Teatret i antikken Liv Dyrdal 17.09.08

Gresk teater 534 – 404f.Kr Gresk gullalder Fra matriarkat til patriarkat Bystaten Athen De store Dionysiene Tragedien oppstår som genre – barn av bystaten Thespis – den første skuespilleren; person eller funksjon? Aiskylos – Sofokles – Euripides - Aristoteles

Fra jordbrukssamfunn - matriarkat Fruktbarhetsritualer; sang og kultisk dans til ære for Dionysos Masken og fallosen faste rekvisitter Komedien har sin rot i de falliske sangene; del av de hemmelige dionysiske forbundenes prosesjoner og ritualer – kun forbeholdt kvinner Koplet til innvielsesritualer; oppbrudd som barn – ny eksistens som voksen – hjemkomst som voksen

Til bystaten - patriarkat Kvinnene mister makt Demokrati – for menn Gamle fruktbarhetsritualer omfunksjoneres Kultens opprørske funksjon institusjonaliseres Tragedien – et barn av bystaten Tragediekonkurranser – viktig del av bystatens feiring av seg selv

Fra dityrambe – til gresk tragedie Dityrambe – korsang/vekselsang til ære for Dionysos Rapsodier – poesitevlinger – leser Homer i stafett Thespis – sanger og danser i koret, deltaker i poesitevlinger 534f.Kr – Thespis – bryter ut av koret og går i dialog med det – som den første skuespiller; 1.protagonisten

Dionysosfesten i Athen Årlig ukentlig fest – i mars Prosesjoner, teaterkonkurranser, fester Det offisielle teatret (forestillingene spilles ikke ellers i året)

Aktører i dionysiene Arkont - festivaldirektør Forfattere – lønnet av staten, konkurrerte med to andre, ansvar for regi Skuespillere – lønnet av staten, konkurrerer innbyrdes Kor – unge gutter/menn – amatører – lønnes av koregen - tragedien; 12-15 personer - dityramben – opptil 50 personer

Aktører forts. Koreg – rik borger, holder kost, losji, treningslokaler, instruktører, kostymer for koret et halvt år. Stor økonomisk belastning, og stor ære hvis hans kor vant. Får navnet sitt sammen med vinneren og statue i byen Publikum; frie borgere dvs.menn. Kvinner, barn og slaver har ingen adgang. Dommere – 10, fra hver sitt geografiske område.

Program for en dionysosfestival 1.dag: Forfattere og koreger presenter seg og sin stab; skuespillere, kormedlemmer og musikere (fløytespillere) for offentligheten 2.dag: Dionysos’ gudebilde hentes hjem. Er for anledningen plassert utenfor byen, slik at man kan la Dionysos ”komme” til –Athen slik han opprinnelig kom. Fakkeltog. 3.dag Prosesjon til Dionysoshelligdommen ved foten av Akropolis, slakting av offerdyr. Fylekonkurranse i dityrambekor for menn og unge gutter. Kåring av beste koreg. Løssluppen dans gjennom gatene.

Dionysosfestival forts. 4.dag Konkurranse mellom 5 komedier (fra 486 f.Kr) kåring av beste forfatter og koreg. 5.6.7.dag Konkurranse mellom 3-tragedie-tetralogier, hver bestående av 3 tragedier og et satyrspill og hver med en dag til rådighet. Kåring av beste tragedieforfatter, tragedieskuespiller og koreg. 8.dag Folkeforsamling i Dionysosteatret hvor stridigheter under festen finner en foreløping avgjørelse.

Barn og unges forhold til teatret Deltakere i kultiske handlinger (Braanaas), Som innbefatter/oppdrar til kultisk/kunstnerisk utfoldelse; bærere av frukt, gudebilder i prosesjoner, statister i teatret (Medeas barn), kordeltakere barns deltakelse i religiøse handlinger forklares ut fra deres seksuelle renhet – viktig aspekt ved gudsdyrkelsen.

Spilleplassen Utendørsteater Rund orkesterplass – orchestra – med alter i midten – korets ”rom”. Ligner gamle treskeplasser. Stor publikumsamfi på tre sider Skenebygning på motsatt side – hus for kostymer og rekvisitter, vokser seg utover i orhestra ettersom korets rolle minker. Skuespillerne trekker opp på scenen. Scenemaskineret utvikles – deus ex machina.

