Diversiteten i den norske UH-sektoren Avdelingsdirektør Ole-Jacob Skodvin, Analyseavdelingen i NOKUT

Mangfoldige høyere utdanningssystem? Alle land har en intensjon/politisk målsetting om å ha et mangfoldig høyere utdanningssystem Institusjoner med ulike profiler, sluttprodukter etc. I prinsippet en klar arbeidsdeling og spesialisering mellom de ulike institusjonstypene – i sum skal de gi hva samfunnet trenger av utdanning, forskning, formidling og innovasjon Fra et politisk ståsted er mangfold i all hovedsak blitt sett på som noe godt og verdifullt, og de fleste regjeringer har identifisert et mangfoldig høyere utdanningssystem som et politisk mål

Hva mener vi med institusjonelt mangfold/diversitet? Former Studieobjekt Ekstern mangfold (systemnivå) Klassifisering, typologi, sammenligning av institusjoner Internt mangfold og differensiering (programnivå) Klassifisering, typologi, sammenligning av disipliner/programnivå Differensiering av roller og funksjoner Differensiering av funksjoner, roller og strukturer I organisasjonsstudier av høyere utdanning er det vanlig å skille mellom tre ulike former for institusjonelt mangfold:

Hvorfor er mangfold positivt? Mangfold er sett på som positivt fordi det forventes: å øke valgmulighetene for studentene (møter studentenes behov og fører til økt sosial mobilitet); øker den totale effektiviteten i det høyere utdanningssystemet: Det åpner opp høyere utdanning for samfunnet, det legger til rette for og opprettholder spesialisering innen systemet, det møter kravene fra et stadig mer komplekst samfunn og arbeidsmarked;

Hvorfor er mangfold positivt gir muligheten til å benytte ulike organisasjonsmodeller; beskytter institusjonell autonomi; tillater både eliteutdanning og masseutdanning; Legger til rette for arbeidsdeling og spesialisering i forhold til forskning og utviklingsarbeid legger til rette for reformer gjennom institusjonell konkurranse

Hva styrer mangfold? Statlig styring versus markedet Offentlige myndigheters styring av høyere utdanning: Benytte metaforen ”Gartner” Pleie og opprettholde mangfoldet – (samt luke bort uønsket ”ugress”) Når det gjelder hva som styrer mangfold, er det som kjent oftest to ulike styringsmekanismer som sett opp mot hverandre: statlig styring versus markedet. Myndighetene bruker eksempelvis virkemidler som regulering og finansiell stimulering til å oppnå forskjeller mellom sektorer av systemet. I systemer der myndighetene har mindre innflytelse på høyere utdanning, kan markedskonkurranse stimulere institusjonene til å finne sin egen nisje.

Ulike modeller for å strukturere de høyere utdanningssystemene Diversifiserte flerfaglige system USA og Canada Todelt binært system Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland og Finland: Universiteter (utdanning og forskning) versus høgskoler (rene profesjonsrettede utdanningsinstitusjoner) – nærmest vanntette skott Enhetlige integrerte systemer Storbritannia og Australia: Alle har benevnelsen universiteter – men likevel i ulike ”divisjoner” – klare statusforskjeller mellom institusjonene Todelte systemer med muligheter for ”opprykk” (men ikke ”nedrykk”) Norge og Sverige Tilsvarende våre høgskoler i andre land er: Fachhochschule i Tyskland, Hogescholen i Nederland, Ammattikorkeakoulu i Finland og Community Colleges i USA Storbritannia opphevet skille mellom Polytekniske høyskoler og universiteter i 1992 – og alle fikk benevnelsen universiteter. Mer eller mindre offisielle rangeringer av de høyere utdanningssystemene viser at det høyere utdanningssystemet i Storbritannia , til tross for felles institusjonsbenevnelse, er sterkt stratifisert (dvs. lagdelt). The Russell group (bl.a. Oxford og Combridge), som hovedsakelig består av store tradisjonsrike universiteter, topper rangeringene. Disse institusjonene mottar også mesteparten av forskningsmidlene som fordeles på bakgrunn av kvalitet . Nesten et todelt system i dag: Forskningsuniversiteter versus undervisningsuniversiteter En undersøkelse av Huisman viste at de binære systemene er de som i størst grad opprettholder – legger til rette for mangfold/diversitet…

