Nye former for deltakelse Fortsatt bruker rundt tre av fire velgere stemmeretten ved stortingsvalg, men valgdeltakelsen er på et lavt nivå sammenliknet med noen tiår tilbake. Særlig har oppslutningen ved lokalvalgene blitt svært lav. Stadig færre er medlemmer i politiske partier. Bare 5 prosent har deltatt i arbeidet i et politisk parti det siste året. Partiene sliter med å få folk til å ta på seg politiske verv. Valgkanalen og demokratiet er avhengige av at mange nok velger å gå inn i partiene som politikere på heltid eller deltid. Ungdom engasjerer seg svært sjelden i partipolitisk arbeid. Selv om mange fortsatt er medlemmer i organisasjoner, er det få, rundt 20 prosent, som er med i organisasjoner som vi forbinder med politisk påvirkning. De fleste av dem er passive medlemmer.

Politisk deltakelse Generelt er det små forskjeller mellom kjønnene når det gjelder politisk deltakelse. Politisk deltakelse øker med alderen og er generelt høyest i aldersgruppen 45–54. Men unge benytter seg oftere enn middelaldrende av direkte aksjoner Jo høyere utdanningen er, jo større er deltakelsen, uansett form. Personer i høye stillinger, mellomledere og toppledere, bruker politisk påvirkning oftere enn andre grupper. Mange av dem er organisasjonsmedlemmer og tar direkte kontakt for å påvirke. Også blant selvstendignæringsdrivende tar mange direkte kontakt med det politiske systemet. Det er klare forskjeller knyttet til inntekt. Mens de med høy inntekt oftere bruker stemmeretten, tar direkte kontakt, deltar i aksjonsgrupper og har et politisk styrt forbruk, deltar de med lav inntekt hyppigere i demonstrasjoner og pengeinnsamlinger. Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det norske politiske systemet.

Hvorfor noen ikke deltar De som ikke deltar i politikken, er ingen ensartet gruppe: Enkelte mangler interesse for politisk deltakelse. Andre er så fornøyde med det politiske systemet og samfunnsutviklingen at de ikke ser noen hensikt i å engasjere seg. Til slutt har vi dem som gjerne skulle ha engasjert seg, men som opplever at de ikke når fram i det politiske systemet: Påvirkningsformene valg, organisasjoner, medier, aksjoner og kampanjer er i utgangspunktet åpne for alle. Likevel oppfattes disse politiske kanalene trolig som lukkede for store deler av befolkningen.

De som ikke når fram Mange deltar ikke i offentlig politikk, trolig fordi de mangler ressurser. Bare de med høy inntekt, posisjon har svært stor tro på egen mulighet til å påvirke. Politiske ressurser er egenskaper eller kjennetegn som gjør det lettere person å nå fram med sine ønsker i det politiske systemet. Noen slike ressurser er språklige evner, selvtillit, kunnskap, god økonomi, tid, i viktige organisasjoner, kontaktnett og adgang til mediene. En av tre innbyggere mener politikken ofte er for innviklet for vanlige folk, viser Makt- og demokratiutredningen. Språk kan dermed medvirke til å ekskludere hele befolkningsgrupper fra politikken.

Tillit til politikere og system Tilliten og lojaliteten til partiene er lav. Befolkningen stiller klare krav til at staten oppfyller forpliktelsene sine. Politikerne har gitt rause løfter gjennom flere tiår med valgkamper og debatter i mediene. Velferdsstaten har etablert lovfestede sosiale og økonomiske rettigheter for alle – gjennom hele livet. Det fører til forventninger om at det offentlige skal fortsette å ta på seg stadig mer ansvar for den enkelte innbygger. Forbrukerrollen er en stadig større del av befolkningens dagligliv – et resultat av økt materialisme og kjøpekraft. Det er en generell tendens til større egoisme og mer vekt på egen nytelse, delvis som en følge av tendenser innenfor moter, markedsføring og underholdning. Mediene formidler hvordan den enkelte kvinne og mann rammes av velferdsstatens svakheter og politikernes løftebrudd.

Betingelser for politisk deltakelse Påvirkningskanalene må være åpne og tilgjengelige for alle. Elitestyre er ikke forenlig med demokrati og medborgerskap. Samfunnets øverste sjikt og toppledelsen i partier, organisasjoner, bedrifter og medier må ikke få lukke seg inne og stadig få gjennomslag for sine særinteresser. Vanlige folk bør kunne føle at det finnes et spekter av effektive politiske påvirkningskanaler de kan bruke til å framføre sine interesser og verdier. Fordelingen av politiske ressurser bør være så jevn som mulig. Dersom slike ressurser er svært skjevt fordelt, kan det få uheldige følger for demokratiet. Spesielt uheldig blir det om avmakt og mangel på politiske ressurser faller sammen med mangel på økonomiske ressurser, utdanning osv. hos store grupper. Da blir det både et økonomisk og et politisk klasseskille som kan skape store spenninger i samfunnet. En spesiell utfordring oppstår når religiøse og kulturelle minoriteter ikke har samme politiske ressurser som resten av befolkningen.