Urban tauredning Presentasjonen er identisk med en artikkel som er trykket i Tidsskriftet Brannmannen Artikkelforfatter: Tekst – foto og tegninger Tomas Adam, deltidsbrannmann Nord – Aurdal brann- og redningsvesen

Brannvesenet i Nord – Aurdal har i lengre tid jobbet med å etablere en lokal tauredningskapasitet. Utgangspunktet var å gjøre oss bedre rustet til å håndtere innsats i sikringskrevende miljø. Vi ønsket å forbedre vår egen evne til å sikre oss selv, men så også behovet for å foreta en sikker evakuering av pasienten. Det er hele tiden blitt understreket at dette ikke har noe med fjellredning å gjøre. Vår hensikt er å kunne løse oppdrag av mer dagligdags karakter, som for eksempel utforkjøringer i bratte veiskråninger, silo-ulykker, fall i sjakter, evakuering fra hustak og lignende.

Denne ressursen vil også gjøre oss bedre rustet til å sikre oss selv ved mer tradisjonelle brannmannsoppgaver. Høsten 1999 ble det avholdt et møte med lederne fra utrykningsetatene.

På bakgrunn av tidligere hendelser var det enighet om at en slik ressurs burde bli forsøkt etablert i Valdres. Det ble videre bestemt at brannvesenet skulle være ansvarlig for utvikling av ressursen, og da spesielt med fokus på teknikk, metode, materiell og organisering. Arbeidet skulle gjøres i nært samarbeid med lege og ambulansepersonell. Deres kunnskap og erfaringer var avgjørende for den metoden vi valgte i forbindelse med evakuering av pasient. Det hjelper lite om vi i brannvesenet er gode på taljer og tau, hvis resultatet er en død pasient på grunn av feil evakueringsmetode.

Før vi startet arbeidet, valgte vi å ta utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Først og fremst skulle dette være en tverrfaglig resurs, hvor brannvesenet skulle ha hovedansvaret for det redningstekniske, og lege og ambulanse for det medisinske. Like viktig var det å finne teknikker som kunne betjenes av personell uten klatreerfaring. Gruppen skulle bestå av personell fra helse (ambulanse, lege, sykepleier), politi og brann. Deltakelse måtte basere seg på frivillighet, og aktiviteten skulle komme i tillegg til de faste øvelsene i brannvesenet.

Kartlegging Det første vi gjorde var å kartlegge mulige objekter og områder hvor vi mente risikoen for en ulykke, med påfølgende sikringskrevende innsats, var til stede. Vi vurderte spesielt høyde og dybde på de objekter og områder vi fant mest aktuelle. Andre forhold som ble vurdert, var muligheter for forankring av tau og redningssystem, spesielt i forbindelse med sjakter og siloer. Vi så på tilkomstmuligheter frem til de ulike objektene.

Resultatet av dette arbeidet skulle danne grunnlaget for vårt valg av utstyr, teknikk og metode. Det skulle også danne grunnlaget for hvordan tauredningsmateriellet skulle organiseres. Valg av metode En helt avgjørende forutsetning for valg av metode, var at den skulle kunne betjenes av personell uten klatreerfaring. For oss var det viktig å finne en løsning som kunne brukes både til firing og heising. Vi ønsket å gå fra en løftefase til en nedfiringsfase uten å måtte endre på den tekniske løsningen.

Etter øvelser på aktuelle objekt, endte vi opp med en taljerigg med utveksling 1: 4. Ved taurelatert redning i urbane miljøer er det ofte behov for å kunne løfte og fire om hverandre. Taljeriggen er utstyrt med en taulås med mulighet for å kunne heve låsen ved hjelp av en snor. Snoren fungerer som en ” fjernstyring”. Ofte blir taljeriggen montert så høyt at vi ikke når taulåsen fra der vi jobber. Med denne løsningen har vi kun en metode å forholde oss til. Dette gir fordeler med tanke på opplæring og bruk.

25 meter Med bakgrunn i tidligere kartlegginger viste det seg at en operasjonsradius på 25 meter holder for vår del. 25 meter virker ikke spesielt imponerende, men her er det viktig å være klar over at vår metode ikke har noe med alpin fjellredning å gjøre. Vår metode er laget med tanke på å kunne løse oppdrag i urbane miljø, der folk flest ferdes. I vårt distrikt har det vist seg at 25 meter holder i de aller fleste situasjoner. 25 meter har dannet grunnlaget for vår måte å operere på. Den setter også en veldig klar begrensning på hva vi er istand til å gjøre.

Det er ikke bare forventet innsats som skal være bestemmende for hvor langt ut vi skal kunne operere. Personell må ikke settes inn uten at de selv eller ved hjelp av andre, kan trekkes ut dersom en farlig situasjon oppstår. Jobbes det på lengder utover 25 meter, vil vanskelighetsgraden på innsatsen øke. Det er selvfølgelig fullt mulig å jobbe på lengder utover 25 meter, men det vil kreve adskillig mer trening enn det vi kan gi vårt mannskap.

