Postmodernismen og metafiksjon ABI – 06.05.14 – HR

De politiske ideologiene har mistet det meste av sitt overbevisnings-potensial (sin frelsesfunksjon) Globale ideologier har tapt sin troverdighet og legitimitet

De store fortellingene (om nasjonen, rettsstaten, frigjøringen, opplysningen, framskrittet …) De store fortellingene tenderer til å bli overkompliserte og utydelige Små fortellinger Ustabile trender

Identitetsmarkører Politisk-ideologiske-abstrakte-sivilisatoriske fortellinger … … individuelle fortellinger

«De små tegnene, detaljene og de små forskjeller har avløst de store tegnene» (Ulf Poschardt) Meningsmangfold Fragmentert og flertydig Ingen «siste sannhet» (det nærmeste er den personlige kroppen) Forskjellighet med pragmatisk enighet (singularisering på bekostning av universalisering)

«Så sterk er anekdotens kraft at arbeidslivspsykologen Susan Weinschenk råder bedriftsmedarbeidere og forskere som skal legge frem et sett med data, om å begynne med en anekdote. Ikke si hva tyve prosent av de spurte foretrekker, fortell om ønskene til Sigrid på Hamar, som du snakket med i forrige uke. En anekdote er en liten fortelling, en fortelling vekker følelser, følelser påvirker mer enn ideer. […] Iblant foran Dagsrevyen lurer jeg på om det gir mening å snakke om en anekdotifisering av samfunnet. Eller i alle fall en caseifisering. Ingen anbefaling kan gå ut fra det offentlige, intet statsbudsjett legges frem, uten besøket på et eldrehjem eller en småbarnsfamilie. Ofte får følelsen/anekdoten – småbarnsfamilien – langt større plass enn prinsippet/ideen – eksperten.» (Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet 4. april 2014 s. 64)

Det postmoderne menneskes identitet er grunnleggende fokusert på fritid, utseende, bilder og konsum (Kuhlmann 1994 s. 229) Det finnes ikke noe overordnet system, noe alt avklarende lys; det finnes bare lys i enkeltsoner, og lystypene er forskjellig fra sone til sone (Welsch 1997 s. 310)

Umuligheten av å lage en syntese av de mangfoldige livsformene og rasjonalitetsmønstrene Pluralitet Det usammenlignbare

Kroppen som sannhetsbærer Jakt på autentisitet og intensitet Selvrealisering Det «immaterielle» samfunn

Kjennetegn ved postmodernismen er blant annet: 1 - Metadimensjoner, selvbevissthet Escher

Metafiksjon Fortelleren vil primært få oss lesere til å reflektere over leseprosesser og tekster Peke på det konstruerte

Verden og forfatteren samtidig Forfatteren som tekst-konstruktør Vise fram formen/konstruksjonen

Jostein Gaarder: Sofies verden (1991)

Italo Calvino: Hvis en reisende en vinternatt (1979) Ti romanåpninger i ulike sjangrer: detektivroman, øst-europeisk realisme, japansk erotikk osv.

Salman Rushdie: Midnight’s Children (1981) «Jeg må avbryte meg selv. Jeg hadde ikke tenkt det i dag, for Padma har begynt å bli ergerlig hver gang fortellingen blir selvbevisst, hver gang jeg som en udugelig dukketeatermann avslører hendene som holder i snorene, men jeg må rett og slett innlevere en protest. Følgelig bryter jeg inn i et kapittel som jeg, ved et lykketreff, har kalt «En offentlig kunngjøring», og sender ut (i sterkest mulige ordelag) følgende alminnelige advarsel: [...]»

Milorad Pavic: Kazarenes leksikon: Leksikonroman med 100 000 ord (1984) Består av «artikler» som forbindes gjennom krysshenvisninger Ulike personer forsvarer den jødiske, muslimske og kristne tro Ikke kronologi Trykt i kvinnelig og mannlig versjon Unikat: Roman-delta (2005) – med hundre forskjellige avslutninger som leseren kan velge blant

Jorge Luis Borges Vi befinner oss i en uendelig kjede av virkelighetsversjoner og -tolkninger, som peker mot nye tolkninger

2 - Opphevelse av skillet mellom «høy» og «lav» kunst

3 - Bruk av ironi, parodi og pastisj

https://www.youtube.com/watch?v=xRvP-T1c-98

4 – Lek, konstruksjoner, konsepter Lek med ord og mening, konstruksjon m.m. Metafiksjon «Stilismen» (Fløgstad)

Lek med former

Milonic og Gehry: Ginger and Fred (The Dancing House i Praha)

«Postmodern starchitect Frank Gehry designed 8 Spruce Street for the Financial District of New York City in the mid-2000s»

Niels Lyngsø: Morfeus (2004)

Vanlige kjennetegn ved det postmoderne litteratur er «den lekende omgangen med fortellerkonvensjoner […], samtidiggjøring av forskjellige bevissthetsnivåer, forestillingsrom, handlingstråder, villigheten til å veksle perspektiver, å sette sammen realiteter som kaleidoskoplignende puslespill, å se en sak på én måte, men like konsekvent å se og gjennomtenke den på en helt annen måte» (Thomsen 1989 s. 72-73)

Virkeligheten erstattes av mange «forfalskninger» (eller konstruksjoner) Ludisk diktning «There was a young man from Peru Whose limericks stopped at line two.»