Konturene av et nytt utdanningslandskap? Høyere utdanning preget av økt konkurranse om studenter nasjonalt og internasjonalt Forskningen endrer seg i retning av større fagmiljøer - der intensjonen er høyere kvalitet Tverrfagligheten og flerfagligheten øker Den internasjonale konkurransen om forskningsmidler og talenter øker Mange land bygger eliteinstitusjoner Denne konkurransen fremmer kvalitet, men kan også skape utilsiktede hindre for det nasjonale samarbeidet og god ressursutnyttelse på tvers av institusjonene.  

Høyere utdanning i endring i de nordiske land Høyere utdanning knyttes til økonomi – verdiskapingsperspektivet Global konkurranse om talentene Konsekvens: UH-institusjonene søker å konsentrere de faglige og økonomiske/-administrative ressursene i større og mer slagkraftige miljøer Rendyrker dannelsen av eliteinstitusjoner USA og Storbritannia har hatt det i lengre tid – nå følger flere europeiske land etter Det tyske eksellensinitiativet med utvalgte ”fyrtårn” Frankrike – myndighetene satt av 35 milliarder euro for bl.a. å bygge opp nye eliteinstitusjoner Det kan synes som om strukturendringene i de øvrige nordiske landene følger den generelle dynamikken i OECD-området. OECD knytter i stor grad høyere utdanning til økonomi. Samtidig er det en økende internasjonal konkurranse om talentene – det vil si de beste studentene og forskerne – og konkurransen blir stadig mer global. En konsekvens er at de høyere utdanningsinstitusjonene søker å konsentrere de faglige og økonomisk/administrative ressursene i større og mer slagkraftige fagmiljøer. Flere land har begynt å rendyrke dannelsen av eliteuniversiteter. USA og Storbritannia har hatt eliteinstitusjoner i lengre tid – og nå følger flere europeiske land etter (bl.a. Tyskland og Frankrike).

Norge I den internasjonale konteksten er den norske høyskolesektoren unik: Ingen andre land bruker så mye tid og ressurser på FOU i sin høyskolesektor Stor drift i høyskolesektoren mot ”opprykk” til universitetsstatus Felles UH-lov og stillingsstruktur, felles normer og verdier Går vi i retning av å få bleke kopier av originalen? Bør alle få lov til å kalle seg universiteter? Poenget er ikke hva de heter – men hva de gjør – eller?

Kartet til Tora Aasland Sett inn bilde av Aftenposten

http://www. wg3too. net/Scenic/1600x1200/Avalanche http://www.wg3too.net/Scenic/1600x1200/Avalanche!_Denali_National_Park_Alaska.jpg Det er mange prosesser. Vi må bli sikre på at det gir kvalitet. Hvordan kan vi være det? …men ruller den dit vi vil? Vi å ta fatt i det nye institusjonslandskapet og sikre diversitet. Spørsmålet jeg avslutter med er Hvordan? Hvordan sikrer vi diversitet? Kanalisere den energien og endringsviljen som ALLEREDE ER i sektoren. Hva denne diversiteten skal være, hvordan landskapet skal se ut, må vi utvikle videre. Men vi må være villig til å tenke nytt. Selv om vi skulle ende opp med fortsatt frivillighet, må vi vite hvor sektoren skal. Å ikke gjøre noe er også politikk.

