Teksthistoriske linjer: Om resepsjonsteori og kanon ABI – 7. februar 2013 – HR

Hver leser kommer til teksten med forutsetninger og tilbøyeligheter Resepsjon fra det private/mikrososiologiske til det makrososiologiske

Den «eksterne kontekst» er de sosiale rammebetingelsene og situasjonene ved resepsjonen Hver leser har sin «interne kontekst», dvs. innstillinger, erfaringer, interesser og kunnskaper

Sara Stridsberg «forteller at ikke alle opplever romanene hennes som nattsvarte. Andre oppfatter dem som lyse. Enkelte har til og med en følelse av eufori eller livsfølelse etter å ha lest dem.» Bård Torgersen – «Etter en av de tidligere bøkene fikk han høre at en leser hadde grått seg gjennom boka, mens en annen hadde ledd seg igjennom.»

Hva bidrar selve teksten med og hva bidrar leseren med når mening oppstår under lesingen? Leseren «subjektiverer» teksten

«mentalt kart»

Forskerne undersøker «the changing realizations of the potentials of a text» (Sørbø 2008 s. 53) Det er mer fokus på hva teksten gjør med leseren enn hva forfatteren kan ha ment med teksten Leseren er ikke bare aktiv, men i høy grad sosialisert inn i tolkningsfellesskap «Tillatte» lesemåter

Leseren bestemmer eller «ser» selv helt eller delvis personers utseende (når utseendet ikke er skildret i stor detalj av forfatteren), bestemmer personenes påkledning, tenker seg detaljer i landskap, legger inn det usagte i dialoger, dikter opp det utelatte i fortellings plot osv. «Meddikting» Skuffelser over adaptasjoner

«hull», «hulrom», «gap», «ubestemthetssteder» (Wolfgang Iser)

«Innfyllinger», «konkretiseringer» av det ubestemte

Kuleshov-effekten (oppkalt etter den russiske filmskaperen Lev Kuleshov)

Det står mye i teksten som forfatteren ikke er klar over eller har kontroll på «Jeg skriver om meg. Du leser om deg.» (Håvard Rem) «The story in the mind murders the story on the page, and takes its place.» (Mike Carey)

Roland Barthes Umberto Eco «Åpne tekster» Jacques Leenhardt og Pierre Jósza i boka Lesning av lesning: Essay om lesningens sosiologi (1982): «Romaner uten handling» fører til at mange lesere skaper sine egne tydelige hovedpersoner i teksten og «bøyer» på handlingen slik at det blir forståelige, gjenkjennbare scener og tydelig handlingsforløp

Forskeren Dolf Zillmanns «humør-teori»: Vi er alle hedonister, dvs. at vi vil maksimere det som gir oss glede, lyst og fornøyelse, og minimere det ubehagelige og sosialt uakseptable En person som kjeder seg, velger spennende og actionpreget innhold i medietekster, mens en stresset person heller velger rolig, avslappende innhold Søker etter relevans for sitt eget liv og sin egen samtid?

Frithjof Sælen: Snorre Sel: En fabel i farger for voksne og barn (1941)

Spekkhuggeren Glefs, måkene Sving og Svang, isbjørnen Brumlelabb, hvalrossen Bart Først god omtale i Fritt Folk Angrepskamuflering

En gruppe hjemløse menn i USA, som ble tatt vare på i en kristen institusjon på 1990-tallet: Foretrakk filmer med mye vold når de fikk velge fritt John McTiernans Die Hard (1988) var en av favorittene Subversiv resepsjon

Rainer Winter: Den produktive tilskuer: Medietilegnelse som kulturell og estetisk prosess (2010)

«Jo mer man som fan blir stigmatisert av utenforstående, desto større blir anseelsen in den sosial gruppa» (Winter 2010 s. 250) Sosiale hierarkier på grunnlag av kunnskaper Subjektiv tilegnelse – diskuterte blant annet hvordan de selv ville ha oppført seg hvis de var i samme situasjon som personene i forskjellige filmer Prestisje å ha sjeldne filmer og usensurerte versjoner

Resepsjonshistorie/virkningshistorie Frankrike og Russland i politiske allianse i 1893 Fyrstikkesker med bilder av tsaren, vesker og tobakkspiper ble inspirert fra russisk kunst osv. Tolstoj og Dostojevskij fikk litterære gjennombrudd i Frankrike   Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen har redigert Ibsens Brand: Resepsjon, tolkning, kontekst (2001). Denne boka inneholder bl.a. en gjennomgang av hvordan skuespillet har blitt tolket på 1800- og 1900-tallet.

Steven F. Sage: Ibsen and Hitler: The Playwright, the Plagiarist, and the Plot for the Third Reich (2006) “Part of Mein Kampf chapter 3 is demonstrably based on Ibsen’s An Enemy of the People, Act IV.”

