeutisk funksjon Leser A: anekdotisk og velskrevet hyggelesning Leser B: godt oppbygget bok om et fullstendig livsløp Leser C: gir leser C indre styrke Leser D: "Jeg er vel kommet i den alderen, da" (Tveit 2000)

I 2008 uttalte forfatteren Frode Grytten seg svært kritisk til forfatterbiografier: ”– Knut Hamsun er ødelagt for meg. I utlandet er han stor, men her hjemme har vi fått dundret inn detaljer om hans liv og nazismen. Jeg forstår det er viktig, men det gjør at jeg ikke greier å lese ham, sier Frode Grytten til Dagbladet. [...] – Ingen tvil om at det er kikkerelementer i biografier, men det legitimeres av å stå mellom to stive permer, mener han. Media og forlagsbransjen får skylda for utviklinga: Media slår opp saftige detaljer på forsida, forlagene selger mer. – Legitimeringa ligger i at vi opphøyer biografiobjektene. Dermed, som en bilegitimering, kan de i tur bringes ned til et kroppslig nivå.” Biografiforfatteren Tor Bomann-Larsen kom med innvendinger til Grytten i samme avis og forsvarte den nære koblingen mellom forfatterens liv og litteratur: ”– Veien mellom livet og diktningen er kortere enn vi har innbilt oss. Dette er en vekselvirkning: Kunsten springer ut av livet, som igjen blir påvirket av kunsten. [...] [Bomann-Larsen] forteller at hans biografiobjekt, forfatter Sigurd Christiansen, selv tok grep for å slette sin egen historie. Dermed ble bøkene hans glemt. – Konsekvensen er at verkene taper interesse når opphavsmannen blir borte. Forfatteren står som garantist og gir bøkene autentisitet. Vi trenger et navn som trekker leseren mot det som er skrevet: Biografien holder verkene i live.” (Dagbladet 13. januar 2008 s. 46)

Marianne Egeland: biografier kan skape ”en forventning om at den biograferte utgjør ”en gåte” eller ”et mysterium” som biografen skal løse opp med sine nyfunne nøkler Det som har vært i skyggen skal frem i lyset, myter skal punkteres og ”det indre”, ”skjulte” og ”egentlige” skal tre frem” ”Hvorfor er ordet myte alltid med? – Ordet er blitt så sterkt knyttet til genren at det nærmest ser ut til å poppe opp av seg selv. I sine forord og programerklæringer pleier biografene å skrive at de ønsker å konfrontere mytene, rive dem i stykker eller knuse dem. Både biografene og forleggerne er dessuten særdeles opptatt av at en bok skal ha nyhetens interesse; den journalistiske tvangstrøyen preger også bokbransjen.” (Egeland i A-magasinet 4. juni 2010 s. 47)

Allan Klynne: Kleopatra: Historien og mytene Hans Olav Lahlum: Haakon Lie: Historien, mytene og mennesket Carl Johan Berg: Kåre Willoch: Mannen og myten Roland Huntford: Fridtjof Nansen: Mennesket bak myten Øystein Sørensen: Fridtjof Nansen: Mannen og myten Jon Lee Anderson: Che Guevara: biografien om mennesket og myten André Frostad Hansen: Hele Norges Torkel Ravndal: mannen, myten, legenden Peter Jensen: Mozart: Mennesket, myten, musikken Lorentz Reitan: Harald Sæverud: Mannen, musikken og mytene Anthony Scaduto: Bob Dylan: Mennesket bak myten Marit Lande: På sporet av Edvard Munch: Mannen bak mytene Jean Tulard: Napoleon – eller myten om en frelserskikkelse Steffen Heiberg: Christian 4: Monarken, mennesket og myten Neal Gabler: Walt Disney: Mannen og myten Mary Kay Norseng: Dagny Juel: Kvinnen og myten Åsa Moberg: Hon var ingen Florence Nightingale: Människan bakom myten Aage Hauken: Mytene om Jesus, eller teologene som skapte Det nye testamente Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten Kåre Hansen: Petter Dass: Mennesket, makten og mytene

- det materielle selv (kropp, klær, familie) William James: - det empiriske selv (den totale summen av alt en person kan kalle sitt) - det materielle selv (kropp, klær, familie) - det sosiale selv (slik en oppfattes av andre) - det åndelige selv (det en sterkest føler at en er) ”identitetsposisjoner” : (1) indre egenart Individets indre, strengt personlige, idiosynkratiske verden (2) ”personligheten” Det ved personen som familie og nære venner mener er ”det egentlige” ved personen (en person kan over år oppfattes som å være stille og tilbakeholden, også overfor sine nærmeste) (3) det modulare2 En mann er f.eks. bror, far, ektemann, kollega, kunde etc., ofte med vekt på én modul (”rolle”) i en bestemt sosial sammenheng (4) anledningstrekk Det som en person tar på ved bestemte anledninger og overfor noen grupper (ydmyk jobbsøker, vittig festtaler, freidig kontaktannonseskriver, seriøs selger etc.)

«Kjenn deg selv»: Hva synes du er viktigst i et godt liv? Trygghet, makt, spennende arbeid, kjærlighet eller luksus? Hva er det største og beste som du (realistisk sett) ønsker å oppnå i livet ditt? Hva er det verste som har hendt deg? Hvem av dem du kjenner misunner du mest? Hvorfor? Vil du at dine nærmeste skal være så ærlige at de sier det de egentlig mener om deg? Ønsker du å gjøre hardt arbeid i mesteparten av livet ditt og få store resultater, eller vil du ha et stille, fredelig liv selv om du vet at du ikke får store resultater? (Og hva er «resultater» for deg?) Hva har du hatt lyst til å gjøre som nesten ikke koster penger? Hvorfor har du ikke gjort det ennå? Hvilken enkelthendelse har ført til at du utviklet deg mest?

