Å skrive en tid og et sted (og kanskje en handling) Den eldre Amalie Skram Å skrive en tid og et sted (og kanskje en handling)

Om biografi og fiksjon: ”At biografien har litterære innslag, medfører likevel ikke at sjangeren blir fiksjon. Siden målet for den fortellende (narrative) rekonstruksjonen er å presentere en historisk persons liv, er det vanlig å se biografien som en variant av historiografien. I forhold til Aristoteles’ distinksjon mellom historikeren som forteller av hendelser som faktisk har hendt, og dikterens fremstilling av det som kunne hende (Poetikken, kap. 9, ca 340 f.Kr.), inntar biografen en mellomposisjon. Den franske forfatteren André Maurois’ Aristoteles-inspirerte skille mellom det som «faktisk» er sant og «poetisk sannhet» er relevant her; den ambisiøse biografen tilstreber på en måte begge deler i én og samme fremstilling. I tidligere epoker ble biografiens «poetiske sannhet» vurdert som viktigere enn den faktiske, og mange biografier tenderer mot å generalisere ut fra fremstillingen av ett liv. Den tyske hermeneutikeren Wilhelm Dilthey går så langt som å hevde at «idet [bio­grafien] beskriver det spesielle, gjenspeiler den utviklingens allmenne lov».” Jakob Lothe: Litteraturvitenskapelig leksikon, rev. utgave 2007

Biografisk oversikt 1846 Født i Bergen 22. august 1852 Skolegang 1863 Konfirmert. Faren fallitt – flytter 1864 Gift med August Müller 1864 – 65 Reiser til Vest-India, Mexico 1865-69 Bosatt i Bergen 1866 Jacob født 1868 Ludvig født

1869-71 Reiser med mann og barn verden rundt med seilskipet ”Admiral” 1871-77 Bosatt i Bergen, siden på Ask. Skrev sin første anmeldelse i Bergens Tidende 1877 Innlagt på Gaustad 22. desember. Utskrevet 16. mars 1878 1878 Separert fra August Müller 1878-81 Bor hos broren Ludvig i Fredrikshald

1881–84 Bosatt i Kristiania 1882 Treffer Erik Skram hos Bjørnson 1884 Gift med Erik Skram 3 april. Flytter til København 1885 Romanen Constance Ring 1887 Bohemstriden 1889 Johanne født 1894 Innlagt på Kommunehospitalet, siden St. Hans hospital i København, februar til april

1894 Reiser til Russland 1895-96 Reiser til Paris 1897 Broren Ludvig dør 1898 Faren og kaptein Müller dør 1899 Skilt fra Erik Skram 1905 Dør 15 mars, 58 år gammel

Amalie og Erik Skram, 1896

Virginia Woolfs tanker om tid: “Time, which is a sunny pasture covered with a dancing light, time which is widespread as a field at midday, becomes pendant. Time tapers to a point. A drop falls from a glass heavy with some sediment, time falls. These are the true cycles, these are the true events.” Virginia Woolf: The Waves, 1931 (Taper: gradvis reduksjon, gradvis avtagning Pendant: prisme i krystallkrone, sidestykke, motstykke Sediment: avleiring, bunnfall)

Om kildebruk og litterære virkemidler ”Brev, dagbøker og annet historisk skriftmateriale er viktige dokumenter for en biograf. Samtidig som slike dokumenter er uunnværlige, er de ufullstendige og potensielt upålitelige, og biografens bruk av dem innebærer ulike former for seleksjon og prioritering av stoffet. Det litterære aspektet ved biografien forsterkes ved at den i rekonstruksjonen aktiverer en serie litterære teknikker og virkemidler som bildebruk, fortellerhold­ning og strukturering av det biografiske materialet. Frekvens og effektiv ordning av dette materialet bidrar i sin tur til å karakterisere den aktuelle biografien. Selv om litterære virkemidler blir spesielt påfallende i biografier som markerer sterk innlevelse og dramatisering f.eks ved bruk av dialog, inngår de i alle biografier.” Jakob Lothe: Litteraturvitenskapelig leksikon, rev. utgave 2007

