Hvorfor uteblir innsatsen fra foreldre med minoritetsbakgrunn i idretten? Gjør det noe? Hva kan en evt. gjøre med det? Kilde: Carlsson, Y. og Haaland, T. (2004): Barn og unge som står utenfor – aktivisering gjennom idrett. En evaluering av idrettens storbyprogram. Oppdragsgiver: Kultur- og kirkedepartementet

Hvorfor uteblir innsatsen?  Datagrunnlag: Intervjuer med idrettsledere i idrettslag med relativt stor andel minoritetsungdom. –Oslo: Oslo Sportsklubb, Furuset IF, Bjørndal IF, Holmlia sportsklubb –Bergen: Djerv –Drammen: Drafn, Skiold –Kristiansand: Våg Pluss en hel rekke idrettslag hvor andelen minoritetsungdom var lav. NB: Datagrunnlaget er ikke intervjuer med foresatte med minoritetsbakgrunn.

Aktivitetstrappa  Trinn 3. (Høyt) –Verv i hovedstyre og på gruppenivå (eks. ungdomsavdeling, barneidrett) –Lagleder. –Trener for et lag  Trinn 2. (Moderat) –Delta på inntekstbringende dugnader –Kjøre til og fra konkurranser og trening –Delta på foreldremøter  Trinn 1. (Lavt) –Betale medlems- og aktivitetskontingent  Trinn 0. (Ingen deltakelse). –Barna deltar uten noe form for ytelse. Gratispassasjerer Uten en betydelig innsats på nivå 2 og 3 stopper idrettslaget. Hvis Trinn-3 oppgaver lønnes, økes behovet for innsats på trinn 2 og trolig trinn 1. Foresatte med minoritetsbakgrunn deltar så og si ikke på trinn 2 og 3. En betydelig andel betaler ikke kontingenter.

Hvorfor uteblir innsatsen?  Egenskaper ved minoritetsbefolkningen og deres situasjon i Norge: –Manglende erfaring fra sivil deltakelse i hjemlandet –Tror at idretten et offentlig tilbud på linje med skolen –Dårlig råd (og evt. andre prioriteringer) –Kvelds- og helgearbeid –Har ofte flere barn hjemme –Dårlig språk (flaut å delta når en ikke forstår) –Usikre. Vet ikke hva de skal gjøre, og hva som forventes –Bluferdighetsproblemer. Møte med en støtende kroppskultur –En del mødre – bundet til hjemmet (og de kjører heller ikke bil)

 Egenskaper ved idretten og dens deltakere –Lite inkluderende (lite ”smalltalkende” med folk vi har lite til felles med, og hvor det er språkproblemer) –Krav om dyrt personlig utstyr –Fagliggjøring av ”trinn-3 oppgavene” – mindre rom for ”den lege” i ulønnede posisjoner. Minoritetsforeldrenes erfaringer og kunnskap ikke gangbar mynt. –De med faglig kompetanse (eks. ex-Jugoslavia og Russland): Har vansker for å forstå barneidrettens verdigrunnlag. Eliteorienterte. Deres verdier anerkjennes ikke. –Noen lag har et romslig forhold til foreldrenes bruk av alkohol i forbindelse med cup’er, konkurranser og andre tilstelninger –m.m.

 Konklusjon: –Sammensatte årsaker til manglende deltakelse. Mange barrierer og terskler: De fleste foreldre med minoritetsbakgrunn kommer ikke over.  Et klart inntrykk fra evalueringen: –Mange idrettslag er meget inkluderende ift. barn og yngre ungdom uten foreldrestøtte – også de som ikke betaler. –Flere idrettslag signaliserer aktivt gjennom ”fargerikt fellesskap”/antirasisme en inviterende holdning til barn og unge med minoritetsbakgrunn (eks. Vålerenga, Drafn, Kristansand-basket) –Åse Strandbu (2002): Det er mindre forskjeller i idrettsdeltakelse mellom barn/unge med og uten minoritetsbakgrunn i Norge sammenlignet med andre land hvor dette er studert. Dette skyldes trolig at barne- og ungdomsidretten i Norge er mer inkluderende enn i sammenlignbare land.

Manglende foreldredeltakelse: Gjør det noe – i forhold til viktige integrasjonspolitiske mål?  Foreningsdeltakelse: En viktig vei inn i norske sosiale fellesskap, særlig fordi nabolaget i byene spiller en mindre viktig rolle. Dannelse av kjennskapsrelasjoner. Sivilt virke: Limet i lokalsamfunnet. Idretten i en særstilling  Manglende deltakelse fra minoritetsforeldrene: De blir stående utenfor en helt sentral arena for å utvikle nære relasjoner til majoriteten. Og majoriteten mister muligheter for å bli kjent med minoriteten.  Mange flyktninger og innvandrere opplever nordmenn som kalde og upersonlige.  Nordmenn kjenner flyktninger og innvandrere som en kategori via media eller via de helt overflatiske møter. Fravær av personlige møter øker fremmedskepsis.