Sjangerkontrakt Philippe Lejeune: ”The Autobiographical Pact” (1989) En modell som kan brukes til å forklare hvordan ulike signaler til leserne skaper ulike lesemåter Signalene gjelder ulike kombinasjoner av navn på et verks hovedperson, forteller og forfatter (samt eventuelt forfatterens navngiving av sjanger) En forfatter og en hovedperson med forskjellige navn skaper en leserkontrakt om at verket er en roman, med samme navn blir verket oppfattet som en selvbiografi, selv om det ikke står noe sted i boka at den er selvbiografisk

Selvbiografi: Forfatteren kan legge vekt på å ”bevise” at hennes eller hans personlighet har en essens, noen vesenskjennetegn på tvers av alle omskiftninger og feilskjær Skape eller forme sitt eget ettermæle, å reise et minnesmerke over seg selv En selvbiografi kan brukes i en politisk eller annen kampanje

Biografiske tekster generelt ”appeals to our interest in factual knowledge, in finding out ’what exactly happened’ ” (Shelston 1977 s. 3) Mange selvbiografier leses som tenkte ”intervjusvar” i et personlig intervju, der ”svarene” forteller hva personen tenker seg at intervjueren er interessert i Det kan dreie seg om forhold som journalister ikke har fått (ærlige) svar på under tidligere, reelle intervjuer: om hva som skjedde bak kulissene, hvordan det var i familien o.l.

Bekjennelsesbok Frivillig i gapestokken, som også skaper beundring Renselse/katarsis Eksempler: Augustin: Bekjennelser (ca. 400 e.Kr.) Jean-Jacques Rousseau: Bekjennelser (1765-1770) Thomas DeQuincey: Confessions of an English Opium Eater (1822) Guy des Cars: Jeg tør (1962) Hanna Kvanmo: Dommen (1990)  

Anette Holmgren: Terapifortellinger: Narrativ terapi i praksis (2010) ”Når man jobber som terapeut, som jeg, blir livet beriket med fortellinger om livet i langt høyere grad enn det som er de fleste forunt. Tilværelsen min blir full av fortellinger. Beretninger befolket med mennesker som man for en kort periode er en del av livene til, og som setter spor etter seg i form av fortellingene om livet som fyller samtalene våre.” (Holmgren 2010 s. 18) Den som kommer til terapien, ”prøver å få historien til å ”gå opp” eller gi mening. [1:] De ble skilt – han begynte å drikke. [2:] Han begynte å drikke – de ble skilt. En historie dømmes ut fra hvor sannsynlig eller virkelig den oppleves, og den kan dermed si noe sant om livet

Daniel Bertaux: Biography and Society (1981) Oscar Lewis: Children of Sanchez: Autobiography of a Mexican Family (1961) Daniel Bertaux: Biography and Society (1981) Trine Fossland og Kirsten Thorsen: Livshistorier i teori og praksis (2010) En person forteller muntlig om sitt eget liv Eventuelt i familien eller en «fokusgruppe» I slike fortellinger kan personen vektlegge barndomsopplevelser, klassebakgrunn og en eventuell klassereise, generasjonsendringer, kroppserfaringer og sykdom, yrkeserfaringer, mors-/farsrolle og mye annet

”Utbredelsen av metoden skjedde innenfor flere fag, som sosiologi, psykologi, antropologi, historie, pedagogikk, religion, gerontologi [= studiet av gamle menneskers helse] og kvinne- og kjønnsforskning.” (Fossland og Thorsen 2010 s. 21-22) Tone Schou Wetlesen og Haldis Hjort: Spor etter krigen: Livshistorier (2006) Kirsten Thorsen: Livshistorier, livsløp og aldring (2005) Kirsten Thorsen og Vigdis Hegna Myrvang: Livsløp, hverdagsliv og utviklingshemning (2008) Annick Prieur: Balansekunstnere (2004) Kirsten Danielsen: Neste stopp Nordpolen: Nye nordmenn – egne stemmer (2005) Bjørnhaug Johansen og Tolgenbakk Vedeld: Mangfoldige minner: Veier til Norge (2008) Torunn Fladstad: Mestring og mening: Unge vietnameseres historier om sine liv (1993)

Vitnesbyrdlitteratur Et personlig vitnesbyrd om noe svært dramatisk Litteratur om grusomme hendelser fra f.eks. et konfliktområde eller en konsentrasjonsleir Ofte overgrepshistorier Selvopplevd av forfatteren eller i form av intervju med mennesker som forteller om sine selvopplevde erfaringer.. ”Brutal, presis, mimetisk realisme er ikke nødvendigvis samme virkemiddel i vitnesbyrdlitteraturen som i annen litteratur. Andre ganger kan den narratologiske tilnærmingen falle både intetsigende og utilsiktet parodisk ut, for eksempel når ”leirlitteraturen” blir sagt å være formet som et treakters drama, dvs. i ”aktene” arrestasjon, fangenskap og til slutt frigjøring. Slik det heller ikke gir noen stor meningsgevinst å anføre hyppig bruk av helvetes-metaforer, i en slik sammenheng, som et interessant funn.” (Torill Torp-Holte i Prosa nr. 2 i 2008)

Eksempler: Rigoberta Menchú: Jeg, Rigoberta Menchú (1982, på norsk 1992) Nizar Sassi og Guy Benhamou: Fange 325: Dokumentar fra Guantánamo-leiren (på norsk 2006) Irina Sjtsjerbakova og Grigorij Sjvedov (red.): Å være tsjetsjener: Vitnesbyrd fra krigens barn (på norsk 2006) Dave Eggers: Hva er dette hva (på norsk 2008) – faksjon