L. A. Heløe: Samhandlingsreformen Kort oversikt over bakgrunn, formål og virkemidler. Utfordringer: Vil kommunene makte oppgavene? Blir forebyggende arbeid tilstrekkelig vektlagt?

Samhandlingsreformen Målet er å redusere presset på helsetjenesten ved å satse sterkere på helsefremmende og forebyggende arbeid. Bedre kommunehelsetjenester skal avlaste sykehusene Strategien består i å samle kommunenes helse- og sosialtjenester under én lov og å styrke samhandlingen med sykehusene. Kommunene pålegges flere og tyngre oppgaver og interkommunale samarbeidsavtaler om oppgaveløsningene. Det innføres kommunal delbetaling for enkelte typer sykehusbehandling. Pengene som kommunene skal betale med, hentes fra de statlige sykehusbevilgningene. Kommunene pålegges en rekke oppgaver mht planlegging, organisering, gjennomføring, overvåking og evaluering av egen virksomhet. Til gjengjeld skal kommunene kunne stå relativt fritt med hensyn til valg av organisasjonsmønster.

Lovgrunnlaget for Samhandlingsreformen: Ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester Ny folkehelselov Skal følges opp av en nasjonal helse- og omsorgsplan

Dagens situasjon: Tredelt ansvarsfordeling Kommunene: Forvaltningsansvar for primærhelsetjenester, forebygging, pleie- og omsorg (bl a sykehjem), sosiale tjenester, rehabilitering, boligspørsmål, arbeidstilbud Staten v/RHFene: Spesialisthelsetjenesten (i hovedsak sykehusene), veiledning, tilsyn Fylkeskommunene: Tannhelsetjenesten og deler av folkehelsearbeidet, fylkesplaner

Tre styringsfaser Det sentraliserte fagstyre (”Det Karl Evangske regime”): Sterk medisinskfaglig innflytelse over styring og organisering Det lokalsamfunnsbaserte, folkevalgte styresettet: Klarere skille mellom politisk styring og faglig forvaltning Det næringslivs- eller markedsbaserte fagstyre ( ”Det markedsteknokratiske fagstyre”, NPM-inspirert) Styringen delegert til de regionale foretaksstyrene og administrasjonen (hybrid av desentralisering og sentralisering)

Kommunene og de skiftende styringssignalene I kommunenes første 100 år var staten opptatt av at kommunene ikke påtok seg mer enn de måtte. I dag minst like viktig at kommunene gjør det de er lovpålagt Ca. 1975-90: Den kommunale friheten stod i høysetet Ca. 1990-2000: Vektlegging av nasjonal likhet og statlig styring (pålegg i form av handlingsplaner) Fra ca. 2000: Vinden snur igjen. Nye moteord som partnerskap, dialog, tillit, respekt, gjensidighet og likeverd Tilsløring av det asymmetriske forholdet mellom stat og kommuner. ”En pliktlov for kommunene”.

Velferdskommune kontra lokaldemokrati Dagens kommuner er kontraktører for statlig velferdspolitikk Generalistkommune-prinsippet: Alle kommuner – små som store – har de samme oppgavene. Men forutsetningene svært ulike Stadig nye lovpålegg utfordrer lokaldemokratiet: styringsmulighetene er små og pasientrettighetene mange Kommunene for små og oppgavemengden for stor? Politisk stridsspørsmål

Utfordringer for samhandling Sammenslåing av helse- og sosialtjenesten i kommunene Samhandling over kommunegrenser Samhandling med spesialisthelsetjenesten Transaksjonskostnader Ulik styringssystem og styringskultur i kommune- og spesialisthelsetjenesten Strid om kommunenes rett til valg av organisasjonsform og om ”profesjonsnøytralitet” Jussen og økonomien på kollisjonskurs? Svekkes klageretten?