12. Neo-konfusianismen Pensum: Ching Sommer ,

Konservatisme Eksamenssystemet, en fast tekstkorpus og tilknytningen til embetsverket etter Han-dynastiet gjorde konfusianismen som filosofisk og politisk system, svært konservativ.

Synkretistisk konfusianisme Det konfusianske ortodoksi mellom Han-dynastiet og Tang/Song-dynastiene er preget av den synkretisme som vi har sett ble en del av konfusianismen under Han. Konfusianismen ble blandet opp med oppfatninger hentet fra kosmologi, daoisme, legalisme, yin-yang- og wuxing- tenkning og etterhvert også buddhisme. Tenkningen stod nærmere Xunzi og Dong Zhongshu i tradisjon enn Konfusius og Mengzi. Denne konfusianske tenkning var i større grad enn under Zhou-tiden preget av transcendente betraktninger.

Neo-konfusianisme Neo-Konfusianisme er en vestlig term. På kinesisk kalles (hovedretningen innen) denne bevegelsen for Lixue 理学, Prinsippenes lære, eller Den metafysiske lære. Viktig under Song-dynastiet ( ) og Ming-dynastiet ( ). Ville rense konfusianismen for Xunzis lære og synkretisme, og søkte å gjenopprette den ”korrekte” interpretasjon av Konfusius’ lære. Gjorde dette gjennom tekst-kommentarer og - interpretasjoner. Ville gjenreise Mengzis ”rette” lære. Realiteten ble i større grad et læresystem med elementer fra alle de tidligere tradisjoner, ikke minst senere buddhistisk og daoistisk metafysikk.

Teksten i sentrum Som for den tidligere konfusianismen, ble det etablert en tekstkanon med utfyllende kommentarer. Tidligere hadde den konfusianske kanon bestått av 5 eller 6 tekster. Nå ble den redefinert til fire tekster (De fire bøker 四书 ); - Samtaler (Lunyu 论语 ) tilskrevet Konfusius - Mengzi ( 孟子 ) av Mengzi - Daxue ( 大学 ) (Den store lære) som er et av kapitlene i ritualboken Liji ( 礼记 ) - Zhongyong ( 中庸 ) (Middelveien) som er at av kapitlene i ritualboken Liji ( 礼记 )

Viktigste tenkere Zhu Xi ( 朱熹 ) ( ) regnes for den viktigste tenker under neo-konfusianismen. Forut for Zhu Xi finner vi: Zhou Dunyi ( 周敦颐 ) ( ) Shao Yong ( 邵雍 ) ( ) Zhang Zai ( 张载 ) ( ) De to Cheng brødrene Cheng Hao ( 程颢 ) ( ) og Cheng Yi ( 程颐 ) ( )

Zhou Dunyi Zhou Dunyi kalles ofte for pioneren i neo-konfusianismen. Han skrev to tekster, en som skulle forklare Det absolutte ytterpunkt, taiji 太极, og en interpretasjon av Yijing. Herigjennom la han grunnlaget for neo-konfusianismens etikk og metafysikk. Han kan i stor grad knyttes til daoismen gjennom sin interpretasjon av taiji. Hans metafysikk baserer seg på det daoistiske taiji, men forklarer kosmos’ sammensetning gjennom sin forstålse av Yijing. Han hevder at universet utvikler seg fra taiji gjennom yin/yang og wuxing til myriadene av ting. Han fjernet mye av mystisismen i daoismen og tilpasset denne til konfusianismen. Gjennom sin vekt på Yijing bringer han denne teksten til kjernen av konfusiansk filosofi, parallelt med hvordan den hadde fått en sentral stilling under Han-dynastiets konfusianisme. Han tok i bruk konseptene prinsipp (li 理 ) og natur og skjebne, som skulle bli sentrale i neo- konfusianismen, men var ikke eksplisitt på deres relasjoner.

Shao Yong Shao Yong tar utgangpunkt i universet og avleder derfra menneskets rolle og plass. Han tar også Yijing som sitt utgangspunkt og utleder kosmos’ Ytterpunkt (taiji) gjennom relasjoner av yin/yang og wuxing. Shao Yong legger vekt på tallene. Han hevder at universet, eller universets endring (yi 易 ), begynner med det åndelige, som gir opphav til numrene, numrene blir til form og formene til konkrete gjenstander. Denne prosessen følger visse mønstre, eller prinsipper (li 理 ). Gjennom Yijings numerologi finner han hemmeligheten bak universets endringer og utvikling. Men han måtte endre noe på tallsystemet i Yijing for å finne frem til et tilfredsstillende nummersystem. Det var dette nummersystem som Leibniz ble kjent med. Han mente altså at skjebnen kunne kalkuleres gjennom matematiske beregninger.