«kanon»: gresk for «rettesnor», «forbilde», «regel» En målestokk – det som har blitt målt og akseptert En standard

Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst Svært normativt; rangering Verk som utfordrer, engasjerer og gleder mennesker til skiftende tider Bør oppleves på bekostning av de verkene som ikke er med i kanon

Verkene innen kanon bør - ha preget tidligere generasjoners mennesker - i prinsippet ha noe viktig å si til alle personer og generasjoner nå og i framtiden - være uuttømmelige

Det finnes mange ulike kriterier for å lage en kanon Et kriterium kan være samfunnsmessig aktualitet Larsen og Sæterbakken et al.: Norsk litterær kanon (2007) Fridtjof Nansens: Paa ski over Grønland (1890) Nåtidens klimadebatt (og gode litterære kvaliteter) Aktuell på en annen måte enn i 1890 Kan brukes til problematisering av våre valg og være en felles referanse i dagens samfunn

«Gammel» litteratur som oversettes i dag Innen litteraturen er kanon de verkene som de fleste litteraturhistoriene omtaler og beskriver (den akademiske kanon) «Gammel» litteratur som oversettes i dag

Norges nasjonallitteratur (1967) – 40 bind; Gyldendal Johannes Thrap-Meyer: Anakreons død (1928) Norges nasjonallitteratur (1996) – 30 bind

Lange, vakkert innbundne bokserier, f.eks. Århundrets bibliotek I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som genialt og hevet over tiden Forlagsredaktører og andre utgivere bruker en maktpraksis der makten gjelder en forfatters ettermæle, ry og status Pléiade-serien i Frankrike Kontroverser om Céline

Om Jonas Lies roman Familien på Gilje (1883) skrev May Grethe Lerum i 2011: «Familien på Gilje bor ikke lenger i Valdres. De bor i alle byers Stovner og Lisleby, det vi kaller innvandrermiljøer. De finnes også i enkelte lukkede kristne og ganske så etnisk norske kretser, som Smiths Venner og Jehovas vitner. Den autoritære, gammeldagse patriarken bygger stengsler og grenser for sine barn. Døtrene tvinges inn i fornuftsekteskap, sønnene til en karriere som hedrer farens.» (Morgenbladet 20. – 26. mai 2011 s. 37)

Professor Sylvi Penne: Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken (1857) «er som hentet ut av en Bollywood-film, og har fortsatt stor appell både blant norske og minoritetsspråklige elever. […] Handlingen er fra 1800-tallet og handler om det konfliktfylte forholdet mellom individkultur og felleskultur.

[…] En elev uttaler, for eksempel, at Synnøve Solbakken har en handling som er typisk for Sri Lanka i dag. Andre trekker frem den strenge oppdragelsen av Torbjørn og arrangerte ekteskap. […] Det handler om felleskultur og den skjøre starten på den individuelle kjærligheten.» (http://www.forskning.no/artikler/2010/oktober/267175; lesedato 26.08.11)

Kanonkonservatisme: gamle tekster beholdes i kanon fordi de eldre generasjonene verdsetter dem Innen barnelitteraturen skyldes dette at det ofte er de voksne som kjøper bøker til sine barn eller låner på biblioteket, og at de voksne har en tendens til velge det som de selv leste og likte da var barn

Det finnes internasjonale kanoner, nasjonale, for grupper og personlige Det finnes kanoner innen ulike kunstarter og medier, f.eks. tegneserier og film Det skilles av og til også mellom ”den store kanon” og ”små kanoner” (innen fantasy, science fiction, krim, regional litteratur m.m.) Små kanoner er litteraturutvalg for spesielle lesergrupper/-kulturer (barn, punkere, homoseksuelle, husmødre, gothere, personlig kristne, ”nerder”, MCere og andre subkulturer)

Harold Bloom: The Western Canon: The Books and School of the Ages (1994) Norsk oversettelse: Vestens litterære kanon (1996)

Trond Berg Eriksen: Nordmenns nistepakke (1995) «Kanon er en miniatyrutgave av kulturen, en essens eller et sammendrag […] Den må være representativ, en rettesnor for kvalitet. Oppløsningen av kanon er et symptom på at man ikke lenger kan enes om hvilken historie man tilhører.» En nasjonal kanon, f.eks. en norsk kanon, kan bidra til å skape eller holde ved like en nasjonal identitet versus «En kanon bør være privat. Det er litt som med bord og seng. Du deler det ikke med alle.» (Georg Johannesen i Dagbladet 22. oktober 2000)

Sjelden bare rene kvalitetshensyn - verk fra mange land - fra ulike tider - skrevet av både menn og kvinner - både skjønnlitteratur og sakprosa - kanskje til en viss grad både smal, lite lest litteratur og populær, folkekjær litteratur osv. «The canon wars»

«Today it’s generally agreed that the multiculturalists won the canon wars. Reading lists were broadened to include more works by women and minority writers» (Rachel Donadio) Nasjonale kanoner utestenger ofte innvandreres litteratur, det som ikke direkte bidrar til en samlet nasjonalfølelse