Walter Abish: Alphabetical Africa (1974) – 52 kapitler; i første kapittel begynner alle ord med a, i andre kapittel med a eller b «Ages ago, Alex, Allen and Alva arrived at Antibes» «another alphabet»

Oulipo = «Verksted for potensiell litteratur» Utbrytere fra surrealismen Litteratur + matematikk, vitenskap og logikk + lek og moro

Georges Perec La disparition (1969) – en roman på over 300 sider, inneholder ikke en eneste e   Lipogram Romanen handler om en forsvinning og noe som ikke kan utsies, slik at form og innhold dekker hverandre A Void (engelsk), Anton Voyls Fortgang (tysk)

Perec: palindromtekst på over 5000 bokstaver Palindrom: «Madam, I’m Adam» A man, a plan, a canal – Panama (Leigh Mercer) Tor i koma Perec: palindromtekst på over 5000 bokstaver Michelle Grangaud

«Livet bruksanvisning, med undertittelen «Romaner», er en mektig bok på alle måter. Den leder leseren gjennom et vell av fantastiske fortellinger, røverhistorier, sirkusnummer, føljetonger, gangstereventyr, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer – ispedd vitenskapelige, antropologiske, etnologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst, og fotografi – for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv.»

Jacques Jouet: «Gorillaens kjærlighetssang» (1993) François Caradecs dikt for hunder «en energi-labyrint av sitrende kyss» Jean Lescure og Harry Mathews’ dikt for stammere «Mimi, our hours so social shall secede; / And answer surlily tie-tidied deed»

T-banedikt Haikuifisering Det er en lykke i livet Livet, å glede en som ikke kan vendes til lede: annen Det at du gleder en annen, Sorg, å glemme det er den eneste glede dette Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette: Det at det var for sent, da du skjønte dette Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage Døgnet har mange timer Året har mange dage. T-banedikt

Boolsk teater: Scenen i tre deler I de to ytterste delene spilles to helt forskjellige skuespill samtidig I den midtre delen møtes de personene som ikke for øyeblikket deltar i de to skuespillene, og der skal det oppstå et nytt teaterstykke

S+7-metoden Den svenske dikteren Ulf Karl Olov Nilsson har blitt inspirert av Oulipo: «- Jeg har blant annet erstattet alle pornografiske ord i en orgie i Marki de Sades Filosofi på kammerset med juridiske begrep, og erstattet ordet «våpen» i den svenske våpenloven med ordet «navn», sier han. Når oppmerksomheten slik ledes fra våpenet til mennesket som holder i det, kan et ouliposk verktøy gi en etisk og samfunnskritisk effekt.» (Morgenbladet 3. – 9. januar 2014 s. 33)

Oulipo skiller mellom egen diktning (synthoulipisme) og anoulipisme (oppspore og dokumentere eldre litteratur som kan tjene som modeller og forbilder) André Blavier: Litterære galninger (1982)

Oulipopo: krimlitteratur Oupeinpo: bildekunst Oubapo: tegneserier Oumathpo: matematikk Oucuipo: matlaging Ouphopo: fotografering Oucinépo: film Oumupo: musikk Ouhistpo: historie

Raymond Queneau Stiløvelser (1947)

Notat: På bussen i tolvtida. En fyr på rundt 26 år med altfor lang hals, som om noen skulle ha dratt i den. Folk går på og av. Fyren det er snakk om irriterer seg over en sidemann. Han anklager han for å støte borti han hver gang noen går forbi. […] Metaforisk: I dagens sentrum, slengt inn i denne stimen av reisende sardiner i en bille med hvitt panser, var det en kylling med stor, ribbet hals […]