Zhang Zai Zhang Zai identifiserer qi ( 气 ) med taiji selv, og bringer på denne måten energien, eller materien, qi inn i neo-konfusianismen. Han ser bort fra yin/yang og wuxing som generative krefter. Han identifiserer den opprinnelige qi både med taiji og med dao. Qi gir, når den konsolideres, opphavet til substansen. To aspekter av qi er de negative og positive åndelige krefter (gui 鬼, shen 神 ). Således bygger han en sammenheng mellom den trasjonelle konfusianismen og det åndelige. Han angriper buddhismen og daoismen for deres syn på intethet og mener at eksistens er en vedvarende prosess av integrasjon og disintegrasjon. Bestemte prinsipper styrer denne (dis)integrasjonsprosessen, mener Zhang Zai.

Cheng-brødrene Cheng Yi regnes for å være rasjonalisten, mens Cheng Hao regnes for å være idealisten blant dem. De har det til felles at deres filosofi bygger på prinsippene (li), eller mer spesifikt Himmelens prinsipp (tianli 天理 ). Disse li er selvbærende og selvstendige, all- nærværende og styrende for alle ting. De kan ikke økes eller minkes, er i alle ting, men er i sitt innerste vesen én. Alle ting og vesener, også mennesket, har sine prinsipper, sine li. Således er mennesket og alle ting ett gjennom disse li. Alle ting eksisterer på grunn av li og kan forstås gjennom deres li. Disse li er for Cheng-brødrene både naturlover og etiske prinsipper. Li omfatter også det abstrakte, men brødrene var først og fremst opptatt av det konkrete, nemlig menneskets li. Således snudde de neo-konfusianismen fra metafysiske spekulasjoner til overveielser om menneskets natur og etiske problemer. Yijing står ikke sentralt i Cheng-brødrenes filsofofi, ei heller taiji.

Zhu Xi Zhu Xi bygger sin filosofi på at mennesket og kosmos er inter- relatert. Han har altså ikke tatt helt avstand fra den synkretistiske arv. Han mener også at mennesket er naturlig godt på grunn av sin relasjon til kosmos og Himmelen. Den gode menneskenaturen har han hentet fra Mengzi. Zhu Xi bygger sin filosofi på prinsippet om det absolutte ytterpunkt taiji ( 太极 ): “Taiji er den størrelse som ikke beveger seg, den blir til to, og disse to er åndeligheten. Åndeligheten blir til tallene, tallene blir til prinsippene (li 理 ) og prinsippene (li) til alle ting.” Denne forklaring knyttes til interpretasjonen av Yijing, har klare linjer til sammenhengen mellom makrokosmos og mikrokosmos (kosmologi), og til daoismen (Laozi: Dao føder en, en blir til to, to blir til tre og tre føder myriadene av ting). Men for oppbyggingen av Zhu Xis neo-konfusianske filosofi har denne forståelsen først og fremst betydning for sammenhengen mellom taiji og li. Zhu Xi legger ikke vekt på Yijing som basis for sin filosofi, men kun som spådomsbok.

Li, qi og taiji li 理 mønster -> prinsipp (som organiserer ting/fenomener) qi 气 energi/pust/vind/materie (som gir tingene form og eksistens) taiji 太极 Det ytterste punkt (som ligger bakenfor alle prinsipper)

Relasjonen mellom li og qi Kraften eller materien (qi) kan ikke finnes eller operere uten at den er materialisering av prinsipper (li). Prinsippene (li) derimot, ifølge Cheng Yi, er evige og kan ikke endres, reduseres eller økes. Li er komplett i seg selv. Men prinsippene kan ikke bli til ting uten ved hjelp av kraften eller materien qi. Verden “over” tingene er tom, men samtidig fylt med alt. Li er uavhengig av anerkjennelse eller materialisering, men eksisterer evig. Qi, eller materie, kan ikke operere uten ved hjelp av li. Li finnes også til stede i qi. Li har ikke evne til å forme ting, men qi kan konsentreres til å bli ting. Li er en tom, endeløs verden uten former eller spor og kan ikke forme noen ting. Når qi formes, skjer det etter lis prinsipper og ifølge den spesifikke tingens kategori.

