Fra høvdingdømme til kongedømme av Guds nåde Politisk utvikling, ca. 900-1300 HIS1110, høst 2008 Forelesning 2

Rikssamling: Harald hårfagre (d. 930) Samlingstendenser før Harald hårfagre Folkland fra 500-tallet Rundt 20 høvdingsentra i merovingertid Ottar - Kaupang - handelsinteressene viktigere? Harald hårfagres rikssamling Bakgrunn fra Oppland/Vestfold/Sogn Hafrsfjord – vinner over småhøvdinger i kystområdet fra Sør- og Vestlandet Haralds maktgrunnlag tradisjonelt Årsaksmodeller Interessefelleskap om handel mot dansk ekspansjon Hårfagre en av flere høvdinger

Rikssamling: ca. 930-1030 Etter Haralds død: territoriet deles mellom sønnene samkongedømme ”Norge” må erobres på nytt ingen selvfølge at ”Norge” blir samlet På 900-tallet er det fire sentrale politiske aktører: etterkommerne etter Harald hårfagre Ladejarlene danske konger storbønder

Rikssamling: ca. 930-1030 Norge må ”samles” på nytt Håkon Adalsteinsfostre (d. 961) – leidang, ting, samarbeid med bønder og jarler Harald Gråfell (d. o. 970) - hærmakt, handel, mot danskekongen Håkon jarl (o.970-995) – allianse og brudd med dansk konge, blir upopulær blant bønder Olav T (995-1000) – internasjonale allianser, kristendom

Rikssamling: ca. 930-1030 Etter Olav T: danskekongen i sør, jarler i nord – landet må samles på nytt Olav Haraldsson gjør aristokrati til lendmenn Årmenn i lokalstyret Større inntekt gjennom landskyld og bøter Vendepunkt rundt 1025 – mister støtte fra nettverket av aristokratiet og bønder

Rikssamling: ca. 930-1030 Viktige utviklingstrekk i senere vikingtid: Årmann Lendmann Leidang Regionale ting Veitsle – jord blir viktigere Europeisk kongeideologi Personlige bånd fortsatt viktig – svak sentralinstitusjon

Ytre strid og indre fred, 1030-1130 Dansk styre etter kong Olav Haraldssons fall Upopulært på grunn av uvante, høye skatter? Olavs hellighet – grunnlag for kristen ideologi rundt kongemakten Magnus den gode (1035-1047) – demper trykket på bøndene, gjør krav på Danmark Harald hardråde (1046-1066) – øker hirdens rolle, kuer motstand på Opplandene, faller i England Olav kyrre (1066-1093) – fredsskaper, byutvikling, støtter kirken Magnus berrføtt (1093-1103) – den siste ”vikingkonge” Sigurd Jorsalfare (1103-1130) – europeisk fyrste Oppsummerende: Etablerende fase for det norske kongedynasti

Borgerkrigstida, 1130-1240 Transformasjonsfase: Fra samkongedømme til enekongedømme Fra flokkstrid/allianser til sterkere kongemakt Herjinger, men likevel vekst og statsutvikling Kirken som selvstendig maktfaktor Ideologi: Tronfølgeloven, Privilegiebrevet

Borgerkrigstidens retorikk: Pave Innocens III om kong Sverre Hva skal vi si om manndrap, innebrenning og horing, og om dette at dere våger å holde lag med slike som er bannlyst, da særskilt med Sverre, den bannlyste gudssvikeren, han som med sine gjerninger er en fiende av Gud og hans hellige? Vi tror at det med Guds tillatelse har hendt til straff for deres og alle nordmennenes synder at Sverres grufulle styre har kommet over dere. Forbered deg (konge av Danmark) til å støte ned dette monsteret som bare skåner de han ikke kan skade, (…)støtte de som forfølger en så grov urettferdighet, og gjør motstand mot de som følger ham, slik at denne Satans lem ikke lenger kan rase i Norges rike eller vekke mer forfølgelse i kirkene.

Borgerkrigstidens retorikk: Sverre mot kirken og kong Magnus ”Det bannet og den forbannelsen som han [erkebiskop Eirik] vil ha på meg, har nå satt seg i øynene hans, så han er blind. De kan være i bann, som gjør bannsverk; men jeg er kongesønn og rettbåren til dette landet, og jeg slet mye vondt før jeg vant det […] jeg vil ikke bryte den hellige kong Olavs lov for hans skyld” (Sverres saga) ”Prester narrer andre menns koner og døtre eller andre kvinnelige slektninger til samleie […] Kirken, som burde ha ledet oss, har blitt blind.” (En tale mot biskopene) ”Nå kan vi tenke oss hvor hellig Erling jarl må være, han som først fikk Magnus tatt til konge, mens han var barn, og siden har støttet og styrket makta hans hele tida fram til nå; nå må visselig forbønnen hans bli en stor hjelp hos Gud – om da ikke erkebispen har vært noe vennekjær i denne verdenen […] Erling jarl, en lendmann, gjorde seg så djerv at han lot gi sønnen sin kongsnavn og slo i hjel kongssønner og kongsætter og dermed brøt kong Olavs lov.” (Sverres gravtale over Erling jarl, d. 1179, fra Sverres saga)

Borgerkrigstida, 1130-1240: Institusjonell utvikling Sysselmann: rettshåndhevning, militærforvaltning, oppebørsel Lagmenn – dommere Aristokratiet – noe nær en tjenesteadel Sentralstyring Riksmøter fra 1152/53 → riksaristokrati hirden → rådsmiljø, opplæring for unge aristokrater Kanselli; regnskap, korrespondanse, arkiv Juridisk utvikling; landefredsforordninger, subjektiv straffeskyld, bøter til kongen øker Sverre: personskifte eller systemskifte?

Borgerkrigene - forklaringsmodeller Den gamle tronfølgeordningen Kongemakt vs. aristokrati Geografiske + slektsmotsetninger Holmsens tese: godsdannelse skaper sosiale motsetninger Bagges tese: Godsmangel skaper kamp om kongedømmets ressurser, kongsemner og lendmenn utnytter nettverk

Sverreættens kongedømme, 1240-1319 Enekongedømme med vekt på arv – tronfølgeloven etterleves i praksis Kongsideologi – Guds salvede, rex iustus Høvisk kultur Utenrikspolitikk – ”Norgesveldet” Sterkere sentralstyring Hirdembeter Kapellorganisasjonen Fra riksmøter til riksråd Utvidet og mer systematisk lovgivning Kongemakten er begrenset, tross alt…