Hva vil jeg se etter? Vendepunkter Personer som fyller en dramaturgisk funksjon Steder som kan vise en tid Spor etter de skapende kreftene Forholdet indre/ytre verden Paralleller/kontraster til min egen tid Danseren i tekstene Amalies blikk Paralleller i livssituasjon og eksistensiell holdning Bærende bilder eller scener for temaene sjalusi, mannlighet og kvinnelighet, moderskap, oppdragelse, moral, skjebne. Stedene der det brenner i forfatterskapet; det uforløste, farlige, det som klør

Litterære virkemidler for å skrive en tid, et sted og en handling Effektiv dramaturgi (”Kioskveltertrikset”) Bevisst bruk av tid (tilbakeblikk, presens, frampek) Bevisst bruk av sted (kameraføring, ”den talende detaljen”, forgrunn/bakgrunn) Bevisst bruk av temposkifter (lange skildringer hemmer fremdriften i teksten, dialog får det til å føles som om lesingen går raskere, vendepunkter og sceneskift skaper variasjon)

Kan biografen finne sannheten? ”To try and tell the truth about life is to admit that truth is not found in any one place, but swarms plankton-like in any scoop of water we draw up. The sense is in the pattern and the pattern is always changing. The pattern looks different in different lights. We try to make an order but our order is always provisional and the trick is to know that and not get caught in the hero-certainties of too much sun.” Jeanette Winterson

Å finne det andre språket “The Waves releases the intensity of response always lying at a level just beneath utterance. The hidden voices of six people moving through childhood to late life are the medium of the reader’s discovery in this book. What is this discovery? – Something permeable, something intimate, closer to our own silent experience than fiction usually permits. And something that seeks through language to reach the habitual states of being where language hardly counts.” Gillian Beer

Alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø,         en tid til å plante, en til å rykke opp;       en tid til å drepe, en til å lege,         en tid til å rive, en til å bygge;       en tid til å gråte, en til å le,         en tid til å sørge, en til å danse;      en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,         en tid til å ta i favn, en til å la det være;      en tid til å lete, en til å miste,         en tid til å gjemme, en til å kaste;     en tid til å rive sund, en til å bøte,         en tid til å tie, en til å tale;     en tid til å elske, en til å hate,         en tid til krig og en til fred. GT, Forkynneren, Kap 3

Solen går opp, og solen går ned,         så skynder den seg tilbake         til stedet der den går opp.       Vinden blåser mot sør,         så dreier den mot nord;         stadig snur og skifter den         og tar fatt på samme rundgang igjen.      Alle elver renner ut i havet,         men havet blir ikke fullt;         dit elvene før har rent,         fortsetter de å renne.       Mannen blir trett av å tale         og får ikke sagt det han vil.         Øyet blir ikke mett av å se,         og øret får aldri nok av å høre.      Det som var, skal alltid være,         og det som skjedde, skal atter skje.         Det fins ikke noe nytt under solen.

Amalie om tiden: Dette Snak om at tiden går, evigheden forestår! Vi er jo midt i evigheden.

Amalie om den skapende prosessen ”Der skal nu også et meget ihærdigt og anstrængt arbejde til denne gang. Jeg må nemlig holde på så længe med min hukommelse, forestillingsevne, smule kundskab om eller viden besked om de ting jeg sysler med, holde på så længe at alt det jeg vil ha frem personer ( -- deres indre og ydre), interiører, gadescener og alt det Du ved, lugten atmosfæren o.s.v at jeg alt alt hver en eneste smittel og smule fotografisk onde i hjernen og ligeledes ved alt hvad disse mennesker tænker, føler og siger, eller vil, eller vilde gjøre. Det er det som er mit egentlige, virkelige arbejde når jeg skriver. (At gjengi det på papiret når jeg selv først har det inde er langt lettere)” (I brev til Erik Skram, 16. mai 1889)

The only way of expressing emotion in the form of art is by finding an ”objective correlative”; in other words, a set of objects, a situation, a chain of events which shall be the formula of that particular emotion; such that when the external facts, which must terminate in sensory experience, are given, the emotion is immediately evoked. (…) The artistic ”inevitability” lies in the complete adequacy of the external to the emotion (…). Fra: T. S. Eliot: ”Hamlet and His Problems”, i Selected Essays 1917-1932, Clarendon Press 1929)