Neo-konfusianisme som statsortodoksi Zhu Xi ( ) var den store syntetisør av neo-konfusiansk filosofi. Men han ble ikke anerkjent som sådann i sin egen tid. Neo-konfusianismen var den ledende filosofiske retning under Song-dynastiet. Men det var først i 1313 at De fire bøker (Lunyu, Mengzi, Daxue, Zhongyong) i Zhu Xis kommenterte utgave ble standard ved de keiserlige eksamener. Slik ble Zhu Xis neo- konfusianisme statsortodoksi fra 1313 og frem til eksamenssystemet ble avskaffet i 1905.

Den gode menneskenaturen Prinsippene, li, er i seg selv perfekte. Men når fenomenene skal realiseres gjennom qi, kan de realiseres i en tilstand av å være ufullkommen. Ufullkommenheten ligger altså i materien/kraften qi og ikke i prinsippene li selv. Slik kan alle fenomen, inklusive den menneskelige natur, bli ufullkommen. Mennesker som tilegner seg Medmenneskelighet (ren 仁 ) og perfekt qi, blir vismenn, mens de som tilegner seg uren og ufullkommen qi, utvikler onde egenskaper. Slik forklares at menneskets natur er god, men at mennesket allikevel kan utvikle negative eller onde egenskaper. Derfor må mennesket kultiveres.

Ulike syn på menneskelig perfeksjonering Zhu Xi hevdet altså at mennesket både kan og må kultivere seg for å oppnå og vedlikeholde perfeksjon. Han mente at dette var en prosess som i hovedsak foregår i det menneskelige sinn, med det menneskelige intellekt, gjerne gjennom meditasjon. Andre neo- konfusianere mente derimot at kultiveringen i hovedsak dreier seg om å trene på rett praksis, altså hele tiden praktisere de gode valg gjennom ens bevissthet (liangzhi 良知 ).

Wang Yangming Yangming ( 王阳明 ) ( ) gjorde opprør mot Zhu Xis ortodoksi under mongolsk styre i Yuan-dynastiet. Til forskjell fra Zhu Xi tar ikke Wang utgangspunkt i den universelle li, men i det subjetive selvet, i menneskets sinn. Zhu hevder at alt starter med taiji som gjør seg gjeldende i både den subjektive og den objektive verden, mens Wang Yangming begynner med selvet og lar dette være utgangspunkt for den absolutte realitet både i det subjektive og det objektive. Wang Yangming hevder at den opprinnelige substans menneskets sinn består av, er det han kaller det Himmelske prinsipp (tianli). Dette er vårt eget selv. Også hans metafysiske språk, på samme måte som Zhu Xis, er hentet fra buddhistisk og daoistisk terminologi. Wang tar også utgangspunkt i Mengzi og hans utlegninger av menneskets sinn. Derfor regnes dette også innenfor den neo-konfusianske retning. På kinesisk kalles derimot denne skolen Sinn-læren (xinxue 心学 ) og skiller seg derfor på vesentlige punkter fra Zhu Xis lære.

Neo-konfusianismen til Øst-Asia Det var denne formen for konfusianisme som spredte seg i Øst- Asia, til Japan og Korea. I Korea ble det opprettet et eksamenssystem på lik linje med Kina basert på den konfusianske tradisjon, mens det i Japan aldri ble dannet et slikt. Allikevel har konfusianismen også stått sterkt i perioder i Japan. Især under Tokugawa-perioden ( ) i Japan stod konfusianismen sterkt som etikk blant samuraiene.

Konfusianisme i moderne Kina Et opprør mot konfusianismen og tradisjonen i Kina begynte mot slutten av 1800-tallet og omfattet oppgjør med keiserhuset (mansjuene), krigen mot Japan ( ), avskaffelsen av eksamenssystemet (1905), påvirkning fra vestlig politisk filosofi, Xinghai revolusjonen i 1911, 4. mai bevegelsen 1919, opprettelsen av KKP osv. Kvinnesak ble en sentral del av denne bevegelsen. Kuliminerte med Anti-Lin/anti-Konfusius kampanjen under Kulturrevolusjonen i Blant kinesiske intellektuelle i Kina, i Taiwan, i utlandet og i Hong Kong finner man 80-tallet fremveksten av ny-konfusianisme (Xin rujia 新儒家 ) som en bevegelse for å øke den kinesiske nasjonale selvbevissthet, identitet og kultur. Det er denne bevegelsen som har stått bak den sterke støtten til ideen om særegne asiatiske verdier.