Nølende: Jeg er ikke sikker hvor det gikk for seg. I en kirke, ei søppelkasse eller i et likhus? På en buss kanskje? Og hva var det der? Skjelett? Ja, men med kjøtt på og fremdeles i live. Jeg tror det var det. Men det var en (eller to) […] Mengdelære: I bussen S kan vi se mengden A av sittende passasjerer og mengden D av stående passasjerer. På en bestemt holdeplass finner vi mengden P av personer som venter. La C være mengden av passasjerer som stiger på […] Fornærmende: Etter en ulidelig venting i en forjævlig solsteik, kunne jeg endelig stige inn i en motbydelig buss der en gjeng idioter klemte seg sammen. […] Gastronomisk: Etter en gratinert venting i en stekende sol, steg jeg endelig inn i en pistasjegrønn buss der gjestene myldret som mark i en overmoden ost. […] Spådom: Når klokka blir tolv, kommer du til å stå på den bakerste plattformen […] I tillegg blant annet nektende, svulstig, vulgært, som forhør, som komedie, filosofisk, definerende, botanisk, medisinsk, drømmende, avmektig, som portrett, bondsk

Georges Pierru: SFtiløvelser (1984) Hervé Le Tellier: Mona Lisa til hundre (1999) – Leonardo da Vincis maleri blir beskrevet høyst ulikt av blant andre en lege, en fransklærer, en boolsk matematiker, psykiateren Lacan, og Radio London

De store fortellingene er «mega-systemer» som uniformerer Sannheten Mange sannheter Sannhetenes relativitet

Filosofen Gregory Bateson: kontekster gir alltid gir et fenomen en viss ubestemthet, fordi vi aldri kan vite hva som er riktig kontekst å forstå noe ut fra Det finnes en «infinite regress» av relevante kontekster Det er ikke bare slik at konteksten alltid kan utvides for å gi både «bredere» og ofte mer presis forståelse, men en endret kontekst vil kunne gi radikal endret forståelse av fenomenet

Istvan Banyai: Zoom (1995)

I retning makrokosmos – går mot det uendelige Mikrokosmos som mulighet (innover i hanekammen) Kontekst – «i det større bildet» «Eple», musikkvideo av Røyksopp: http://www.youtube.com/watch?v=qczr6Z2qtpE&ob=av2n

Mise en abyme – en type illusjons- brudd, metafiksjon

David Mitchells roman Cloud Atlas (2004) Hver enkelt fortelling viser seg å være en historie som blir lest (eller sett) av hoved- personen i neste fortelling

Jan Kjærstad: «Jeg er ikke redd for å være inkonsekvent, det er et av menneskets store privilegier. Jeg tror mange forbrytelser er blitt gjort fordi mennesker har forsøkt å være krampekonsekvente. Men jeg ser ingen motsigelse i å skrive kritisk om mediesamfunnet, og samtidig hevde at jeg har skrevet en hyllest til fjernsynet.» (i Hagen 1996 s. 159-160)

«Det jeg mener er vel at jeg ønsker meg mer heresi. Vranglære «Det jeg mener er vel at jeg ønsker meg mer heresi. Vranglære! Det er så fordømt mange riktige og forsiktige norske bøker. Jeg har mye heller sans for kollisjoner. Jeg har alltid likt bøker som har i seg sprang mellom ulike innhold, sjangre og fremstillingsformer, sprang som går lenger enn mellom forskjellige temaer. Et av mine store forbilder er det nevnte indiske eposet Mahabharata, som er det største eposet vi kjenner til. Der har man plassert sammen all mulig slags litteratur: Filosofi og vitenskap, religiøse fortellinger, dialoger, myter, skrøner og vanlige gode fortellinger, eventyr og krigsskildringer, beskrivelser av mat og av kjærlighet. Jeg liker disse eggende sparkene til min egen innbilningskraft, spranget fra et filosofisk avsnitt til en skildring av mat. I denne kløften mellom filosofien og skildringen av et måltid, skapes det en gnist i meg som leser. Derfor har jeg selv hatt lyst til å legge inn elementer som synes å ligge langt fra hverandre i én bok, ikke for å ha med mest mulig, men for i beste fall å sette i gang slike kjemiske reaksjoner i leseren.» (Jan Kjærstad i Hagen 1996 s. 165)

Kjærstad i Menneskets matrise: «Postmodernismens snakk om «små historier» i stedenfor «store fortellinger» rommer i mine øyne en gyldig korreksjon» «helheten og totaliteten er erstattet av en demontering til fragmenter»

Kjennetegn ved postmodernismen er blant annet: - Self-consciousness and reflexivity; being aware of themselves [kunstverkene] as texts - Fragmented or multiple views of life experience - Skepticism about the autonomy of the human subject or individual - Promoting the breakdown between «high» and «low» culture - Critiquing «grand narratives» or «metanarratives»: systems that explain and order how the world works, such as capitalism, religion, or democracy - Constructing «virtual» and alternative realities which compete with and supersede actual reality – for example, media images, copies of artworks which become widely available, or «tribute» rock groups - The use of irony, parody, and pastiche to create texts, moving away from any ideal of «originality,» which is now seen as impossible (Knowles 2002 s. 51-52)

Ursus Wehrli: sveitsisk kunstner og komiker