Å skrive et sted ”Har ikke alle mennesker et hemmelig sted? Minst ett! Og når jeg sier sted, tenker jeg ikke på en geografisk lokalitet, skjønt den kan danne utgangspunktet, men på et sinnets rom; det kan være en lukt, en lysbrytning, en sti, en gatestump, eller en kombinasjon av for eksempel lysbrytningen i et utslittingsvindu og en hvinende bilbremse pluss duften av brent kaffe. Kombinajsonsmulighetene er legio. Så meget et vi iallfall at ”stedet” er basert på erindring. Det er et sted hvor sinnet bor i glimt. En forskjøvet eller bortgjemt erindring. Derfor kaller jeg det hemmelig. Stedet er altså hemmelig også for en selv. Vi har også steder vi vet om, som knytter seg mer til hukommelsen enn til erindringen, steder til å hygge seg i eller flykte bevisst til, i dagdrøm. Men de stedene snakker vi ikke om her. Det stedet vi snakker om er et skjult sted, vi kan ikke ta det frem efter behov, vi har det altså egentlig ikke. Vi må bruke både ”har” og ”stedet” i anførselstegn (…) (… det bevisste stedet representerer nærmest en villet flukt, det hemmelige stedet kommer til oss – og vi til det – av dyp nødvendighet.” (Johan Borgen: Innbilningens verden, Oslo 1977)

Den poetiske språket Slik språket motsetter seg våre forsøk på ordlegging, minner det oss om den ”skjebne” språket er underlagt og som Walter Benjamin har kalt ”ovebenevnelse”. Når vi navngir tingene, dekker vi dem også til og taper dem av syne. Anstrengelsen som det poetiske språk påtar seg, er å befri tingene fra overbenevnelsen. Men heller ikke det poetiske språk unnslipper språkets skjebne. Likevel lar det oss øyne en tilgang til mening som meddelelsens språk overser. For i spenningen mellom benevning og tap besinner det poetiske språk seg på overbenevnelsens skjebnesvangre faktum. Stedets hemmelige og nødvendige poiesis, slik den tilfaller oss i erindringen, tilskynder denne besinnelse. (Dan Anderson: ”Erindringens steder”, Vinduet 4/1996)

Biografityper: 1) Informativ biografi: unngår all tolkning bortsett fra seleksjon, men må med nødvendighet velge ut hva som skal med og hva som skal utelates av tilgjengelig informasjon. 2) Kritisk, vitenskapelig biografi: resultatet av et grundig forskningsarbeid, presentert med noter og bibliografi. Denne kategorien er tolkende og vurderende, men den avviser spekulativt materiale. Eks: Ian Kershaws biografi Hitler (undertittel for bind 1: 1889–1936: Hubris, for bind 2: 1936–1945: Nemesis); og Berge Furre: Soga om Lars Oftedal (1990). 3) Standardbiografi: fremstilling som balanserer mellom det informative og det tolkende, men uten å dokumentere materialet i samme grad som kategori to. 4) Tolkende biografi: bruker det biografiske materialet friere og er mer subjektivt tolkende enn de to første variantene. Eks: Espen Haavardsholms :Mannen fra Jante (1988). (Om Aksel Sandemose) 5) Fiksjonalisert biografi: har så sterkt innslag av fiksjon at den også kalles dokumentarisk eller biografisk roman. Eks: Karsten Alnæs’ Sabina (1994), med undertittelen 2007 “En biografisk roman”. 6) Fiksjon presentert som biografi: oppdiktet biografi, f.eks. Jon Fosses romaner om maleren Lars Hertervig, Melancholia I og II (1995–96). Fra: Paul Murray Kendall: «Biographical Literature» (i The New Encyclopædia Britannica, 1974) / ”Slutter vi fra det forbigagne til det fremtidige, kan vi si at ingen levende art vil arve sitt utseende uforandret til fjerne tider. Og av de arter som nå lever, vil meget få etterlate seg avkom av noe som helst slags til en ennå fjernere fremtid. (…) Mens denne vår klode har rullet rundt etter tyngdens bestemte lov, har uttallige former, høyst skjønne og høyst vidunderlige, fra en enkel begynnelse utviklet seg og utvikles ennå.” Charles Darwin: Artenes opprinnelse, 1859