PSY 4401 2. dag 3.10.2007 DEBRIEFING (Psykologisk debriefing)

Agenda 09.15 – 11.30: Debrief: Definisjon, Formål, Spilleregler, Modeller og fremgangsmåte: når – hvor – hvordan – hvor lenge – oppfølging. Debrief analysert med SWOT 11.30 – 12.15: Lunsj 12.15 – 14.00: Gruppearbeid 14.15 – 15.30: Plenumgjennomgang av gruppeoppgaver 15.30 – 16.00: Evaluering

Gruppearbeid Deltagerne i hver gruppe tar utgangspunkt i forrige ukes gruppearbeid. Gruppene drøfter fremgangsmåte for debrief for gjennomføringen av gruppearbeidet. Hver gruppe legger frem en SWOT analyse av forrige ukes gruppearbeid. Formål: Erfaring, medvirkning i gruppearbeid (team) Erfaring med fremleggelse (verbalisere) Bevisstgjøring av debriefingsteknikker

SWOT- teknikk Analysemodell Tidsdimensjon Her og nå Fremtid Vur- dering Positive Hva fungerer bra – styrker Strengths Hva er mulighetene Opportunities Negative Hva kan forbedres – svakhet Weakness Hva er hindringene Threats

Psykologisk Debriefing Debriefing er en psykologisk intervensjon innrettet mot å redusere den psykologiske morbiditet som skyldes eksponering for traumer (Hodgkinson & Stewart) Utviklet innen militæret for å opprettholde moral og redusere psykiske belastninger etter trefninger. På 1980-tallet overført til sivile forhold

Debrief er: - En systematisk gruppesamtale - Som følger på forhånd opptrukne retningslinjer - Under ledelse av person som selv ikke er involvert i den aktuelle hendelse Med deltagelse av personer involvert i hendelsen Ivaretakelse av den enkeltes integritet og verdighet

Forutsetning for debrief Deltagerne må på forhånd kjenne prinsippene for god kommunikasjon: Mental beredskap på å delta i kommunikasjon Aktiv lytting Ta perspektivet til den som snakker ved aktiv lytting Ta perspektivet til tilhørerne når man selv snakker

Grunnprinsipper i Debrief 1. Aktiv medvirkning 2. Samarbeidsprinsippet 3. Forebyggingsprinsippet

Debrief - formål 1. Rekonstruksjon av hendelsen, konsensusetablering, hindre konfabulering 2. Evaluering; - hva har fungert - hva kan forbedres - hvilke nye tiltak må etableres 3. Normalisering av følelser som følge av unormal hendelse 4. Forebygging; - justere arbeidsrutiner, utvikle organisasjonen - individuell oppfølging, kollegastøtte

Debriefing – formål (2) 1. Redusere psykisk belastning umiddelbart etter den traumatiske hendelse gjennom rekonstruksjon av hendelsen, konsensus-etablering 2. Forebygge utvikling av psykiske senskader (PTSD) Robinson (1995) argumenterer for ordningen, Shalev (1994), Raphael (1995,1996), Rose (19997) og Rick (1998) påviser manglende evaluering

Debrief - spilleregler være romslige, akseptere at vi er forskjellige med forskjellig erfaringsbakgrunn ikke dømme, ikke legge stein til byrden fortrolighet, personlige opplysninger hensynsfullhet, ikke bidra med usanne opplysninger selvorientert, de andre taler for seg selv Ikke notater / lydbånd / fotografering

Debrief modeller Mitchell modellen Dyregrov modellen 3-trinns modellen (3 F modellen)

Debriefing Mitchell (1983) og Dyregrov (1989) har operasjonalisert 7 trinn: 1. Innledningsfasen 2. Faktafasen 3. Tankefasen 4. Inntrykksfasen 5. Reaksjonsfasen 6. Normaliseringsfasen 7. Fremtidsplanlegging og avslutning

Debriefing – ulike modeller Felles for debriefingsmodellene er: Innledning (skape ro, drikke, mat?) Beskrive hendelsen - fakta Identifisering av emosjonelle responser Stimulere til verbalisering av responsene Legitimere responsene (”det er normalt, det er vanlig”) Initiere fremtidsperspektiv (ønskeverdig fremtid)

