Antikken Bilde inn Ca. 800 f. Kr. ca. 500 e. Kr. Bilde: Wikimedia Commons

Antikken En blomstringstid for gresk og romersk kultur. Begynner med framveksten av polisstatene fra ca. 800 f.Kr. Det vestromerske rikets oppløsning på slutten av 400-tallet regnes som et sluttpunkt for antikken.

Antikkens Hellas Polis: To betydninger Et fellesskap av mennesker med definerte borgerrettigheter En bystat med et tilhørende jordbruksområde Borgerrettighetene i en polisstat forbeholdt menn som eide jord og kunne stille som soldater. Borgerretten gikk vanligvis i arv fra far til sønn. Innflyttere, kvinner og slaver sto utenfor polisfelleskapet.

Fellestrekk ved polisstatene Grekerne levde i ulike polisstater, men visse fellestrekk bandt dem sammen – som felles alfabet og skriftspråk. De møttes også på felles arenaer for idrett og andre kulturelle arrangementer. Innenfor polisstatene utviklet det seg styremåter av borgerne i fellesskap. Sentrale politiske institusjoner var folkeforsamlinger og råd. Mest gjennomført var det kollektive styret som oppsto i Athen, der demokratiet ble innført i 508 f. Kr.

Forutsetninger for den greske ekspansjonen Kunnskaper om tvinning av jern ga bedre redskaper og våpen slik at man kunne produsere mer mat og forsvare seg bedre, eventuelt utvide området sitt gjennom erobring. Krigføring i rekkeformasjon (hoplittfalanks) forutsatte at soldatene måtte operere samlet og hadde tilstrekkelig utrustning. Det gjorde det nødvendig å fordele jorda bedre slik at flere ble i stand til å stille som soldater. For den som eide jord og kunne gjøre tjeneste som soldat, åpnet mulighetene seg for politisk innflytelse.

Trusselen fra perserne På begynnelsen av 400-tallet f.Kr. sto de greske polisstatene overfor en stor ytre trussel fra Perserriket Perserne ble beseiret ved Maraton i 490 f. Kr. senere ved Salamis i 480 f. Kr. og Plataiai i 479 f. Kr. Flere av polisstatene gikk sammen om et sjøforbund, det deliske sjøforbundet, for å knekke trusselen fra perserne for godt. Athen ble dominerende i forbundet. Kart: Wikimedia Commons

Demokratiet i Athen Et direkte demokrati der alle frie menn over 18 år med athensk avstamning kunne møte i folkeforsamlingen som fattet alle viktige vedtak etter diskusjon og avstemning. 500 borgere over 30 år ble tatt ut ved loddtrekning til å sitte i rådet, som gjennomgikk saker som skulle opp i folkeforsamlingen og lagde innstillinger. Embetsstillinger ble besatt ved loddtrekning for ett år av gangen. Strategene (hærførerne) valgt av folkeforsamlingen, og kunne gjenvelges. Økonomisk godtgjøring for politisk arbeid. Borgeridealet å være jordeier, soldat, politiker og idrettsmann.

Det athenske vs. det moderne demokratiet Det athenske demokratiet var direkte og omfattet en liten del av befolkningen. Det moderne demokratiet er indirekte og forutsetter allmenn stemmerett for menn og kvinner. Noen grunnleggende prinsipper som har levd videre fra demokratiet i Athen: Flertallsavgjørelser gir lover og andre beslutninger legitimitet. Styret må bygge på åpenhet og tillate debatt og kritikk.

Kvinnene i Athen Kvinnene i Athen hadde ikke borgerrett og deltok lite i samfunnet for øvrig. Kvinnene tok seg av barn og huslige sysler og oppholdt seg ofte i egne rom i hjemmet. Giftet seg som regel i 15-årsalderen, ofte med menn som var en del eldre. Hetærer var en betegnelse på kvinner som sto utenfor familiestrukturen og kunne omgås menn og diskutere saker med dem. De hadde selvstendig økonomi og betalte skatt.

Sparta Sparta var en sterkt militarisert polisstat. Unge gutter gjennomgikk militær opplæring og levde et kaserneliv fra de var syv til 30 år. Borgeren skulle være en disiplinert og fryktløs kriger. Bilder: Wikimedia Commons

Styret av Sparta Borgere over 30 år kunne møte i folkeforsamlingen som formelt godkjente alle vedtak, men som hadde liten reell makt. 28 borgere over 60 år utgjorde rådet. De var utpekt av folkeforsamlingen og tilhørte de rikeste jordeierne. Eforene var mektige embetsmenn, utpekt av folkeforsamlingen for ett år av gangen. De passet på at de ikke ble fattet vedtak som tred mot lovene og religionen, og sto for det daglige styret av Sparta. Sparta hadde også to konger, som møtte i rådet, var hærførere og ledet religiøse seremonier.