Gjør det noe for idrettslagets evne til å ”produsere idrett”?  I områder med liten minoritetsbefolkning: Nei –En svak økning i antallet gratispassasjerer kan de fleste absorbere.  I områder med stor andel flyktninger og innvandrere (30-40 prosent og mer): Ja. –Betydelig frustrasjon over manglende deltakelse fra ”minoritetsbefolkningen”. –Et veldig press på de aktive foresatte og ildsjeler. Noe få aktive må bære svært mange gratispassasjerer. –Mange velger et annet idrettslag for sitt barn og for eget engasjement (jf. Drammen og Drafns rekrutteringsområde) –Presset øker enda mer på de som allerede yter mye på nivå 2 og 3.  Idrettslaget står i fare for å bryte sammen uten alternativ ressurstilførsel (eller ved at de begrenser rekruttering fra barn og unge uten bakgrunnsstøtte).

Hva gjør vi med det?  Offentlige midler til å lønne trenere og ledere i idrettslaget – for å erstatte manglende inntektsbringende aktiviteter og kontingenter –En enkel løsning – som passer inn i idrettens blandingsøkonomi. –Har vært en forutsetning for deltakelse i organisert idrett fra mange ungdommer i minoritetstette områder. Noen idrettslag synes sikkert at de trenger mer slik støtte.  Aktiviteter på/ved skolene med idrettslaget som produsent. –Idretten produserer tjenestene og selger sin ekspertise. Aktivitetene er frakoblet deltakelse i idrettslaget. Kan være viktig for å aktivisere inaktive. Et mulig springbrett til organisert idrett senere?  Medlemsskap i idrettslaget koblet til SFO-betaling. –Formelt medlemsskap – men frakoblet alle andre kjennetegn ved sivilt virke. SFO-ansatte inn i foreldrerollen (kjøring, tilrettelegging)  B-medlemsskap: –Adgang til åpne aktiviteter som drives utenfor idrettens ordinære konkurranser og reglement. Produsert med offentlig lønnede ledere. Gir ikke adgang til klubbens medlemsbaserte aktiviteter.

De positive effekter:  Sterkt pressede idrettslag har klart å ”overleve”  Har gitt mange barn og unge med minoritetsbakgrunn anledning til å: –Drive organisert idrett og oppleve glede ved trening og konkurranser. Noen har blitt ”vinnere” på et viktig felt. –Delta i fellesskap med unge utenfor egen etnisk gruppe –Delta i mer egenorganiserte aktiviteter innen en trygg ramme. Fysisk aktivitet og lek

Det problematiske?  Barn og unge – og foreldrene – introduseres i liten grad til idrettslaget som organisasjon.  De eksponeres ikke for de krav og forventninger som stilles til utøveren og hans foresatte – som medlem.  Lærer innvandrere og flyktninger at det offentlige går inn og tar ansvaret barnas idrettsaktivitet? Avlæres de engang for alle?  Hvilke konsekvenser har det for ”norskinger” i samme område når det gjelder deres vilje til å yte et sivilt engasjement?  Kan en ikke-intendert effekt bli at en underminerer det fremtidige sivile engasjement i enkelte områder i de større byregionene?

Kan offentlig støtte gis slik at det sivile engasjement i slike områder økes og ikke brytes ned?  Større satsing på informasjonsformidling, opplæring og mobilisering av foresatte med minoritetsbakgrunn ift. tradisjonelle lag –Hva er forutsetningene for å lykkes? Systematisk erfaringslæring/evaluering  Støtte til mono-etniske eller multietniske grupper som ønsker å starte et lag innenfor etablerte eller ”eksotiske idretter” –Økonomisk, faglig, praktisk og moralsk støtte

–”Learning by doing” –Unger med minoritetsbakgrunn trenger modeller de lett kan identifisere seg med –Bygge opp moralske fellesskap med forventninger og normer om deltakelse i på alle tre trinnene. –Idrett: Ikke bare fysisk aktivitet, men også det sosiale og avslappende samvær med folk en er trygg på og kan slappe av med. Det etniske fellesskap har mange verdier. Integrasjonspolitisk problematisk – særlig for barn og unge. En kan forsterke tendensen til parallellsamfunn. Hvor problematisk er dette idrettspolitisk?