Litterære samtaler i barnehagen - hvorfor er det så viktig?

Den litterære samtalen/å snakke om tekst Når barn skal skape mening i tekst, er samtalen om teksten viktig. Det har vist seg at samtaler hvor barn får mulighet til å reflektere og diskutere teksten, er effektiv for deres utvikling av lese- og skrivekyndighet (literacy) (Beck & McKeown 2001). Samtalen om tekst er ofte rikere enn hverdagsspråk. En måte å snakke om språk og tekst blir introdusert for barn. Språk blir vist til i forbindelse med diskusjonen av historien/teksten. Vet du hva det betyr? Det er et nytt ord. Dette er en lang historie.

literacy events betegner hendelser som inkluderer lesing og skriving i hverdagen literacy practices den praksis som utvikles når lesing og skriving praktiseres.

Autentiske spørsmål Er spørsmål den som spør ikke vet svaret på. Lukkede spørsmål Noen spørsmål har bare ett riktig svar, da er spørsmålet lukket og det gir ikke mange muligheter for fortolkning og refleksjon. Åpne spørsmål Spørsmål som kan ha mange mulige svar som gir store muligheter for fortolkning og refleksjon. Lukkede tekster har lite tolkningspotensial. Tekstens mening ligger i teksten selv. Åpne tekster spiller på leserens kompetanse, leseren må selv trekke slutninger og fortolke teksten. Tekstens mening kan finnes mellom linjene og kanskje i det som ikke står i teksten.

Tolkningsfelleskap Barna forsøker å skape mening og sammenheng både i og utenfor teksten. Barna skaper og uttrykker assosiasjoner til teksten og til livet, og gjennom dette kan viktige inferenser i teksten de får opplest skapes.

Å bli lest for fordrer ikke bare å lytte for barnas del, men å skape mening sammen med andre. Selve samtalen kan fungere som en vindeltrapp for tenkning.

Hva kjennetegner den litterære samtalen med toåringen? Den voksne tar initiativet Felles fokus i teksten Lukka spørsmål Samtalen tar utgangspunkt i noe barnet er opptatt av Den voksne repeterer det barnet sier Den voksne leder barnet inn igjen i teksten mellom avbruddene Lesingen blir en form for samtale om bildene

Det er Jenny som tar initiativet etter at alle har fått satt seg til rette. 1 Jenny: Bæ og Bø 2 Førskolelæreren: Bæ og Bø ja, Bæ og Bø i vinden. 3: Jenny: Bæ og Bø i vinden. 4 Førskolelæreren: Ja 5 Jenny: I vinden. 6 Johannes: Kan du lese mens jeg får sett på? 7 Førskolelæreren: Bø og Bæ skal handle mat og det er kaldt ute. De tar sparken. 8 Elise: Tar dem sparken? 9 Førskolelæreren: Ja 10 Johannes: Jeg er veldig flink til å sparke. 11 Førskolelæreren: Er du? 12 Johannes: Jeg har mange sparker hjemme. 13 Elise: Ikke jeg. Jeg har ingen.

14 Førskolelæreren: Du har ingen sparker. 15 Johannes: Ja, men jeg har bare to sparker. 16 Førskolelæreren: Du har bare to. 17 Klara: Jeg har fem sparker. 18 Jenny: Jeg har 19 Elise: Nei 20: Jenny: Jeg har mange tusen sparker. 21 Elise: NEI, du har ingen du heller. 22 Jenny: Joho 23 Elise: Næhei 24 Jenny: Joho 25 Førskolelæreren: Kanskje du ønsker deg en spark. 26 Jenny: Med mer .. Ja kanskje jeg får det i gave. 27 Førskolelæreren: Jaha. 28 Elise: Du har det ikke. 29 Førskolelæreren: Ja, men hun kan ønske seg det.

Lesepraksis Lesepraksis bruker jeg som en betegnelse på den lesekompetansen som kommer til uttrykk i høytlesningen. Dette begrepet har med språklige forhold å gjøre. Gjennom samtalene øver barna seg på å utvikle forklaringer, definisjoner og beskrivelser av forhold som har med teksten og deres erfaringer å gjøre.

Tolkningsfelleskap Barna forsøker å skape mening og sammenheng både i og utenfor teksten. Barna skaper og uttrykker assosiasjoner til teksten og til livet, og gjennom dette kan viktige inferenser i teksten de får opplest skapes.

Å bli lest for fordrer ikke bare å lytte for barnas del, men å skape mening sammen med andre. Selve samtalen kan fungere som en vindeltrapp for tenkning.

Samtale om tekst med de eldste barna Barna i vår gruppe har forelsket seg i en bok som heter Drømmereise av Arne Samuelsen (1989). Boka er en billedfortelling. De spør om å få denne boka lest, og velger bort andre bøker til fordel for denne. Det er veldig viktig at den voksne husker å lese de få setningene i begynnelsen og slutten av boka. Kanskje er det den gode samtalen de vet kommer av denne boka som de ber om? Vi sitter tett sammen på gulvet og leser, og vi har ryddet bort alle leker rundt oss. Det er flest gutter i denne gruppa med barn.