Kvinnene i Sparta I Sparta kunne kvinnene Athen drive idrett og eie jord. Kvinnene manglet imidlertid borgerrett og var først og fremst noe en mann måtte ha for å få barn. Kvinner som ikke fikk barn med mannen sin i Sparta, kunne bli pålagt å prøve å få barn med andre menn. Kvinnene i Sparta giftet seg ofte i 18-årsalderen, noe senere enn kvinnene i Athen.

Andre samfunnsgrupper i Athen og Sparta Metoikerne var innflyttere til Athen som sto for mye av handelen. De betalte skatt, men manglet borgerrett. Slaver utgjorde en stor andel av befolkningen i Athen og mange andre polisstater. De utførte en rekke oppgaver i samfunnet. Perioikene bodde i landsbyer på Spartas territorium og drev blant annet med handel og håndverk. De mangler borgerrett, men kunne kjempe sammen med spartanerne i krig Helotene dyrket jorda for spartanerne. De ble manglet borgerrett og ble undertrykt og terrorisert, men kunne også kjempe sammen med spartanerne i krig.

Hellenismen Langvarig krigføring mellom Athen og Sparta svekket de greske polisstatene. I 338. f.Kr. ble Hellas erobret av kong Filip av Makedonia. Sønnen, Aleksander, skapte et erobringsrike som strakte seg fra Makedonia og Hellas, via Egypt og helt til Indusdalen. Aleksanders erobringer førte til en sammensmeltningen av gresk, egyptisk og mesopotamisk kultur, kalt hellenismen. Kart: Wikimedia Commons

Den romerske republikken Den romerske republikken ble til i 510 f.Kr. Før det hadde Roma vært styrt av konger. Ordet konge ble senere et skjellsord. Gjennom stenderkampene klarte plebeierne, folket, å skaffe seg politiske rettigheter og større innflytelse på styringen av republikken i forhold til de rikeste, patrisierne. Roma var likevel dominert av de rikeste borgerne og kan derfor kalles et oligarki (fåmannsvelde). Bilde: Wikimedia Commons

Styret av Roma Senatet var en rådsforsamling av representanter for de rikeste borgerne. Avgjorde i realiteten de fleste viktige saker. Folkeforsamlingen tok som regel bare stilling til saker senatet på forhånd hadde godkjent. Borgerne stemte gruppevis og de rikeste utgjorde flest stemmegrupper. Romas embetsmenn valgt av folkeforsamlingen etter forslag fra senatet. To konsuler sto i spissen for de daglige styret av Roma. Den ene kunne oppheve vedtak gjort av den andre. Gjennom patron-klient-systemet kunne rike borgere kunne kjøpe seg politiske stemmer fra fattige borgere mot å gi dem mat eller beskyttelse. Borgerretten i Roma i utgangspunktet forbeholdt menn av romersk avstamning som eide jord og kunne gjøre tjeneste som soldat. Etter hvert som Roma ekspanderte ble det gitt borgerrett også til andre folkegrupper, Til slutt fikk alle frie menn i Romerriket borgerrett.

Den romerske familien Kvinnene i Roma Kvinnene hadde ikke borgerrett, men kunne bevege seg fritt og være til stede på offentlige arrangementer. Romerske kvinner kunne kreve skilsmisse. Jobben som prestinne for gudinnen Vesta var et ærefullt oppdrag, men forutsatte at man var - og forble – jomfru. Den romerske familien Romerne var sterkere knyttet til familiene enn til staten Familien sto under myndigheten til pater familias, det øverste mannlige overhodet.

Brød og sirkus Brød og sirkus et uttrykk for at de styrende i Roma prøvde å holde på sin popularitet ved å gi borgerne mat og underholdning. Romerne tilbragte i det hele tatt mye tid på offentlige arenaer. Slaver sto for mye av det praktiske arbeidet. De var en stor og uensartet gruppe. Et større slaveopprør ledet av Spartacus i 73-71 f.Kr. ble til slutt slått brutalt ned av romerne.

Splittelse og undergang I 395 ble Romerriket delt i et vestrike og et østrike, med hver sin keiser. Vestriket besto til 476, da den siste keiseren ble avsatt av en germansk høvding. Østriket besto til 1453. Vestrikets undergang skyldtes både ytre og indre årsaker Økt press på grensene stanset videre ekspansjon og gjorde at utgiftene til hæren og forbruket i byene måtte finansieres innenfor rikets grenser. Større økonomisk press, plyndring og annen uro svekket både handel, byliv og jordbruksproduksjon. Kart: Wikimedia Commons

Kristendommen De kristne var grupper som fulgte læren til den jødiske reformatoren Jesus. De ble lenge utsatt for forfølgelse, til keiser Konstantin på 300-tallet begynte å favorisere dem. Kristendommen ble statsreligion i Romerriket i 390-årene. Bilde: Wikimedia Commons

Arven fra antikken Antikken utgjør en felles europeisk kulturarv som har hatt påvirkning på mange områder som politikk, retorikk, litteratur, filosofi, kunst, arkitektur, språk, religion, rettstenking og idrett. Bilder: Wikimedia Commons