Kanon-lister > «sjekke ut filmer som har gått en hus forbi, eller se igjen filmer man aldri ville tenkt var en topplassering verdig (har Clint Eastwoods «Gran Torino» virkelig noe i dette selskapet å gjøre?) […] Få fenomener har trolig definert den populærkulturelle kanonen i samme grad. […] i en tid der det kulturelle markedet vokser seg stadig større og mer forvirrende, har vi blitt avhengige av topp 10-listene ved årets slutt.» (Ulrik Eriksen i Dagbladet 7. januar 2010 s. 52-53)

Gullstandard eller snobberi? «En advokat i det private i Bergen (kvinne, 30-40) mente at å si at Fløgstad var en bedre forfatter enn Sandemo var en typisk arrogant holdning. Det var nedlatende overfor alle dem som faktisk likte Sandemo bedre. En informasjonsrådgiver (kvinne, 20-30, Ø/J) i Oslo hadde en venn som leste Shakespeare på sengen mens han tok notater. Han prøvde å overbevise henne om at han gjorde det av interesse og at det ikke bare var «pretensiøst pisspreik». En psykolog på et offentlig sykehus i Oslo (mann, 40-50) fortalte at han ikke følte seg så intellektuell. Når noe ble definert som høykulturelt, da lyste det en varsellampe for ham. Av den grunn unngikk han å lese bøker og se filmer som fikk terningkast seks.» (Skarpenes 2007) «En klassiker er en bok som alle ønsker å ha lest, men ingen ønsker å lese» (Mark Twain)

Kanondannelser kan føre til at folk tror verkene er vanskelige og uleselige, og at de blir «ødelagt» som genuine opplevelser ved pensum-tvangslesning Den sveitsiske forfatteren Max Frisch: «en klassikers gjennomslående virkningsløshet»

«Elevene får ikke «tukle» med klassikerne; verkene må forstås på én bestemt måte, fra et perspektiv som læreren besitter i kraft av sin akademiske utdannelse. Det er ikke uvanlig å se uberørte skinnbind med kanonlitteratur i bokhylla, mens det i samme hjem er populærlitteratur der bøkene er lest i filler» (Rosebrock 1995 s. 150)

Kanon-verkene skal være noe å strekke seg etter: «[M]an må trene seg til å nyte det som virkelig er av kanonisk kvalitet» (professor Petter Aaslestad) David Foster Wallace: «I had a teacher I liked who used to say good fiction’s job was to comfort the disturbed and disturb the comfortable»

Noen bruker kanon-begrepet om skjellsettende (teoretiske) tekster innen en vitenskap, f.eks. sosialantropologi eller medievitenskap

Den norske sosiologiske kanon I 2010 presenterte tidsskriftet Sosiolognytt de fem første av 25 tekster som skulle utgjøre en “norsk sosiologisk kanon”. På de to første plassene var tekster av Eilert Sundt. Sosiologforeningens oppgave var å velge ut 25 fagklassikere som gjør norsk sosiologi til en solid fagtradisjon. I 2011 var alle de 25 verkene valgt ut: Eilert Sundt: Om Giftermål i Norge: Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder (1855) Eilert Sundt: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857) Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire: En sosiologisk undersøkelse (1952) Vilhelm Aubert: Om straffens sosiale funksjon (1954) […]

Boka forbudt i undervisningen «Tidsspor» n-ordet fjernet 219 forekomster av ordet Endret til «slave» Boka forbudt i undervisningen Er dette kritikkverdig sensur eller en hensynsfull og nødvendig tilpasning? «[T]il tross for all mishandlingen og rasistiske tilnavn forblir Jim den edle av romanens figurer. Ta bort fornærmelsen og vi går glipp av noe av størrelsen ved karakteren hans» (professor Mark Bauerlein)

Thorbjørn Egners sang om lille Hoa i hottentottenes land (1951 og senere versjoner) «Ved å endre og utelate fjerner man like fullt noe av Egners særpreg så vel som spor av den tid tekstene ble til i. Samtidig fjerner man en kilde som kunne vise hvordan enkelte ord endrer betydning med tiden. Egner er en del av sin tids diskurs, som hans tekster aktiverer.» (Aasta M. B. Bjørkøy i Morgenbladet 25. november – 1. desember 2011 s. 24)

Promotert av lesere uavhengig av forlagskampanjer Er samleobjekter Kultbøker Promotert av lesere uavhengig av forlagskampanjer Er samleobjekter Tar pulsen på en livsfølelse, en subkultur e.l. (”mot-kanon”) Leder ofte over i uoffisielle hjemmesider, fan fiction, fan art osv. …

Luke Rhinehart: Terningmannen (1971; på norsk 1995) «Han hadde aldri regnet med at Terningmannen skulle få den store oppmerksomheten og senere gjøre ham til «terningkultens» overhode. [...] Tusenvis av lesere verden over har gitt seg i kast med terningen etter å ha lest boken, den har inspirert til en dokumentarfilm om folk som lever etter terningens befalinger, et reiseprogram på [TV-stasjonen] Discovery [...] Terningmannen har alltid vært det man vil kalle en kultroman – det vi si at den ikke er blitt promotert på annen måte enn av mennesker som har lest den og anbefalt den for venner.»