Fem gutter Alle er fem år 1 Sander: Hvordan kommer fuglene seg opp i lufta? 2 Filip: De har vinger. 3 Lars: Fordi de har lært seg. 4 Brage: De letter seg! (ivrig) 5 Sander: De gjør seg lette. De har jo fjær. Pause. 6 Voksen: Fly er ikke lette, men de flyr jo. Det er rart. 7 Sander: Fuglene har ikke motorer sånn som flyene. 8 Lars: Tenk om fuglene hadde motor da. Da fløy de sånn! (Viser med armene og lager motorlyd). 9 Brage: Da ble det mye bråk hvis alle fuglene hadde motor. (alle ler høyt) 10 Aksel: Flyene er TUNGE! (Alvorlig). 11 Sander: Fuglene må være sterke. (Ser på den voksne). 12 Voksen: Ja, det må de.

Hva kjennetegner den litterære samtalen med femåringene? Det er for det meste barna som tar turer i samtalen Den voksne inntar en tilbaketrukket rolle Barna selv stiller spørsmål til teksten Barna utvikler hypoteser i fellesskap Det er ok med pauser hvor ingen sier noe (kreativ pause?) Den voksne bekrefter barnas utsagn, stiller lite spørsmål

Simon og Kaia bader Dahle, Gro og Elbjørg Ribe 1993: Simon og Kaia bader. En liten kranglebok. Cappelen. Førskolelæreren har tatt med seg to barn ei jente og en gutt for å lese boka om Simon og Kaia sammen med dem. Barna er 4,4 og 4,2 år. Førskolelærer: Simon og Kaia heter boka, bader og koser seg. Fillip: Er mamma’n deres sinna på dem? Førskolelærer: Har dere hørt om dem? Fillip: Nei. Førskolelærer: Nei? Tenkte du at mamma’n var sinna på dem?

Førskolelærer: Vi får høre da Førskolelærer: Vi får høre da. (Begynner å lese, tar pause på side 3, etter at hun har lest: ” Men Kaia ser dokka. Dokka mi! Sier Kaia.” Fillip: Hvorfor vil hun ha dokka? Mina: Kanskje dokka vil bade? Førskolelærer: Ja, kanskje det. Mina: Noen ganger bruker jeg å bade med de store. Førskolelærer: Med de store? Mina: Ja, de store babydokkene mine. Førskolelærer: Så fint da! Mina: Ja så har de ullklær på og vanlige klær. Noen har sydd de til meg. Førskolelærer: Bader de med klær på? Mina: Nei.

Fillip: Hvorfor tok han av beinet? (Peker i boka side 20). Førskolelærer: Ja se det har han gjort! Skal vi lese videre og finne ut om det? Mina: Mmm Førskolelærer: (Leser videre.) ”Han drar i beinet på dokka” Fillip: Han var slem. Førskolelærer: Og hva gjør Kaia da? (Leser videre.)

”Kaia dytter Simon,” leser førskolelæreren Mina: Det gjør ikke jeg, for jeg bader alene. Og mamma sier at jeg ikke kan ta så mye såpe. Har ikke så mye skum som dem som viskes bort. Førskolelærer: Ja, for de hadde mye skum.

Mina: Har du lest ferdig? Førskolelærer: Nei, skal vi lese mer? Mina: Ja. Førskolelærer: (Leser videre om Simon og Kaia som sloss i badekaret helt til Kaia hyler ”Mamma’n min”, noe som gir Mina nye assosiasjoner). Mina: Mamma Mia! (filmen basert på musikalen med Abbas musikk) Mamma’n min har sett den med mamma’n sin. Mormor er mamma til mamma og jeg er barnebarnet til mormor, men jeg vet ikke hva jeg er til mamma. Førskolelærer: Oj, hva du vet. Jo du er barnet til mamma.

Fillip: Nå må du lese. Førskolelærer: Ja, nå skal jeg lese videre. ”Simon tisser i vannet,” leser førskolelæreren. Mina: Det er lov til å tisse i saltvann. Førskolelærere: Ja, det er lov. Mina: En gang da jeg tissa i vannet, så hadde ikke jeg badetruse på, det bruker ikke jeg. Men jeg tisser ikke om natta, fordi jeg må ta urinprøve, fordi det svir sånn. Førskolelærer: Urinprøve. Ja, det må man ta noen ganger. Fillip: Hvorfor har hun blitt liten nå? (Peker i boka og refererer til små vignett-tegninger som representerer en slag visuell parallellhandling). Førskolelærer: Jeg tror hun er lik som her. (Blar tilbake).