Ekstra sikring Med ekstra sikring mener vi et tau som skal virke uavhengig av redningssystemet eller hovedtauet. Ekstrasikringen skal gi den eller de som fires eller heises, en tilleggssikring. Sikringen trer i kraft dersom hovedtauet settes ut av funksjon på grunn av forkiling, skade eller kutt. Ekstrasikringen skal dimensjoneres og plasseres slik at man kan fortsette nedfiring dersom taljeriggen skulle svikte.

Plassering blir viktig av to grunner: Sikringen må plasseres slik at den tar belastningen riktig og den må plasseres slik at den eller de som sikres, ender der det opprinnelig var planlagt. Ekstra sikringsmann skal tilstrebe best mulig oversikt over situasjonen. Ved god oversikt vil sikringsmannen se utviklingen av redningsarbeidet. Dette gir ham mulighet til å assistere eller eventuelt fullføre en nedfiring. Vi definerer all aktivitet med bruk av tau som arbeid i høyden. Ved slikt arbeid skal det alltid etableres en ekstrasikring som er uavhengig av taljerigg eller nedfiringstau.

Avvik fra kravet kan for eksempel gjøres ved ulykker i bratte veiskråninger eller i ekstreme nødstilfeller. Avvik kan gjøres dersom konsekvensen av et fall, ikke medfører noen alvorlig trussel mot innsatspersonellets sikkerhet. Dersom det gjøres avvik, skal det skje i en tverrfaglig samhandling mellom de ulike faglederne og sikringsleder. All evakuering av pasient med eller uten bårefører skal ha ekstra sikring, uansett helling på skråning. I Nord – Aurdal brann og redningsvesen er bruk av ekstra sikring et ikke-tema. Ledelsen aksepterer ikke slik aktivitet uten at det er etablert ekstra sikring!

Ved bruk av paller kan man få lagd et høyt nok festepunkt for taljen når man skal heise opp personer fra for eksempel en brønn.

Nedfiring og klatring på fritt hengende tau Før du firer deg ned på et tau, skal du være i stand til å klatre opp igjen på det samme tauet. Med andre ord: Gå aldri inn i en situasjon uten at du vet hvordan du skal komme ut av den igjen. Skadestedsledelsen vil få en håpløs situasjon å håndtere, hvis man ikke skulle få personell ut eller opp igjen. Et viktig moment ved nedfiring over kant, er å tilstrebe høye festepunkt for nedfiringstauet. Et høyt festepunkt for nedfiringstauet gjør det lettere å passere bratte og vanskelige kanter.

Ved for lave festepunkt, må man ofte krabbe over kanten. Noen ganger har man ikke noe valg, men en god start blir det sjelden. Lave festepunkt kan også skape vanskeligheter ved oppstigning. Følger tauet terrenget eller konstruksjonen over et lengre stykke, vil det gjøre det vanskelig å flytte tauklemmen og taubremsen, fordi tauet presses mot underlaget. Et alternativ til å klatre opp igjen på tauet, er å bli heist opp ved hjelp av taljeriggen. Vårt utgangspunkt er at man tar seg opp på det samme tauet som man har firt seg ned på.

Klatring på fritthengende tau er nok den teknikken som krever mest av den enkelte både teknisk og fysisk. Å kunne klatre opp igjen på et fritthengende tau, er et absolutt krav. Sannsynligheten for en stupbratt nedfiring med påfølgende oppstigning vurderer vi som liten. Teknikkene for nedfiring og oppstigning vil være de samme.

Basepunkt Basepunktet i tauredning har vi gitt den samme funksjonen som basepunktet ved en røykdykkerinnsats. Det er stedet hvor taljeriggen blir rigget, ekstra sikring etablert og sikringsleder har sin plass. Basepunktets plassering i forhold til den eller de som skal reddes, samt mulighetene for gode forankringer, er helt avgjørende for hvor sikker og effektiv redningsinnsatsen blir. Det er en alminnelig oppfattelse at det er bårefører som er ”redningsmannen” i forbindelse med slik innsats.

Båreførerfunksjonen er viktig, men de virkelige ”redningsmennene” befinner seg i basepunktet. Det er der tauredningsinnsatsen koordineres og ledes. Det er personellet i basepunktet som sørger for sikkerheten ved nedfiring og heising. Det er de som sørger for at de som skal ned, ender der de skal. Er forankringspunkt plassert riktig i forhold til den som skal reddes, er mye gjort.

Ledelse Utfallet av en tauredningsinnsats vil være helt avhengig av hvor godt basepunktet fungerer. Det er i basepunktet den største utfordringen ligger. Det betyr at sikringsleder skal være den med bredest tauerfaring. Sikringsleder har ansvaret for den praktiske gjennomføringen, samt sikkerheten til personellet som jobber i basepunktet eller i tau ved pasienten. Kommandomessig sorterer sikringsleder under fagleder brann.

