Fra ord til liv tekst av Chiara Lubich januar 2009

"Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme.(1 Kor 12,20)  

Har du noen gang deltatt i et levende kristent felleskap Har du noen gang deltatt i et levende kristent felleskap? Har du noen gang vært på noen av deres samlinger og blitt kjent med hvordan de lever?

Om du har det, har du sikkert lagt merke til at de som utgjør denne gruppen, har mange forskjellige oppgaver. Noen har talens gave og forteller om åndelige ting som rører sjelen.

Andre vet hvordan de kan hjelpe og pleie de syke, og det er imponerende å se hva de har oppnådd for de hjelpetrengende. Andre igjen underviser med stor visdom og gir slik din tro en ny styrke. Noen har talent for å organisere, andre for å lede, eller for å sette seg inn i andres situasjon og trøste dem som trenger det.  

Ja, alt dette kan du ha opplevd, men det som vil gjøre aller størst inntrykk på deg i et slikt levende fellesskap er at alle medlemmene har den samme ånden. Du vil føle at det ligger noe i luften som gjør dette fellesskapet til ett eneste legeme.  

"Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme."  

Paulus opplevde også slike levende kristne fellesskap, og disse fellesskapene sprang nettopp ut fra hans egen usedvanlige forkynnelse.   Et slikt fellesskap var det i Korint; en ung menighet hvor Den Hellige Ånd ikke hadde vært sparsommelig i utdelingen av sine nådegaver, eller karismaer som de kalles. På den tiden åpenbarte det seg noen helt spesielle nådegaver som var blitt gitt på grunn av det spesielle kallet den første Kirken hadde.  

Dessverre opplevde denne menigheten også rivalisering og uorden etter å ha erfart fruktene av Den Hellige Ånds nådegaver. Og konfliktene var nettopp mellom dem som hadde fått disse gavene.

For å få klarhet i disse sakene ble det derfor nødvendig å henvende seg til Paulus som på den tiden var i Efesos. Paulus nølte ikke med å svare og sendte tilbake ett av sine fantastiske brev, hvor han forklarte hvordan disse nådegavene skal anvendes.   Han forklarer at det finnes forkjellige karismaer, og forskjellige oppgaver: noen er satt til å være apostler, andre profeter og atter andre lærere, men de utgår alle fra en og samme Herre.

Paulus forteller at i menigheten finnes de som kan utføre mirakler, de som kan helbrede, personer som har en spesiell evne til å ta vare på de trengende, andre som kan lede, liksom det finnes de som kan snakke i tunger, og de som kan tyde dette. Så legger han til at det er bare én alt dette kommer fra; Gud.

Og siden alle nådegavene er uttrykk fra den samme Hellige Ånd som frivillig utdeler dem, så vil de alltid være i harmoni med hverandre, de vil alltid utfylle hverandre.

De er ikke gitt til den enkelte for ens egen nytelse av dem, heller ikke skal de være opphav til hovmod eller egen ære. De er derimot gitt for et felles gode: å bygge opp fellesskapet, og målet med dem er at de fører til tjeneste. De kan derfor ikke forårsak rivalisering og forvirring.

Selv om Paulus tenkte spesielt på de gavene som berører menighetslivet direkte, så mente han at hver og en har evner og talenter som bør brukes til det beste for alle, og at man skal være glad for de gavene man er blitt tildelt.  

Han fremstiller menigheten som ett legeme og spør: ”Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik Han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet?” (1. Kor 12,17-18) Men:  

"Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme."  

Om alle er forskjellige, kan hver enkelt være en gave for de andre Om alle er forskjellige, kan hver enkelt være en gave for de andre. Og ved å leve slik, vil en være seg selv og realisere den planen Gud har for ens liv i samspill med de andre. I menigheten, hvor disse ulike gavene virker, ser Paulus en virkelighet som han gir et vidunderlig navn: Kristus.

Realiteten er at den kroppen som menighetens medlemmer utgjør, virkelig er Kristi legeme. For Kristus fortsetter å leve i sin Kirke, og Kirken er Hans legeme.

I dåpen blir den troende innlemmet i Kristus av Den Hellige Ånd, og slik også i menigheten. Der er alle Kristus, hver splittelse er visket bort og hver forskjellsbehandling er overvunnet.  

"Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme."  

Siden legemet er ett, så vil medlemmene i det kristne fellesskapet best mulig virkeliggjøre sin nye levemåte, dersom enheten dem imellom er en realitet. Den enheten som forutsetter ulikhetene og mangfoldet. Fellesskapet ligner ikke på et solid stykke dødt materie, men på en levende organisme med ulike lemmer. Å forårsake splittelse er for den kristne å gjøre det motsatte av det han skal.  

"Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme."  

Hvordan kan du da leve dette nye Ordet som Skriften legger fram for oss? Du må ha stor respekt for de ulike oppgavene, gavene og talentene i det kristne fellesskapet.  

Det er nødvendig at du åpner hjertet ditt for hele den varierte rikdommen som er i Kirken, og ikke bare den avgrensede kirken du kjenner til og går i, eller den menigheten, kristne organisasjonen eller bevegelsen du er medlem i. Du må åpne deg for hele den universelle Kirken i dens mangfoldige uttrykk.

Alt må du oppleve som ditt, fordi du er del i dette ene legemet. Likesom du har omsorg og beskytter hver del av din egen kropp, må du beskytte hvert medlem av det åndelige legemet.(…) Du må verdsette alle, og gjøre hva du kan slik at hver enkelt kan tjene Kirken på best mulig måte.

Forakt i mellomtiden ikke det Gud ber deg om der du er, uansett hvor monotont og meningsløst ditt daglige arbeide kan virke. Vi tilhører alle en og samme kropp, og som lemmer på dette legemet er vi delaktige i hele legemets liv, hver og en på den plass Gud har valgt for oss.

Det vesentlige er så at du er i besittelse av den nådegaven som, liksom Paulus forkynner, er den største av alle – kjærligheten. Kjærlighet for alle mennesker du møter på din vei, kjærlighet for alle mennesker på jorden. Det er gjennom kjærligheten, den gjensidige kjærligheten, at de mange lemmene kan bli til et eneste legeme.   “fra ord til liv”, focolare bevegelse Tekst av: Chiara Lubich fra jan. 1981 Grafik av Anna Lollo i sammenarbeide med don Placido D’Omina (Sicilia - Italia)