Lokal og sentral statsforvaltning Statsforvaltningen består av to hoveddeler: Den sentrale statsforvaltningen (statsadministrasjonen). Her finner vi departementene og direktoratene, og de fleste ligger i Oslo. Den lokale statsforvaltningen Arbeidskontorer, lensmannskontorer og trygdekontorer er deler av den lokale statsforvaltningen som de fleste av oss nok kommer i kontakt med i løpet av livet.

Den sentrale forvaltningens funksj. Forvaltningens viktigste oppgaver innebærer blant annet å bidra med ekspertise og rutiner når politikerne arbeider fram nye forslag og planer. å sette i verk Stortingets vedtak og andre politiske beslutninger.

Krav til forvaltningen De skal være lojale mot den politiske ledelsen i departementene, altså regjeringen. Samtidig skal de være nøytrale og uavhengige. Idealet er på mange måter den upartiske dommer som ut fra regelverk og innhentede fakta foretar en nøktern og saklig «objektiv» vurdering.

21. april 1864 – 14. juni 1920 Max Weber

Likhet, legalitet og offentlighet Legalitet: Alle vedtak skal gjøres med begrunnelse i en lov. Likhet: Når en saksbehandler anvender en lov, må han eller hun likevel ofte bruke skjønn. Derfor er det et ideal at alle sammenliknbare saker skal behandles likt – uavhengig av saksbehandleren Offentlighet: For å sikre at prinsippene om legalitet og likhet faktisk blir respektert, er det et mål at saksbehandlingen skal være åpen og «gjennomsiktig».

Problemer: fellesskap innenfor? Kulturelle fellesskap: I forvaltningen arbeider jurister, samfunnsvitere og økonomer – men samarbeidet fungerer ikke alltid smertefritt. Ulike grupper har ulike ord og begreper, ulik tenkemåte, ulikt kontaktnett og ulike forbilder som kan få samarbeidet til å knirke. Interessefellesskap: En avdeling med et spesielt ansvarsområde kan, bevisst eller ubevisst, være med på å påvirke en sak i en retning som oppfyller egne ønsker og interesser. Ekspertisefellesskap: Eksperter på et område kan verne om sin måte å betrakte problemer og løsninger på.

Oppsplitting og fristilling Den norske offentlige sektor er i utgangspunktet mer oppsplittet enn i en rekke andre land. Tallet på departementer og direktorater er høyt, og de tre forvaltningsnivåene kommune, fylke og stat gjør styringen uoversiktlig. Statsforvaltningen er inne i en effektiviserings- og omstillingsprosess der målet er å gi de enkelte organene større frihet og konkurranse. Dette kan gi politikerne mindre innsikt og kontroll dersom ikke nye tiltak blir satt i verk for å sikre dette. Deler av statlig virksomhet er i ferd med å etablere seg som halvprivate aksjeselskaper som Telenor og Statoil, og blir i økende grad utenfor politisk kontroll. Norges Bank opererer i stadig større grad på egen hånd, riktignok etter instrukser gitt av politikerne. Det innebærer at regjeringen og Stortinget ikke har den samme innflytelsen over rentenivå og pengeverdi som før.

Omstilling og effektivisering Privatisering – kundene betaler selv for tjenestene Konkurranseutsetting – staten betaler og private konkurrerer om å tilby tjenestene Fristilling av offentlige virksomheter – virksomhetene gis utstrakt grad av selvstyre

Formannskapsmodellen

Byrådsmodellen

Rammene for selvstyret Overføringer fra staten er blant de viktigste inntektskildene til kommunene. Kommunene skal i prinsippet ha stor frihet til å velge sine oppgaver. I praksis er det kommunene som må sette store landsdekkende helse- og skolereformer som Stortinget har vedtatt de siste tiårene ut i livet.

Kommune- og fylkestingsvalg Hvert fjerde år er det kommunevalg og fylkestingsvalg i Norge. Stemmerettsreglene likner de en har ved et stortingsvalg, men med ett viktig unntak: Alle utenlandske statsborgere med tre års sammenhengende botid eller mer i Norge har stemmerett. Partiene spiller en hovedrolle også i lokalpolitikken. De utformer partiprogrammer, og de nominerer kandidater som skal stå på valglistene. På lokalt nivå er det ofte såkalte bygdelister i tillegg til partiene som er kjent fra rikspolitikken. Disse listene dukker gjerne opp som tverrpolitiske protestbevegelser som vil fremme et spesielt syn i et viktig lokalpolitisk spørsmål.

Fylkesmannens funksjoner Å føre tilsyn. Kontrollere at kommunenes og fylkeskommunens virksomhet holder seg innenfor lover og forskrifter, og at vedtak i Stortinget, regjeringen og statsadministrasjonen faktisk blir fulgt opp. Å samordne. Gi råd og støtte i gjennomføringen av sentrale vedtak i kommunene. Å være klageinstans. Fungere som ankeinstans for befolkningen i kommuner og fylker.

Selvstyre og antallet kommuner Problemstillinger: Trenger vi lokal styring? Likhet eller selvstyre? Hvor mange kommuner?