Institusjonslandskapet på tertiærnivå Institusjonell mobilitet gjennom NOKUT-akkrediteringer 2003-10 HØYERE UTDANNING FAGSKOLEUTDANNING Universiteter (8 statlige) Vit. høyskoler (6 statlige, 3 private) 1 3 1 3 Høyskoler (29 statlige, 8 private) Fagskoler med egen fullmakt (0) 8 Høyskoler: 21 statlige høyskoler + Forsvarets høyskoler og politihøyskolen i sum 29 Ikke-akkrediterte høgskoler (23 private) Fagskoler (99) 2 8 99 Alle som har fått sitt første HU-tilbud godkjent av NOKUT Alle som har fått fagskole-tilbud godkjent av NOKUT 03.04.2017 | 13

Klassifisering av høyere utdanning - institusjonsprofiler Tar utgangspunkt i EUs klassifiseringsprosjekt – U-Map Viktig fordi: Visualisere de høyere utdanningsinstitusjonenes unike profiler og formål Støtter opp om kvalitetskulturer langs forskjellige akser Styrker institusjonenes muligheter til å formulere klare målsettinger og strategier Synliggjør UH-institusjonenes profil og formål for omverdenen Legger til rette for sammenligner mellom samme type institusjoner (vanskelig med dagens rangeringssystem) Kan utvikles til å bli en nyttig input i vår styring av UH-sektoren Sett fra departementets perspektiv er det europeiske klassifikasjonsprosjektet både spennende og relevant. Det er viktig med et prosjekt som fokuserer på diversitet så vel som unikhet blant de høyere utdanningsinstitusjonene. Med hensyn til det sistenevnte strekpunktet – så er det klart at et slikt klassifiseringssystem kan være et nyttig redskap i Kunnskapsdepartementets styring av Universitets- og høyskolesektoren.

Klassifisering av høyere utdanning - institusjonsprofiler Norge er i en unik situasjon gjennom DBH. I DBH rapporteres statistiske opplysninger på institusjonsnivå som med noe bearbeiding, vil gi opplysninger som de fleste av indikatorene i klassifiseringssystemet krever (U-Map) Alle dimensjonene – og de fleste indikatorene i U-Map prosjektet dekkes i dag av vår offisielle statistikk (DBH, NIFU STEP og SSB) Dermed åpner det seg en mulighet for at KD kan utvikle en noe forenklet og modifisert versjon av U-Map prosjektet I samarbeid med DBH laget et utviklingsarbeid på det norske statlige UH-systemet

Klassifisering av høyere utdanning - institusjonsprofiler I rapporten blir det en slags oppsummering av alle indikatorene vi har brukt i rapporten Dette er indikatorer som inngår i finansieringssystemet, styringsparametre i rapporteringen til KD og andre indikatorer som er godt kvalitetssikret Prosjektet har fått navnet ”Blomsten” – og viser grovt sett hvilke institusjonsprofiler vi har i det norske høyere utdanningssystemet Sjekk ut på DBHs hjemmesider: http://dbh.nsd.uib.no

Oversikt over dimensjoner og indikatorer i ”Blomsten” Størrelse Utdanning Forskning Institusjonsstørrelse (målt i antall studenter) Profesjonsprofil Nivåprofil 1, master Nivåprofil 2, videreutdanning Studentproduksjon Studentenes aldersprofil Deltidsprofil Attraktivitet Kompetanseprofil (andel førstestillinger) Doktorgradsproduksjon Publisering (omfanget av publiseringspoeng) Forskningsmidler fra EU og NFR Økonomi og ressursforvaltning Internasjonalisering Forholdet til omverdenen Avregning (gjennomføring av budsjett) Avsetning (i % av driftsinntektene) Resultatgrad oppdragsvirksomhet Likviditet Utvekslingsstudenter (per registrerte studenter totalt) Bidragsvirksomhet utenom EU og NFR/RFF Oppdragsvirksomhet (som andel av totale driftsutgifter) Forretningsideer I vårt klassifikasjonssystem blir det her operert med 6 dimensjoner og totalt 20 indikatorer. De seks dimensjonene og deres indikatorer framgår i tabellen. Prosjektet har fått navnet ”Blomsten” – og viser grovt sett hvilke institusjonsprofiler vi har i det norske høyere utdanningssystemet Klassifikasjonssystemet opererer med 6 dimensjoner og totalt 20 indikatorer. Visualisering av institusjonsprofilene kan sies å være kronbladene til en blomst. Hvert kronblad utgjør en dimensjon eller indikatorområde med sin unike farge. Hvert indikatorområde/dimensjon har sine indikatorer. I våre blomster har ”Utdanning” en blåfarge, ”Forskning” er grønn, ”Økonomi og ressursforvaltning” er rød, ”Forholdet til omverdenen” er oransje, ”Institusjonsstørrelse” er lilla og ”Internasjonalisering” er brun. Skalaen som brukes går fra 0 til 100. Her må det ikke tolkes som at noe er dårlig eller bra. Dersom eksempelvis en institusjon har en klar profesjonsprofil, mange studenter som tar videreutdanning, en moden studentpopulasjon etc., så er det bare en nøktern beskrivelse av hvilken type institusjon dette dreier. Universitetene har en annerledes institusjonsprofil enn de statlige høyskolene – og det er også meningen (større andel mastergradsstudenter, mer doktorgradsproduksjon, publisering osv.) – de har faktisk ulike formål. Noen av våre institusjoner har en spesifikk regional rolle, noen institusjoner ivaretar den regionale og nasjonale rollen, mens andre ivaretar hele spektret fra regionalt, nasjonalt og til den globale arenaen.