Koret Unge gutter/menn – amatører Sang, dans, mime Bipersoner i handlingen; gamle menn, kvinner, hevngudinner Kommenterer handlingen, forfatterens mulighet til å komme med sin stemme Hovedbudskap: besinn deg – ikke vis overmot – hybris. Representerte formmessig forestillingens musikalske og danseriske innslag mellom episodene Koret forsvinner rundt 400 f.Kr

Skuespillerne Korfører og korets – opprinnelig viktig rolle Thespis – 1.protagonist Aiskylos innførte 2.deuteragonist Euripides innførte 3.tritagonist Store krav til skuespillerne; talere, dansere, stemmebruk, artikulasjon Spilte mange roller (masker) Menn – utfordring å spille kvinneroller, skapte stjerner Høyt verdsatt – hellige – dionysos’ tjenere. Strenge krav til livsførsel – ingen overdrevne nytelser Skarpt skille mellom tragedie og komedieskuespillere – holdt seg til hver sin sjanger.

Spillestil og kostymer Maskespill – realistiske masker i starten Stilisert spill Kostymer – kort drakt med lange armer - chiton Koturner på bena

De 3 store tragediedikterne Aiskylos 525 – 456 f.Kr Perserne – eldste kjente tragedie samtidsdrama Orestien Sofokles 496 – 406 f.Kr Ødipus Euripides 484 – 407f.Kr Medea

Tragediens innhold Stort sett mytisk stoff, Homer, Iliaden og Odysseèn Tematikk/emner: brudd med tidligere samfunns rettsfølelse, prinsipper, moral, konvensjoner - problemstillinger knyttet til overgangen fra matriarkat til patriarkat, fra kollektivt jordbrukssamfunn til bystat med sterkere fokus på individet Heltens fall – ofte grunnet hybris - overmot

Tragediens funksjon Del av det offisielle teatret Bidra til å bygge opp under rådende holdninger og verdier Gjøre folk til bedre borgere

Den greske komedie Opprinnelse i falliske prosesjoner/maskerader til ære for Dionysos. Lavere status enn tragediene Aristofanes – 448- 380f.Kr) den gamle attiske komedie Ikke-litterær form, selvstendige roller; klare typer; sint mann, den fulle, den dumme og fortvilte kvinne, griske kurtisaner, lumpne bordellinnehavere, frekke slaver … Brudd i spillet, direkte henvendelse til publikum, belærende (parabasen) Lysistrata – henvender seg til menn – mot kvinner;det blir ikke bedre om kvinnene styrer

Komediens skuespillere Masker, kort tykk polstret kostyme, rød fallos. Hver person med sin rekvisitt som kjennetegn

Komediens innhold Samtidig – men med klare hentydninger til tragedien. Lystige – ender godt, spenningen lå i hvordan det skjedde. Samfunnskritisk i starten – konservativ – mer hverdagslig etter hvert.

Aristoteles 384 – 322f.Kr Ars Poetica (334 f.kr) Om diktekunsten Regler for hvordan tragedien og komedien skal komponeres. Har bare boken om tragedien i dag. Skrives i etterkant av de store tragediedikternes tid – forholder seg til tragedien som litteratur MIMESIS KATHARSIS

Ars poetica Tragedien etterligner mennesker som er bedre enn gjennomsnittet Komedien etterligner mennesker som er dårligere enn gjennonsnittet Etterligning er ikke kopiering, dikterens oppgave er å fremstille det som kunne hende – det allmenne – universelle.

Dramaturgi Tragedien starter i lykke – ender i ulykke: helten er på høyden, handlingen bygges opp til peripeti, omslaget styrter helten ned i det dypeste mørke Komediens form er motsatt. Starter i ulykke, ender i lykke

Dramaturgi Tragedien – seks bestanddeler, Fabel – karakter, språk, tanke, scenebilde og sangkomposisjon Fabelen – etterligning av handlinger, karakterene tilkjennegir seg gjennom sine handlinger Fabelens utvikling (knute) Avgjørende vending – peripeti: handlingen slår om i sin egen motsetning Oppløsning av knuten via frykt, medlidenhet og gjenkjennelse – katharsis Tiden, stedet og handlingens enhet

En tragedie er altså en etterlikning av en alvorlig, i seg selv avsluttet handling av et visst omfang, i et forskjønnet språk, forskjønnet på forskjellig måte i etterligningens forskjellige deler, en etterligning av mennesker i handling, ikke en fortellende etterligning, og gjennom frykt og medlidenhet fører den til den renselse som hører slike sinnstemninger til. (Gatland 1998:14)

Kilder Aristoteles (1989) Om diktekunsten, Dreyers forlag, Oslo Braanaas, Nils (2001) Barn, ungdom og teater – fra antikken til det 19.århundre, Tapir Akademisk forlag, Trondheim Gatland (1998) Teaterteori – klassiske og moderne tekster, Pax, Oslo Nygaard, (Jon 1992) Teatrets historie i Europa, Spillerom