Ettspråklige og tospråklige ordbøker Hva er forskjellen? (et sammendrag av artikkelen ”Ettspråklige og tospråklige ordbøker i engelskundervisningen”)

Definisjoner og oversettelser Ettspråklige (her: engelske) ordbøker gir definisjoner, mens tospråklige ordbøker (her: norsk-engelsk og engelsk-norsk) gir oversettelser. De ettspråklige ordbøkene er nødvendige når man trenger en presis og detaljert forklaring. Definisjonene er skrevet på engelsk. De ettspråklige egner seg godt i undervisningen fordi jo mer man leser engelsk, jo mer fortrolig blir man med fremmedspråket.

Definisjoner og oversettelser (2) Jo flere ord fra definisjonen en elev må slå opp, desto sterkere er indikasjonen på at eleven ikke er moden for utstrakt bruk av en ettspråklig ordbok. De tospråklige ordbøkene er gode hjelpemidler når man vil ha et raskt svar og en bekreftelse. Hvis en elev til slutt slår opp ord i en tospråklig ordbok må ikke dette sees på som et nederlag. Det er bedre å få bekreftet hva ord betyr enn bare å anta.

Kulturspesifikke ord Noen ord er knyttet til en bestemt kultur, et land e.l. Eksempler: lusekofte på norsk, haggis i Skottland osv. I en ettspråklig ordbok er det stor sannsynlighet for at eleven finner det han/hun leter etter. Ettspråklige ordbøker har atskillig flere kulturspesifikke oppslagsord enn det tospråklige har. Jo mer sært og særegent et begrep er, jo mindre sannsynlig er det at man vil finne det i en tospråklig ordbok.

Kulturspesifikke ord (2) Ved kulturspesifikke ord må en engelsk-norsk ordbok ofte gi en forklaring, gjerne en tilnærmet ordrett oversettelse av definisjonen man finner i en ettspråklig ordbok. Når man ikke får et tilsvarende norsk ord, som er synonymt og utbyttbart i en fortløpende tekst, byr dette på spesielle utfordringer i forbindelse med oversettelser.

Den visuelle forskjellen Den engelske definisjonen er ofte i form av fri tekst, mens de norske ordbokartiklene med oversettelser har preg av å være en oppramsing eller en liste i en grundig tilrettelagt og skjematisk form (ofte med nummererte underbetydninger). I de tospråklige ordbøkene har ordbokforfatteren har tatt de viktige valgene, trukket ut essensen. Alt er lagt til rette for eleven, som vil føle seg beroliget over raskt å ha funnet “fasiten”. Den forenklede formen i de tospråklige ordbøkene gir inntrykk av at det til de engelske ordene alltid finnes heldekkende norske motsvarigheter.

Den visuelle forskjellen (2) En god del engelske ord rommer så mange betydningsnyanser at man ikke kan finne et norsk ord som dekker alle i ett ord. Betydningsnyanser har større sjanser for å komme frem i lange og flerleddete definisjoner i en ettspråklig ordbok. Den ettspråklige ordboken krever en bevisst og moden leser som takler nyanser og kompleksitet.

Forskjellige målgrupper Forfatterne bak ettspråklige ordbøker har ikke som oppgave å vise forskjeller i forhold til andre språk. I ettspråklige ordbøker blir ikke norske elever gjort oppmerksom på viktige forskjeller mellom norsk og engelsk. Ordbøker mellom de to språkene i Norge er derimot tilrettelagt for norske ordbokbrukere.

Passiv bruk av ordboken En ettspråklig ordbok fungerer best som en såkalt passiv ordbok. Her finner man ordenes betydninger. En ettspråklig ordbok gir dermed viktig hjelp i arbeidet med å forstå en tekst.

Aktiv bruk av ordboken En ettspråklig ordbok kommer til kort som aktiv ordbok, det vil si når eleven skal skrive engelske tekster og vil vite hva et norsk ord heter på engelsk. Eleven må bruke en norsk- engelsk ordbok for å lære idiomatiske uttrykk. (Gi bakerens barn brød heter to carry coals to Newcastle på engelsk.)

Konklusjon Ettspråklige og tospråklige ordbøker dekker ulike behov hos ordbokbrukeren. Det avgjørende er å vite når eleven er moden for mer “krevende” ordbøker. Samspill og vekselvirkning mellom ettspråklige og tospråklige ordbøker er det mest hensiktsmessige for elever i den videregående skolen.