Vår visualisering av institusjonsprofilene kan sies å være kronbladene til en blomst. Hvert kronblad utgjør en dimensjon eller indikatorområde med sin unike farge. Hvert indikatorområde/dimensjon har sine indikatorer. I våre blomster har ”Utdanning” en blåfarge, ”Forskning” er grønn, ”Økonomi og ressursforvaltning” er rød, ”Forholdet til omverdenen” er oransje, ”Institusjonsstørrelse” er lilla og ”Internasjonalisering” er brun. Skalaen som brukes går fra 0 til 100. Her må det ikke tolkes som at noe er dårlig eller bra. Dersom eksempelvis en institusjon har en klar profesjonsprofil, mange studenter som tar videreutdanning, en moden studentpopulasjon etc., så er det bare en nøktern beskrivelse av hvilken type institusjon dette dreier. Universitetene har en annerledes institusjonsprofil enn de statlige høyskolene – og det er også meningen (større andel mastergradsstudenter, mer doktorgradsproduksjon, publisering osv.) – de har faktisk ulike formål. Noen av våre institusjoner har en spesifikk regional rolle, noen institusjoner ivaretar den regionale og nasjonale rollen, mens andre ivaretar hele spektret fra regionalt, nasjonalt og til den globale arenaen.

De statlige høyskolene omfatter et mangfold av ulike institusjonsprofiler. Grovt sett kan vi foreta et skille mellom nærmest ”rene” profesjonshøyskoler, høyskoler med ”akademisk-/ distriktshøyskoleprofil”, og blandingsmodeller mellom disse to Som et eksempel på en typisk profesjonshøyskole, vil vi trekke fram Høgskolen i Oslo – landets største statlige høyskole, som nå er i starten på en fusjonsprosess med Høgskolen i Akershus Som de fleste høyere utdanningsinstitusjonene lokalisert i de store byene (Oslo, Bergen og Trondheim), er HiO et attraktivt studiested. Andre kjennetegn på utdanningsområdet er at de skårer høyt på profesjonsprofil, de har en relativt ung studentmasse, og de har en god studentproduksjon. De skårer derimot relativt lavt på deltidsprofil og videreutdanning. På forskningsområdet gjør HiO det bra på flere indikatorer (kompetanseprofil og publisering), og er en av de sterkere statlige høyskolene. På økonomi- og ressursforvaltningsområdet gjør HiO det gjennomsnittlig. HiO har også en viss aktivitet i forholdet til omverdenen.