Parkinson (1997) 3-trinn ( 3 timer +) Innledning: klargjøring av mål og regler 1. Fakta; hva skjedde før, under og etter hendelsen 2. Følelser: Sanseinntrykk; syn, lyd, lukt, smak, sterke og svake opplevelser, fysiske reaksjoner, positive reaksjoner, hva er hovedinntrykk 3. Framtid. Normalisering: normale reaksjoner på unormale hendelser Informasjon: Hva vil skje; vanlige etter-reaksjoner, nødvendig med personlig støtte (gruppe, organisatorisk, ekstern). Etterspill: mønstring, rettsapparat, forespørsler, undersøkelser Avslutning: henvisning, forfriskninger

Debrief - anvendelsesområder Naturlige og menneskefrembrakte katastrofer Bilulykker Skyting, bombetrussler, ran Voldtekt, fysisk forulemping Bevæpnede situasjoner Selvmord, drap og voldsomme dødsfall Dødsfall spesielt blant unge, barn og spedbarn Arbeidsledighet og oppsigelser Kirurgiske inngrep Arbeids- og hjemmeulykker Arbeidskonflikter Kommunikasjonstrening som forberedelse til alvorlige hendelser Kommunikasjonstrening for å styrke daglig kommunikasjon i bedriften

Observasjonstrening – leder (1) Diffuse tegn på kriserammede personer: - hurtig, anstrengt og kortfattet respirasjon - kremting og munntørrhet - tendenser til ukontrollert tale - selvmotsigelser - volumforandringer i talen - hurtige, flakkende blikk-bevegelser - mangelfull blikk-kontakt evt store pupiller - ansiktsuttrykk: smil - engstelse - redsel

Observasjonstrening – leder (2) - rødflammet hals - hurtig skifting av ansiktsfarge - rigide kroppsbevegelser - kantede hodebevegeler - gjentatte håndbevegelser (fingerknipsing) - fremadlent sittestilling - stadige forandringer i sittestilling - forandringer i hånd- og fotplassering

Kommunikasjonstrening – leder (1) 1. Være konsentrert 2. Aktiv øyekontakt 3. Avpasse hodenikk og ansiktsuttrykk 4. Unngå distraherende geberder 5. Gjenta, oppklare og kontrollere spørsmål (parafrasering, speiling) 6. Stille oppklarende, konkrete spørsmål 7. Avpasse smil til den avhørtes ansiktsuttrykk

Kommunikasjonstrening – leder (2) 8. Unngå å avbryte deltager som snakker 9. Unngå å 'overkjøre' annen person som taler 10. Ikke hoppe i tid og rom når det gjelder kompliserte spørsmål 12. Tillate pauser over 7.5 sekunder 13. Bidra til å skape jevne og flytende overganger mellom å være tilhører og taler 14. Opprettholde positive kommunikasjonssignaler - ikke dømme

Verbal kommunikasjon; hemmende Ledende spørsmål Kort-svar spørsmål (ja/nei) Betvilende spørsmål (Hvorfor, men, er du sikker....) Løfter, trusler, tvang Uriktige opplysninger Flere spørsmål om gangen Hoppe i tid og rom

Verbal kommunikasjon; fremmende Aktiv lytting Gi tid til svar ”Fortell hva som skjedde” ”Fortell mer” ”Hva så du” (hørte, luktet, observerte) ”Hva har du lært” ”Hva gjorde du bra”

Psykologisk krise og morbiditet Ett års oppfølging: Alvorlige, store ulykker: 30 – 40 % PTSD (Raphael, 1986) Trafikkulykker: 11 % PTSD (Mayou, 1993) Voldtekt: 25 % PTSD (Foa, 1995) Prevalens i befolkningen av PTSD: Menn: 5 %, Kvinner: 10 % (Kessler, 1993)

Debriefing - evaluering Funn: 1. Funn Debriefing resulterte verken i reduserte symptomer eller i utsatt symptomdeby 2. Intervensjonen økte ikke korttidsrisiko for PTSD (3 – 5 mnd) 3. Etter ett år viste en studie signifikant økning i risiko for PTSD for personer som hadde fått debriefing – sekundær traumatisering?

Forklaring på manglende effekt av debriefing 1. Kort intervensjonstid 2. Kort oppfølgingstid 3. Uheldig randomisering av gruppene 4. Iverksettelse av debrifingen uhensiktsmessig 5. Sekundær traumatisering – re-traumatisering 6. Sykeliggjøring av normale belastninger 7. Generell traumatiseringsmodell og intervensjon

GRUPPESAMTALEN Gruppeaktivitet øker nyansene i hendelsen – gruppeprosess Alminneliggjøring av reaksjoner, demping av egne følelser Egenaktivitet igangsetter bearbeiding av reaksjoner og refleksjon Verbalisering og informasjon motvirker psykiske senvirkninger og stimulerer til personlig vekst