Tre påstander Internasjonalt, i ILO og FN har Norge markert seg som en forkjemper for urfolks rettigheter. I Norge er det en bred erfaring, både faglig og organisatorisk, om forhold som berører urfolks stilling i demokratiske stater. Dette er erfaring bygget opp av samiske organisasjoner, bistands-organisasjoner og forskningsbasert kunnskap. Norsk bistand er allikevel ufokusert og usikker på hvordan hensynet til urfolks problemer og rettigheter best kan fremmes.
Tre grunner til at ’urfolk’ er en besværlig kategori Urfolk er en vanskelig kategori forvaltningsmessig. Begrepet er et argument for positiv forskjellsbehandling. I mange land er det vanskelig å definere. Både faglig og politisk uenighet om hvem og hvordan man definerer urfolk. Mottager-orientering betyr at man ikke skal blande seg inn i lokale maktforhold i samarbeidslandene.
Men Internasjonal rettighetsforståelse, uttrykt i FNs urfolkserklæring, ILO og organisasjoner bygger på at urfolks interesser ikke er tilstrekkelig ivaretatt av demokratiets vanlige regler for representasjon gjennom flertallstyre.
Konklusjon Norsk bistand til urfolk er i stor grad implisitt, pragmatisk og ad hoc. Mye kan tale for at bistand til urfolk bør være mer eksplisitt, prinsipiell og konstant. Retningslinjene som kom i 2004 var et skritt i den retningen.
Ad hoc eller konstant Mye har forandret seg siden 2004 Endring fra prosjekter til integrering i større satsinger. Mange har argumentert for en egen budsjettlinje for urfolksbistand
Pragmatisk eller prinsipiell Det primære satsingsområde nå er Klima – reduksjon av utslipp - REDD Er urfolk målgruppe eller middel?
Implisitt eller eksplisitt Et av de svakeste punktene i 2004 retningslinjene var ’mainstreaming’ Ansvar legges på ambassadene Kompleksiteten i urfolksbegrepet tilsier at dette er en krevende strategi Hvordan sikres sammenheng mellom generell politikk og praktisk implementering?