Organisering av materiell For å unngå at tid går til spille, er det viktig at utstyret er organisert på en oversiktlig og logisk måte. Med oversiktlig menes at utstyret er pakket i selvstendige enheter. På Fagernes har vi fire enheter for personlig sikring og tilkomst, en enhet for sikringsleder, en for ekstrasikring av pasient og bårefører og en for taljeriggen. Oversiktlig betyr også at enhetene inneholder alt utstyr som er nødvendig for å kunne utføre for eksempel sikker adkomst eller ekstrasikringsfunksjonen.

Tar man med seg enheten for personlig sikring, skal alt nødvendig utstyr for egen sikring, i for eksempel bratt veiskråning eller på basepunktet, være med. Det blir fort uoversiktlig og rotete hvis man må hente utstyr i ulike enheter for å kunne gjennomføre en prosedyre. Er utstyret godt organisert, vil sikringsleder også lettere kunne lede mannskapet under et oppdrag, spesielt i første fase. Logisk betyr at utstyret i de ulike enhetene er pakket mest mulig innsatsklart og i den rekkefølge det er naturlig å benytte det. Åpnes personlig sikringssats, vil hjelmen være det første som kommer til syne.

Det skal hjelpe innsatspersonellet å huske på egen sikkerhet, og at hjelmen skal først på. Når taubagen åpnes, vil to slynger først komme til syne. Det skal minne bruker om at nedfiringstauet skal forankres i to uavhengige forankringspunkt. Slyngene er festet til tauet med en åttetalsknute og to karabiner. Løsningen som er valgt i Nord-Aurdal, er en taljerigg med ekstra sikring. Dette sikrer at man ikke behøver å forandre på den tekniske løsningen når man går fra en løftefase til en nedfiringsfase.

Løsningen som er valgt i Nord-Aurdal, er en taljerigg med ekstra sikring. Dette sikrer at man ikke behøver å forandre på den tekniske løsningen når man går fra en løftefase til en nedfiringsfase.

Trening og øvelser Hyppigheten av taurelaterte oppdrag er lav. Selv tjenester med stort dekningsområde har få oppdrag av denne type. Den eneste måten å bli god på disse tingene er å trene og det må trenes realistisk! Vi har hele tiden trent på steder hvor innsats kan forventes. Det benyttes alltid levende markører. Når vi trener ute på objektene, benytter vi personell som til daglig har sitt virke der.

Medisinsk personell gjennomfører behandlingen som om det skulle vært en reell hendelse. Infusjon gis, medikamenter doseres og settes som saltvann (det eneste som simuleres). Oksygen gis, forflytning og stabilisering gjøres i henhold til moderne behandlingsprinsipper osv. Øvelsene avsluttes når siste pasient befinner seg i ambulansen. Det tegnes egen forsikring i forkant av alle øvelser der eksternt personell deltar. Forsikringen er ikke spesielt dyr, og selskapet er godt orientert om hva som foregår.

Dokumentasjon Dokumentasjon er viktig av flere grunner. Den skal fungere som en veiledning for hvordan tautjenesten skal drives fra A til Å. Den skal også beskrive de ulike teknikkene og hvordan de skal utføres på en sikker måte. Det skal i tillegg utarbeides en egen sikkerhetsinstruks for bruk av tau. Det jobbes for tiden med en omfattende dokumentasjon hos oss. Den skal foreligge før vi melder oss operative til vår 110-sentral.

En tverrfaglig redningsressurs Hvordan er ressursen mottatt lokalt? Undertegnede skal være litt forsiktig med å uttale seg, grunnet stort personlig engasjement i saken. Enkelte synes vel at ressursen er noe overdimensjonert i forhold til det området den er tenkt å dekke, og det kan nok være litt mye ”tau” for enkelte. Tilbakemeldingene er allikevel positive fordi arbeidet er så solid forankret i en tverrfaglig grunntanke. De tverrfaglige øvelsene har gitt personellet gode erfaringer på områder som egensikkerhet, økt tverrfaglig tillitt og forståelse, bedre orden og økt fokus på avgjørende detaljer.

Ressursen kan utføre følgende: Det var bred enighet om ikke å utvide kapasiteten, med tanke på operasjonsradius, utstyr og teknikk. Skal noe endres, er det kun hvis endringen vil gjøre teknikk og metode enda enklere å utføre. Ressursen kan utføre følgende: - Egen og andres nedfiring - Egen oppstigning - Nedfiring og heising av pasient på båre med bårefører.

Ressursens begrensninger: - Kan ikke operere utover 25 meter. - Kan bare utføre klatring på etablerte tau. Gruppen ble i starten betegnet som en tauredningsgruppe, forkortet TRG. Ettersom tiden er gått, er det blitt mer og mer tydelig at dette er blitt en tverrfaglig redningsgruppe, med kapasiteter utover bare det å kunne håndtere tau. Vi benytter fortsatt betegnelsen TRG, men nå står T for TVERRFAGLIG og ikke tau.

Denne artikkelen kan også lese på Tidsskriftet Brannmannens hjemmeside www.brannmannen.no SLUTT