Figuren viser institusjonsprofilene til HiO sammenlignet med noen andre utvalgte statlige høyskoler på Østlandsområdet (Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Østfold, og Høgskolen i Vestfold) – der samtlige kan sies å representere blandingsmodellen. Her framgår det at HiO er et svært attraktivt studiested (målt i kvalifiserte primærsøkere per studieplass) sammenlignet med de tre andre institusjonene. Samtidig ser vi at Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Østfold er meget sterke i forholdet til omverdenen

Høgskolen i Lillehammer kan sies å være en representativ institusjon med en ”distriktshøgskoleprofil” På utdanningsområdet skårer HiL relativt beskjedent på attraktivitet og studentproduksjon, de har relativt få deltidsstudenter, og de har en ung studentpopulasjon. Videre ser man at HiL har relativt mange mastergradsstudenter (sammenlignet med øvrige høyskoler) og de har også en relativt sterk profesjonsprofil. På forskningsområdet skårer HiL godt på kompetanseprofil og publisering, mens de ikke har noe skår på indikatoren som viser tildeling av forskningsmidler fra EU og NFR. Når det gjelder omfanget av oppdragsvirksomhet (oppdragsinntekter som andel av totale driftsinntekter) så får HiL toppskår.

Høgskolen i Lillehammer, Høgskolen i Gjøvik og Høgskolen i Hedmark har nå i en årrekke arbeidet med en framtidig fusjon av de tre institusjonene til det såkalte Innlandsuniversitetet. Figur viser institusjonsprofilene til de tre forannevnte institusjonene – der Gjøvik kan sies å være en representant for profesjonshøyskolene og Hedmark en representant for blandingsmodellen Her framgår det bl.a. at høyskolene i Gjøvik og Hedmark er sterke i sitt arbeid i forholdet til omverdenen (det vil si med hensyn til oppdragsinntekter og bidragsfinansierte aktiviteter som ikke er finansiert gjennom basisbevilgningen eller EU og NFR). Begge institusjoner har en sterk profesjonsprofil, de har relativt mange deltidsstudenter, og Høgskolen i Hedmark har også en relativt høy aldersmedian på sine studenter (26 – 29 år). På forskningsområdet har de begge fått tilslag på EU- og NFR-midler

På utdanningsområdet kjennetegnes Høgskolen i Bodø med en høy andel mastergradsstudenter, en relativt moden studentpopulasjon (aldersmedian 26 – 29 år), samt relativt mange deltidsstudenter. Høgskolen har en noe lav studiepoengsproduksjon og som mange av institusjonene i Nord-Norge skårer de lavt på attraktivitet (kvalifiserte primærsøkere per studieplass). På forskningsområdet er Høgskolen i Bodø markante i forhold til de fleste høyskolene, og de skårer på alle forskningsindikatorene i klassifikasjonssystemet (kompetanseprofil, doktorgradsproduksjon, publisering og EU- og NFR-midler). Høyskolen markerer seg også godt på indikatorene som illustrerer forholdet til omverdenen, og den skårer gjennomsnittlig på økonomi- og personalforvaltning

Figuren over sammenligner institusjonsprofilen til Høgskolen i Bodø med noen utvalgte nordnorske høyere utdanningsinstitusjoner (Høgskolen i Finnmark, Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik). Samtlige av disse institusjonene kan sies å ha blandingsprofiler. Det som kjennetegner de nordnorske institusjonene på utdanningsområdet er at de har en moden studentpopulasjon (eldst ved Høgskolen i Finnmark som har en aldersmedian på 30 – 31år); en relativt stor andel deltidsstudenter; sliter med å rekruttere kvalifiserte søkere; og en relativt høy andel studenter som tar videreutdanning. Når det gjelder studentproduksjon skiller høyskolen i Finnmark seg positivt ut. På forskningsområdet er det visse variasjoner mellom institusjonene. Høgskolen i Bodø har den tydeligste forskningsprofilen, men også Høgskolen i Narvik skårer tilfredsstillende på flere av indikatorene (kompetanseprofil, publisering og EU- og NFR-midler). Når det gjelder forholdet til omverdenen, så markerer - i tillegg til Høgskolen i Bodø – høyskolene i Narvik og Finnmark seg tilfredsstillende.